Det hjelper å hjelpe

Selvmord tar flest unge liv i Norden. Noe av det viktigste vi kan gjøre er å tørre å spørre folk som sliter om de har tanker om å ta sitt eget liv.

Onsdag 24. august 2016 var siste dagen Ingrid Hodø så bestevenninna, Sarah, i live. Begge to satt i styret i Mental Helse Ungdom, og denne ettermiddagen var de på vei hjem fra et arrangement de hadde avholdt i Oslo. Seks dager senere ble Ingrid tatt ut av skoletimen, og sendt til helsesøster. Her fikk hun beskjeden om at Sarah har valgt å avslutte livet.

– Jeg fikk helt sjokk. Selv om jeg visste at Sarah slet, så var det en helt grusom beskjed å få.

Ingrid Hodø sin bestevenninne, Sarah, som tok livet sitt i august i fjor.
Ingrid Hodø sin bestevenninne, Sarah, som tok livet sitt i august i fjor.

De to gikk i samme klasse på helsefaglinja på videregående, og det var på en klassetur til Mallorca at de to ble ordentlig gode venner.

– Vi fikk samme rom, og matchet umiddelbart, forteller hun.

Det var vanskelig for Ingrid å håndtere savnet etter Sarah. Sorgen ledet henne inn i en dyp depresjon. Ingrid har i tillegg diagnosen emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (se faktaboks nederst i saken) og har selv slitt med selvmordstanker i flere år, noe som gjorde det ekstra tungt.

– Og på toppen av det hele klarte jeg å brekke beinet og ble liggende på sofaen i to måneder. Jeg gjorde absolutt ingenting, og ble bare liggende og tenke på hvor kjipt jeg følte alt sammen var, forteller hun.

I april i år var Ingrid så langt nede at hun forsøkte å avslutte sitt eget liv, men valgte å tilkalle hjelp før det var for sent.

Hvert eneste år begår rundt 590 mennesker i Norge selvmord, og 5900 forsøker. Det viser de nyeste tallene for selvmord- og selvmordsforsøk fra Folkehelseinstituttet (FHI, 2015). Det betyr at det daglig er omtrent 16 nordmenn som prøver å ta sitt eget liv.

P3 sjekker ut møter Ingrid Hodø (21) fra Jessheim og Fredrik Opseth (23) fra Oslo – som begge inngår i statistikken for selvmordsforsøk. Se minidokumentaren her:

Glad for å leve

– Ting ble rett og slett for mye, så jeg følte at det ikke var noen vits i å leve lenger. Det virket helt håpløst.

Slik beskriver Ingrid tilværelsen etter bestevenninnens selvmord. I dag synes hun det er forferdelig at det gikk så langt at hun selv forsøkte å ta sitt eget liv.

Lysmarkeringen mot selvmord arrangeres av LEVE – Landsforeningen for etterlatte ved selvmord og Unge LEVE i samarbeid med LPP, Mental Helse, Mental Helse Ungdom, Røde Kors og Helseetaten i Oslo kommune.

– Jeg angrer veldig på at jeg gjorde som jeg gjorde. Jeg fikk se reaksjonene til familien min etterpå, og det var veldig, veldig voldsomt. Det var forferdelig for dem å vite at jeg hadde forsøkt å ta livet mitt.

Ingrid forteller at selvmordsforsøket hennes påvirket venner, familie og folk hun ikke trodde det kom til å påvirke. Noe av det hun beskriver som verst var det at hun nesten utsatte sine nærmeste for det hun selv gikk gjennom etter Sarahs bortgang.

Tall fra det globale sykdomsbyrdeprosjektet Global Burden of Disease Study, (som samarbeider med FHI) viser at selvmord er den hyppigste dødsårsaken blant nordmenn mellom 15 og 49 år, etterfulgt av både kreft, trafikkulykker og overdoser.

Hun tror det er viktig at vi tør å snakke om selvmord og selvmordstanker. Det kan bety mye at noen rundt viser at de bryr seg, om det så bare er å spørre om hvordan det går.

