Big in Bangkok

Mange drømmer om det, men de færreste klarer å oppnå det: Å bli kjendis i utlandet. Enten det er som popstjerne, komiker eller programleder. Anders Yotsapon Helgesen fra Hønefoss er alt dette. Han bor i Bangkok, og har i løpet av få år rukket å bli boyband-stjerne og komiker. Nå jobber han som programleder i FanTV, Thailands svar på MTV.

Det kjipe i Anders sitt tilfelle er at han verken vil ha kjendisstatus eller bo i utlandet. Hans største drøm er å flytte tilbake til Norge, og bli – som han selv sier – en helt normal dude.

Anders er 22 år, har thailandsk mor, norsk far og én storebror. Han var tretten år da foreldrene skilte seg, og han flyttet til Thailand med moren og broren. Overgangen fra Hønefoss til Bangkok var mildt sagt stor.

Hønefoss, Norge:En stille, liten by i innlands-Norge, med overkant av 15 tusen innbyggere.

Bangkok, Thailand: En alt annet enn stille by, med en metro på nesten 15 millioner innbyggere.

En dokumentar av Magnus Borka Kloster-Jensen og Simen Øvereng.

– Jeg vil egentlig bare være en normal dude. Men føler meg presset til å jobbe som programleder, artist eller komiker.

– Anders Yotsapon Helgesen


En vanlig dag

Det er onsdag morgen. For å stenge den altfor sterke Bangkok-sola ute, har Anders Yotsapon Helgesen barrikadert vinduene sine med gardiner og tepper. Likevel klarer sola å bryte vei gjennom sprekkene. Anders vil ha det mørkt slik at han kan sove så lenge som mulig, men i dag ringer vekkerklokka 07:30.

Anders vrir seg i senga og legger hodet under puta. Romkameraten Ratchasit roper på Anders og ber ham skru av alarmen.

Vekkerklokka ringer tidlig fordi Anders skal på jobb. Et par ganger i uka er Anders i studioet til FanTV. Her er han programleder for et Thailandsk talkshow der kjente artister kommer på besøk.

Klokken er 08:00, og Anders har fått på seg klær og kommet seg i bilen. ”Pinne for landet” dunker i
stereoanlegget i den hvite Toyota pickupen.

– Jeg liker norsk musikk. Kygo er bra, sier Anders i det han svinger bilen ned i parkeringshuset til
FanTV. Kygo og Klovner i kamp.

Klokken er 08:30 og Anders er endelig på plass i FanTV-bygningen. Det første han gjør er å sette
seg i sminkerommet. Håret blir stylet og kinnene pudret. De siste årene har Anders blitt vant til
denne glamorøse delen av hverdagen. Allerede da han var seksten år ble han del av et boyband som
hadde sitt eget tv-show.

Senere har han vært med i det bisarre realityprogrammet ”The Comedian; en krysning mellom Big Brother og Idol hvor sangtalentene er erstattet med komikertalenter. Ved siden av dette har han også gjort flere modelloppdrag. Hans vestlige utseende er godt likt blant thailenderne.

Vestlig og vakker

– Anders er veldig kjekk. Den første gangen jeg så han, fikk jeg rett og slett ikke nok. Han er veldig
sjarmerende. Også har han bart og skjegg, det er det ikke så mange i Thailand som har.

Sjefen i FanTV er en energisk mann i midten av førtiårene. Han kommer med mange lovord om
Anders, men de fleste handler om utseende.

Anders er vant til å få komplimenter for nettopp dette. Spesielt i Thailand, hvor idealkroppen skal være så vestlig som mulig. Og selv om Anders har lysere hud enn en gjennomsnittlig thailender, spiser han vitaminpulver som visstnok skal gjøre huden enda lysere.

Klokken nærmer seg 12:00, og Anders er ferdig med å spille inn første scene til en ny episode.
Lysene i studio slukkes og Anders tar seg en pause fra kamera og manus med thailandske tegn.
Han følger etter lydmannen, en hyppig kjederøyker på 46 år, inn på røykerommet og tenner en
sigg.

Manus til tv-sendingen. Anders prater thailandsk godt, men skriftspråket er vanskelig.
Manus til tv-sendingen. Anders prater thailandsk godt, men skriftspråket er vanskelig.

– Hvordan går det med manuset? spør lydmannen.

– Fint. Men det er vanskelig. Det går tregt, sier Anders og smiler beskjedent.

Alle vet at manusene er Anders sin utfordring. Han prater thailandsk godt, men
skriftspråket er vanskelig. Det gjør jobben som programleder utfordrende når man må huske lange manus og samtidig prestere foran kamera.

Lydmannen nikker, og tar seg et nytt trekk.

– Det er forståelig. Thailandsk er et vanskelig språk.

De stumper røyken og går tilbake til studioet.

En normal dude

Tre timer senere er Anders ferdig på jobb. På vei mot bilen blir han stoppet av en gjeng tenåringer
som vil hilse og ta selfies. Selv om dette er det siste Anders kunne tenke seg å gjøre etter en lang
dag på jobb, stopper han opp og tar seg tid til å hilse på alle, og smiler pent til kameraene.



Gjengen fniser litt seg i mellom før de takker for bildene og går videre. Anders rister forsiktig på hodet, og smiler for seg selv. Selv om dette er en del av Anders sin hverdag, blir han aldri helt vant til hylende fjortisjenter.

