Pc. Ok. Kamera. Ok. 3 liter Coca Cola. Ok. Gigantisk vuvuzela. Ok. Da kan jeg bare sette i gang dagens arbeidsøkt for japansk presse.

Det er ikke alle journalister som følger japanerens eksempel, men det er jaggu ikke langt unna heller. Folk har egne stoler til kameraene sine, spesialiserte pressesenter-sandaler og fluffy og egendesignede poser til datamaskinene sine. I tillegg til enorme mengder Coca Cola. De klør seg i den knusktørre tobakken de har på hodet mens de undres

Garderobefasilitetene på urinalet er ikke så verst.

hvorfor de veier dobbelt så mye som resten av befolkningen. Så drikker de halvannen liter sukkervann, kyler innpå tre sjokolader og klager over at det er så urettferdig at nettopp de – av alle mennesker – stadig vekk øker i vekt. Så slipper de en fjert på grunn av påkjenningen det er å reise seg fra plastsetet, før de stikker bort i kiosken og spør om de har en tønne dressing til salgs. Ingen i denne verden er mer usunne enn fotballjournalister. Ligger det noe ironi i det faktumet der? Ikke utenkelig.

Det bygges mye her til lands. Gjerne nye boliger og kontorbygg. Stadionutbyggingen tror jeg de har gjort seg ferdig med for et par tiår framover. Vi har sett gedigne sandskulpturer reist på stranda i Durban, intrikate søppelbål hos hardhausene i Johannesburg og nede på havna her i Cape Town har de disket opp med en gigantisk mann laget av bruskasser.
På en liten lapp står det at hele greia skal resirkuleres en gang i 2011, sånn i tilfelle noen skulle lure på dét.

Flere har påpekt de saftige bilkøene i Sør-Afrika, men vi vil slå et slag for – eller rettere sagt mot – fartsdumpene her. De har definitivt den ønskede effekten om fartssenking, men det får da være grenser! Vi snakker om korte, høye og dritharde humper i veien, som for hver passering rister nyrene så hardt at de synker med to centimeter hver gang. Jeg sitter nå på mine. Legg til at fjæringen i en del lokale taxier sluttet å virke for en femten års tid siden, og du har en sikker oppskrift på blåmerker i ratata. Vi har hørt voksne menn skrike av frykt og smerte når bussen har kjørt over slike humper. Brutale greier.

Klisjébøtta må fram
Siden forrige avsnitt ble skrevet, har det gått tre timer. Grunnen er like enkel som den er nydelig. Vi fikk nemlig billetter i aller siste liten til dagens semifinale mellom Uruguay og Nederland. For min del var resultatet riv ruskende galt med seier til de oransje, men følelsen av å overvære en semifinale i et VM overdøver det aller meste av nasjonspreferanser. Magisk er et ord dyppet i klisjébøtta, men innimellom er selv den stygge bøtta en sexy liten sak, og ordet magisk oppsummerer VM-semifinaler perfekt.

Den parguayanske keeperlegenden José Luis Chilavert blir ikke mindre med åra.

Nå bærer det ut i Cape Town-kvelden på jakt etter en taxi som kan ta oss til kjøpesenteret vi bor i. På en måte håper vi å få gårdagens skvatt rare taxisjåfør en gang til:
-    I have come to pick up candy.
-    Candy?
-    I have come to pick up candy.
-    The man Candy, or candy as in sweets, candy? Yummy yummy, candy?
-    I have come to pick up candy.
Etter fire nye runder med de samme replikkene, ga vi opp, og satset på at han skulle plukke opp mennesket Candy, og denne gangen ble det meg.
Candy Schau.
Stripperen fra Bremen.
Han som blunker til alle han ser mens han slikker seg om munnen.
Mannen som har en lotion til hver kroppsdel og som promper i et håndkle.
Candy Schau er mitt navn.
Velkommen skal du være.

I morgen byr vi på nok en FK Fotball-utgave på NRK P3. Vi gyver løs fra klokka 1602 og kan blant annet by på nok en prat med keeperkjempen Lutz Pfannenstiel. Han penser innom kjipe italienere, kjekke tyskere, menn i truse og at han selv er kliss lik Orlando Bloom. I hvert fall i følge ham selv.

Vær med oss.
Hilsen Thomas og Candy.