– Vis at du er der for personen, dra på besøk, ta en kaffe, hva som helst. For det er så lett å glemme at man har folk rundt seg som er glad i seg når man har det tungt, og spesielt når det er på sitt tyngste.

I dag får Ingrid behandling på Distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Jessheim, hvor hun får hjelp til å håndtere de vanskelige følelsene når de dukker opp.

– Selv om det går opp og ned, så er jeg i hvert fall glad for at jeg lever, avslutter hun.

Ingrid har følgende tips til deg hvis du sliter med vanskelige tanker:

Å tørre å spørre kan redde liv

Lars Mehlum, professor i psykiatri og suicidologi ved Nasjonalt senter for selvmordsforskning- og forebygging. Hans beste råd er at vi må tørre å spørre hvordan folk har det.

– Vi vet at hvis noen er utsatt for selvmordsrisiko, så hjelper det å hjelpe. Ikke nøl med å ta kontakt hvis du kjenner noen som sliter, spør om de har selvmordstanker og snakk sammen om det, sier Mehlum.

Det kan vel være vanskelig å spørre noen rett ut om de sliter med selvmordstanker?

– Det er mange som er redde for det, og det er ikke noe rart. Selvmord er jo ikke et hverdagslig tema for det fleste, og man kan kvie seg til å ta det opp. Noen kan også tenke at de til og med gjør det verre ved å spørre.

Ifølge Mehlum har de ingen erfaring, forskning eller studier som tyder på at det å spørre kan gjøre det verre, eller gi personen ideer som han eller hun i utgangspunktet ikke hadde. Så det kan man trygt spørre om, forsikrer han.

 Selvmord, et stort samfunnsproblem

Selvmordstallene i Norge er fortsatt altfor høye, mener Mehlum, og trekker fram at det er snakk om enorme ressurstap, ikke bare for den enkelte og for familier, men for samfunnet som helhet.

– Det er mange unge mennesker som forsøker å ta sitt eget liv, og noen av disse dør. Samtidig har vi alle menneskene rundt dem igjen; venner, familie og kollegaer, som vil bli påvirket og noen ganger merket for resten av livet.

Ifølge Mehlum er det nemlig ikke uvanlig at det oppstår komplekse sorgprosesser og dype kriser hos etterlatte ved selvmord.

– Vi vet at etterlatte ved selvmord har enda mer problemer med å komme seg helskinnet gjennom sorg, enn folk som blir etterlatt på andre måter. I enkelte tilfeller kan det oppleves så vanskelig for de etterlatte at det i sin tur kan utløse selvmordsrisiko.

Marthe ble mobbet hele barndommen

Marthe Aamodt (34) fra Vestby i Akershus har slitt hele livet, og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Hun forteller om en oppvekst med dårlig råd, grov mobbing og mangel på venner.

– Jeg husker at vi dro på klassetur til Oslo, og da ropte medelever at jeg måtte gjemme meg fordi politiet arresterte slike som meg. Og med «slike» mente de horer, forteller hun.

Foto: Ida Wammer
Marthe Aamodt (34) kaller seg en «diagnosesamler», og har forsøkt å ta livet sitt flere ganger. Foto: Ida Wammer

Dette var helt dagligdags, ifølge Marthe, og det tærte på. Med årene har hun utviklet en kronisk depresjon, i tillegg til at hun har fått diagnostisert ADHD, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, unnvikende personlighetsforstyrrelse og posttraumatisk stresslidelse (se faktaboks nederst i saken).

– På toppen av det hele så har jeg jo generell angst. Jeg hadde skikkelig angst før vi møtte hverandre nå, for eksempel.

Hvorfor det?

– Nei… altså, det bare ligger der og ulmer. Sånn er det alltid, men jeg har heldigvis fått medisiner som demper den heftigste angsten. Det er i de tilfellene jeg kan havne skikkelig langt nede og begynne å tenke på om det egentlig er vits å leve lenger.

Nå bor Marthe hjemme hos mora si i Vestby. Det er en stor trygghet for henne, fordi hun vet at mora kjenner til faresignalene, og skjønner når hun har det vanskelig.

– Jeg hadde for eksempel kjærlighetssorg, og drakk et stort glass med rødvinsgløgg på en tirsdag. Det pleier jeg ikke å gjøre ellers, så varsellampene til mamma begynte å blinke. Da tok vi en prat.

Hun forteller at de eneste som spør henne rett ut om tenker på ta sitt eget liv, er søstrene. Hun er enig med professor Lars Mehlum om at vi må tørre å spørre – selv om det kan oppleves vanskelig.

– Mamma er for eksempel litt mer vag når hun spør. Hun kunne med fordel ha vært mer direkte, og spurt meg rett ut om jeg faktisk vurderer å ta mitt eget liv. Det tror jeg er viktig.

Kjenner du noen som sliter? Her er Marthe sine råd:

– Folk vil jo egentlig ikke dø

– Jeg vil jo egentlig bare at folk rundt meg skal skjønne at jeg trenger hjelp, sier Marthe.

Hun forteller at hun synes det kan være vanskelig å spørre venner og familie om hjelp, fordi at hun er redd for å være et problem. Samtidig vet hun at det er nettopp denne hjelpen hun trenger.

– Derfor gjør det ingenting om folk er pågående, at de spør meg og ikke gir seg. Det er bedre at de spør en gang for mye, enn noen ganger for lite.

Lars Mehlum mener at det er problematisk at folk som sliter med selvmordstanker synes det er vanskelig å søke hjelp. Derfor blir det desto viktigere at man er oppmerksom på om en person plutselig endrer seg, trekker seg tilbake sosialt, virker nedstemt eller ser ut til å ha lite energi.

– Det er ofte lettere for folk som kjenner dem å se disse endringene, og da er det viktig å kjenne til disse faresignalene slik at man kan hjelpe dem, og hjelpe dem med å få den hjelpen de trenger, sier han, og legger til:

– For folk vil jo egentlig ikke dø, de vil jo bare ikke ha det så ille som de har det.

Her får du hjelp

  • Ved akutt selvmordsfare: ring 113
  • Kors på halsen er et hjelpetilbud fra Røde Kors for alle under 18 år. Du kan ringe gratis 80033321, chatte eller skrive til en voksen. www.korspahalsen.no
  • Kirkens SOS: telefon 22400040 og SOS chat. www.kirkens-sos.no
  • Mental Helse: telefon 116123 og www.sidetmedord.no

Har du mistet noen?

  • Leve, landsforeningen for etterlatte ved selvmord. www.leve.no

Kjenner du noen med selvmordstanker?

Her er råd frå Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging.

Fakta

  • Borderline/emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse: Diagnosen kjennetegnes av tendenser til impulsive handlinger, dårlig selvbilde og manglende selvkontroll. Selvmord og selvskading forekommer, ofte i tilknytning til kriser eller opplevelse av å bli forlatt.
  • Kronisk depresjon: Depresjon er en tilstand som er karakterisert ved senket stemningsleie, interesse- og gledesløshet og energitap. Ved kronisk depresjon er disse symptomene vedvarende.
  • ADHD (oppmerksomshets- og hyperaktivitets forstyrrelse): Ved ADHD er det svikt i oppmerksomhet og konsentrasjon, samtidig som personen har symptomer på hyperaktivitet og impulsivitet.
  • Unnvikende personlighetsforstyrrelse: Denne diagnosen kjennetegnes av nervøsitet, engstelse og unnvikende atferd.
  • Posttraumatisk stress (PTSD): Angstlidelse som kan oppstå hos mennesker som har vært utsatt for skremmende opplevelser som katastrofer, vold, voldtekt og ulykker
  • Angst: En følelse av uro, anspenthet og nagende forventning om at noe farlig kan hende, eller en overdreven fryktreaksjon på en hendelse.


(Store medisinske leksikon, adhd.oslo.no)

  • At barn og unge avslutter livet, er et tabubelagt tema som bør på dagsorden, men politikerne tør ikke. Også filmen «13 reasons why» har hatt påvirkningskraft på norske ungdommer. http://www.vargas12.com/2017/barn-tar-selvmord-arsak-mobbing/

    • darklordofgorgoroth

      Serien, mener du..

  • NyAlesund

    nordmenn elsker å mobbe, helst på den norske måten, ikke direkte men helst bak ryggen til personen, ryktespredende og utstøtende. Når ikke ungene får nok oppmerksomhet av sine Se og Hør betatte foreldrene og ikke får lært seg folkeskikk fra dem så ender det gjerne med at de svakeste misbrukes, jaja sånn går nå dagan

    • Jens D. Hansen

      Det er ikke noe særnorsk fenomen, det er dessverre slik vi mennesker er.

  • Leonard Hanson

    Til stadighet har jeg hørt at «Enhver er sin egen lykkes smed», «En er selv ansvarlig for sin egen fremtid» o.l., men jeg synes nok at dette i de aller fleste tilfeller mer blir fellesskapets ansvarsfraskrivelse. Riktig nok har den enkelte *også* et ansvar, men det blir så altfor enkelt å legge alt ansvar over på den enkelte. En kan selvfølgelig *påvirke* sin fremtid og sin lykke, men samfunnet i seg selv har nok en langt større påvirkningskraft en hva samfunnet selv kanskje liker å innrømme, – i alle fall når noe går galt. Derfor tør jeg også med stor tyngde hevde at samfunnet eller personer i omgivelsene også har et langt større ansvar for hver enkelt som også forsøker selvmord. Påstanden tynger nok også mer jo nærmere en er den suicidale, men desto større årsak vil det da også være å vise mer interesse og omsorg for nettopp de en har omkring seg. Samfunnet selv dekker seg da derfor også gjerne bak en heller anonym, glatt og likegyldig facade, og underbygger da også mine mistanker om at nordmenn nok ikke er så inkluderende og med den sociale omsorg de selv oftest ynder å fremstå med i offentlige og internasjonale sammenhenger, men heller viser det mer sanne ansikt med å skyve fra seg slike ubehagelige sociale utfordringer som fremkommer i artikkelen. Det blir ganske falskt når Norge skal delta i alle former for social omsorg for «resten av verden», når nordmenn har så altfor store problemer i eget land.

    • Ken Tvedt

      «Enhver er sin egen lykkes smed», «En er selv ansvarlig for sin egen fremtid» . Klassisk Frp filosofi. «Det blir ganske falskt når Norge skal delta i alle former for social
      omsorg for «resten av verden», når nordmenn har så altfor store
      problemer i eget land.» Også klassisk Frp filosofi.

      • Leonard Hanson

        Og så?

  • Stein Hansen

    Over dobbelt så mange menn tar livet sitt enn kvinner. Og dette nevnes ikke en gang.
    Fordi i Norge er det bare kvinnene som har det så fælt altså.

    • Kristian Holberg

      Nemlig. Totalt uinteressant det. Det er så typisk.

    • Mattis Finstad Hansen

      Reagerte jeg på også. Trist som faen.

    • BGrr

      Det er påfallende ja. Samme med kreft. Stor aksjon for kvinner(brystkreft), ingen oppmerksomet for menn som har høyere forekomst og dødstall for ‘sine’ kreftformer.

    • Ludvig Fiske

      Du har et poeng, men det står ikke noe om at det er kun kvinner som har det fælt, men nordmenn generelt. Vi må tåle å lese en artikkel hvor modige kvinner står frem og forteller historien sin, uten av vi drar opp likestillings kortet. Er du ikke enig?

      • Stein Hansen

        Siden likestilling er så i vinden for tiden, og fokuset er 95% på kvinner, så er jeg er uenig.

    • randknu

      En annen faktor tror jeg er at kvinner har lettere for å snakke om de vonde følelsene, menn blir oppdratt til å ikke vise følelser men heller undertrykke dem. De viser ikke til andre og aller minst venner at de sliter, dette er omtrent som en trykkoker der alle følelsene til slutt får får det til å eksplodere og alle følelsene kommer ut på en gang. Det er da man kan få ekstreme hendelser som masseskytinger og selvmord.

      Jeg bor selv med en dame som har prøvd å ta sitt eget liv, og mange ganger bestemt seg for deretter å ombestemme seg. Kvinner er flinkere til å snakke om følelsene sine og derfor avverges flere av disse. Vi menn er altfor ofte lukkede og viser bare «masken» som sier «jeg har det bra og jeg er herre over mitt eget liv, jeg trenger ikke hjelp». Altfor ofte virker dette og ingen spør om de vanskelige tingene, menn er også oppdratt til å bagatellisere følelser generelt, gutter som kommer gråtende hjem til foreldrene og forklarer at noen på skolen kalte ham noe stygt, hva sier foreldrene da? Erstatt gutten med ei jente, blir foreldrenes handling anderledes?

  • darklordofgorgoroth

    Trur nok PTSD er særdeles undervurdert som diagnose, mens de andre er særdeles overvurderte. Sue me.

  • Harabaill

    Du bør ha riktige interesser og utdanning. Hvis ikke er du i overhengende fare for depresjon og angst i Norge.

    Norge er langt fra verdens beste land å bo i fordi dette handler ikke om BNP som korttenkte politikere og journalister babler om.

    Prestisjejaget i kjølvannet av at alle her i landet skal være lykkelige med utdanning og god jobb er sammen med mobbing en viktig årsak til selvmord tror jeg. I Norge er vi pr 2017 svært dårlige på å være fornøyde med det vi har.

  • Solveig Gaaseide

    Hei. Jeg er kvinne, 55 år. Har både utdannelse og har jobbet i ca 30 år til ca middelis inntekt. Har mellom 30 og 40 tvangsinnleggelser bak meg. De siste par årene 3 selvmordsforsøk. Jeg ringte søstra mi en gang, som ringte legevakten, neste gang ringte jeg selv 113. Det var så alvorlig at hjertet mitt hadde stoppet i 12 sek. og jeg fikk tilbud om pacemaker. Dog sa hjertelegen at jeg kunne ha falt om i gaten uansett p.g.a bivirkningen av medisinen. Jeg signerte på forskning og de tok blodprøver. Flere diagnoser, men de har landet på BI polar affektive lidelser.
    Poenget mitt med å si noe nå er at jeg mener bestemt at problemet i samfunnet er at man ikke aksepterer slike sykdommer i hjernen. Man kaller det for psykiske lidelser, men det mener jeg er feil. Jeg har hatt og har tildels en god psyke, men det er egentlig en fysisk sykdom i hjernen. Denne er usynlig. Flere gode venner skjønner det ikke, og jeg har mistet den ene venninna. Kameraten har jeg, men selv om han har høy IQ, og hovedfag i matematikk, skjønner heller ikke han at det er en fysisk sykdom i hjernen. Hjernen er det mest komplekse organet mennesket har, og det er forsket altforlite. Jeg ringte selv Universitetet i Oslo og er med i noe forskning på BI polare. Blodprøver, hårprøve, IQ test, scanning av hjerna e.t.c. Dataene kan lagres til 2050. De samarbeider med universiteter i andre land.
    Hadde også nettopp gleden av å få en kort prat med en genforsker. Han sa at om en 5-10 år mulig få medisiner som går på gener, og da tenkte han vel på psykiatri også siden han var psykiater. Nei, få bort misforstålelser. Hun tidligere venninna mi, og han kameraten tenker at jeg trenger bare noe å gjøre. M.a.o hun venninna sier at det handler om latskap.
    Se på nyheter. Folk som har alvorlige sykdommer, og jeg misunner ikke de heller, men her får noen sprøyter som koster 1 mill pr injeksjon. Alle kan se at de er alvorlig syke og vil ha et kort liv. Og fy !!! Ikke alle får medisinen heller. Stakkarene.
    Vi trenger mer forskning og holdningsendringer. Og dagens medisiner innen psykiatri er dårlige. Jeg går nå på en god gammel en.
    Tilslutt. Vi som er eller har vært psykiatriske pasienter har blitt torturert, misforstått og mishandlet oppigjennom tidene. Nå må man komme seg videre !!!

    • Kristian Valen

      Hei Solveig og takk for du deler din historie (selv om en ikke kan oppsummere alt i 1 stk lite innlegg.)

      Denne debatten er meget viktig å ta, og du er inne på noe som er meget vesentlig!
      Psykisk helse/rusmidler som igjen gir mentale utfordringer osv (har hatt venner/kjente i både venne og bransje krets som har slitt og de sier alle det samme, og mye av det du er inne på. ) er en meget viktig debatt som oftest tas under 1 paraply diagnose/forklaring/konklusjon.

      USA og utlandet ligger langt foran på dette, og steder for folk med både små og seriøse mentale utfodringer. Dette kan og være/gjelde sosial angst/uro, alkohol, PTSD til tunge rusmissbrukere, men heri Norge blir alle «tatt under 1 kam» og sendt igjennom «samme maskin/instutisjon og behandlet likt» som en maskin som sender de ut, før de får de tilbake igjen. I mesteparten av andre vestlige land legges det opp til individuelle diagnoser (om det behøves) og ikke noe «følge boka for alle uansett om det fører til tvang».
      Det er slik jeg har oppfattet det på de jeg kjenner og har snakket med som har kommet seg ut av det, og enda er midt i stormen.
      De som jeg har snakket med i Norge når jeg har reist rundt å pratet og underholdt på innstutisjoner ogl er at «behandling føles som en straff/tvang» kontra «Den Amerikanske modellen» som enkelt forklart er «frihet under ansvar & individuell behandling». Men de beste klinikkene (ifg de jeg referer til) er som Betty Ford klinikkens modell. Da tar de inn mindre gjester (som de kaller det, og ikke «pasienter»), men har en utsiling for å sjekke at vedkommende er «motivert nok selv» før de evt får komme inn for behandling.

      Sier du i Norge til fastlegen din/sykepleier at du har tenkt tanken på selvmord (selv om det er i fylla/edru og du er 16 eller 60 år/med eller uten barn/gift/ugift) kan du tvangsinnlegges.), så plutselig ligger du i en celle og havner inn i «maskineriet». Det samme er om du frivillig bare spør legen/myndigheter «om jeg sliter hvis jeg tenker….osv osv?» Hva skjer så? Jo, du risikerer å få «dobbel straff» der du som menneske egentlig tar ansvar og er såpass oppegående at du stiller spørsmålet «klarer jeg dette aleine» blir «straffet» med å bli umyndigjort. Du burde jo heller få en klapp på skulder som faktisk tør å ta ansvar å stille spørsmålet.
      Du kan plutselig befinne deg i «maskinen», som igjen gjør at du mister jobb/bedrift/famile/venner og alt som egentlig har gitt deg noe i livet.

      Jeg kan ikke noe om dette mer enn menig mann i gata, men etter det jeg har sett og opplevd hadde jeg aldri spurt lege/myndigheter eller vennekrets om hjelp (slik det er nå) pga i Norge havner du i maskineriet. Det kan godt være at for 1 person holder det med 1 stk psykolog time, men dessverre er flesteparten av Norsk helse personell i Norge for opptatt av «boka» kontra se hva individet sliter med. Jeg ser jo at tvang av og til må dessverre til for å få noen behandlet i håp om å bli bedre, men analyser de som individ først, ikke kun med bakgrunn av 3 standard spørsmål.

      Man skal bare reise til Danmark så finner du alternative behandlinger kontra «Det Norske maskineriet», og det koster det samme som Norske instutisjoner.
      Men nå må jeg igjen poengtere at jeg ikke har noe fakta/dyp kunnskap utenom det jeg har sett og opplevd i 25 år i jobb.

      Debatten er viktig, og desverre er det for mye stigmatisering på ord som «depresjon, angst, rus/alkohol, psykiske utfordringer osv osv «….. det blir liksom alt tatt under 1 kam.
      (MEN det finnes ildsjeler og organisasjoner som jobber med dette + dyktige leger som ser individet i Norge, men man må tørre å ta debatten.)
      Da jeg først flyttet til Los Angeles i 2001 ble jeg overrasket over samtlige av mine venner/kollegaer gikk til psykolog 1 gang i uken, men de kalte det for «samtale partner». Etterhvert har jeg forstått at «jobb/utdanning krever av og til så mye og tar så mye tid at de har ikke noen å snakke med/lufte på trykket og tanker» at de alle har «samtale partner/psykolog» der de bare deler hva som har skjedd i uken og hva de evt sliter med. Jeg hadde aldri trodd eller kunnet se på de at de gikk til psykolog om de ikke sa det. Jeg skal og ærlig innrømme at jeg tenkte; «Oi….. går X til psykolog? Da holder vi oss unna pga da er du vel gal og de kan klikke…..» Så naiv og blåøyd var jeg.

      Mitt lille råd (som jeg har hørt andre si til hverandre som har både søkt hjelp i inn OG utland) til samtlige (uansett alder/livsituasjon som nevnt tidligere) er at hvis du føler du sliter så strekk ut en hånd og be om hjelp! MEN gjør det anonymt i starten til DU føler deg trygg pga hvis ikke kan du risikere å havne i maskinen/et tall i statestikken.
      D aller beste er hvis du har en venn/familie medlem som du kan stole på som ikke stikker deg i ryggen og går videre med det uten samtykke.
      Det å tørre å stille deg selv spørsmålet og rekke ut en hånd er vistnok det viktigste og hardeste, så klarer du det har du kommet meget langt i rett rettning + DU har gjort det selv som er tegn på ekstra styrke.

      Igjen, takk for du delte din historie Solveig!
      Jeg gjorde og en opptreden i helgen nå for Norsk Narkotika Politi Forening som hadde masse bra foredrags holdere som tydelig viser at det er alltid flere sider av 1 sak, og en kan ikke ta alle under 1 kam.
      De sier «som komiker må du aldri delta i alvorlige evner, men holde deg til kun komedie», men jeg har sett så mange gå under at jeg føler jeg må i håp om at det kan bidra. Så jeg håper jeg ikke har tråkket noen på tærne! Mening var å si at vi må tørre å ta debatten og andre slike debatter som omhandler forskjellsbehandling og stigmatisering.

      Mvh, Kristian

      Kudos til P3.no som lager noe på det og lar folk dele sine erfaringer!

  • Kim Torkildsen

    Prøvde selv å ta mitt eget liv for omtrent 5 år siden, og jeg mistet mange venner på grunn av dette.

  • mocca2

    90% bruker vi av venstre hjernehalvdel, Tall, ord og logikk. Det ytre. Samfunnet stiller bare mer og mer ytre krav innen det akademiske og bildet utad. Vi blir hjernevasket til at a tro at en robot styrt av en fjernkontroll er intelligent..Det kreves at vi skal spille ett falskt skuespill. Det som skjer er mange blir redde det sanne, ekte selvet. Mennesket blir mer og mer fortrengt. Dermed sa blir ikke gode selvbilder bygd opp og vi bruker mye krefter og energi for a beholde masken.

  • Per Kjellsen

    http://www.thebookoflife.org/the-prevention-of-suicide/

    En av de bedre tekstene jeg har lest om selvmord som samfunnsproblem og hvorfor det mer vanlig i moderne land.

    «The real solution to a high suicide rate lies in an unexpected place: an ideology that firmly reminds us that we are never the sole authors of our destinies.»

    Dette må vi også ha i mente før vi graver oss for dypt ned i at det er menneskene som vurderer å ta eller tar sitt eget liv det er noe «galt» med.