– Det er jo litt artig å være kjendis da. Men jeg blir alltid overraska når folk roper ”Anders, Anders!” og vil ta bilde sammen med meg. Jeg tror kanskje noen av vennene mine er litt sjalu, sier han og ler.

Anders har kommet seg helskinnet frem til bilen uten flere selfieforespørsler. Selv om det kan være
stas å ha et kjent ansikt, har kjendismedaljen også en bakside.

– Jeg vil egentlig bare være en normal dude. Men vennene mine, broren min og mamma presser
meg til å jobbe som programleder, artist eller komiker.

Moren til Anders har bedt ham på middag, og LED-klokka i bilen viser 18:00 i det han svinger inn
mot blokkene hun bor i. Moren bor et lite stykke utenfor Bangkok sentrum, og driver en
dagligvarebutikk i blokkas første etasje. Hun gir Anders en kjærlig klem når de møtes.

Inne i butikken sitter broren Andreas og venter. Han hjelper til i butikken ved å handle inn varer og sitte bak kassa.

– Hallaballa, sier Andreas og gir Anders et kjapt håndtrykk.

– Halla, svarer Anders. Har du mer snus igjen?

– Ja, men bare ”Genneral possjon”.

Utlending for alltid

Andreas har en mye mer utpreget Hønefoss-dialekt enn Anders, og snakker generelt bedre norsk.
Han er fem år eldre enn Anders, og var atten år da de flyttet til Thailand. Ingen av dem har vært i
Norge etter det, og for Anders har nok dette hatt mye å si for den han er i dag.

Det er middagstid, og familien setter seg ut for å spise. Temaet Norge dukker raskt opp rundt bordet.

– Jeg føler meg jo mest norsk. Men det er ikke så lett når man har levd den ene halvdelen av livet
sitt i ett land og den andre halvdelen i ett annet, sier Anders.

Moren ser på ham.

– Nei, det forstår jeg. Du prater jo både godt norsk, engelsk og thailandsk. Men det er vel ingen av
språkene du behersker helt perfekt?

Anders ser ned og pirker betenkningsfullt i maten.

– Nei, det er vanskelig, for uansett hvor jeg er høres jeg ut som en utlending.

– Men det vil ordne seg. Jo lenger du blir i Thailand, desto bedre lærer du deg språket.

– Ja, det er sant det, mumler Anders. Han klarer ikke helt å sette ord på det, men han føler seg
fanget mellom to kulturer. Hvor er det han egentlig hører hjemme?

Klokka er 21:00 og sola har gått ned for lenge siden. Anders er på vei hjem, men det virker som
om samtalen med moren har satt sine spor. Den fikk ham til å tenke på fremtiden.


– Jeg har jo egentlig lyst til å flytte tilbake til Norge og leve et normalt liv der. Men det går ikke, jeg må tenke på familien min. Jeg er jo veldig glad i mamma, og nå som hun begynner å bli eldre må jeg være her for henne. Hun trenger at jeg er i Thailand og tjener penger, og akkurat nå er det å være på TV den enkleste måten å gjøre det på. Dette er den eneste jobben jeg kan.

Anders sin situasjon er absurd. På overflaten lever han drømmelivet. På Instagram har han tusenvis av følgere. Alle de gamle vennene hans fra Hønefoss ser opp til Anders. Det er som det er. Uansett hvor mye han egentlig vil være en normal fyr, så vil nok Anders Yotsapon Helgesen alltid forbli Big in Bangkok.

Simen Øvereng

Dokumentarist Simen Øvereng

Magnus Borka Kloster-Jensen

Dokumentarist Magnus Borka Kloster-Jensen



Luk khrueng og halvveisbarna

Anders Helgesen rir på en tidstypisk og global bølge. Her er noen av de mulige årsakene til gjennombruddet hans.

Anders Helgesen har blitt tv-kjendis i Bangkok.
Anders Helgesen har blitt tv-kjendis i Bangkok.

Du har kanskje vært borti termen før, selv om det blir brukt sjeldnere og sjeldnere: Eurasian, eurasian – det klinger ikke bra, det blir seigt i munnen, som det døende «mulatt»-begrepet, med en bismak av den rasehygieniske ordlyden fra mørkere tider. På samme tid er det verdt å trekke inn i denne sammenhengen, om skjønnhetsidealer, kulturforskjeller og Hønefoss-gutten som ble et stilikon i landet han egentlig ikke hadde noen dype røtter i.

Tilsvarende betegnelse finner vi i «luk khrueng».

I likhet med Anders Helgesen er jeg en luk khrueng, som de sier i Thailand, en blanding av hvit og thai – og det var lett å merke da jeg for første gang besøkte Thailand som 7-åring i 1999. Skrekkslagen ble jeg stoppet og omfavnet på gaten av tilfeldig forbipasserende, som knipset bilder og hylte ord jeg ikke forsto. Lite visste jeg da om konteksten bak den snodige reaksjonen:

Betegnelsen «luk khrueng» ble for alvor utbredt i perioden etter andre verdenskrig, da antallet vestlige innbyggere økte som en følge av emigrasjon.

Driften av store amerikanske militærbaser på thailandsk jord fikk den konsekvens at mange av de tjenesteansatte fant seg thailandske kvinner, men siden disse kvinnene i noen tilfeller var kortvarige flørter eller prostituerte, ble luk khrueng i en periode uglesett av lokale.

I moderne tid ser bildet noe annerledes ut. Som vår alles kjære Wikipedia påpeker, og historien til Anders Helgesen understreker, har mange luk khrueng en «prominent rolle i underholdningsindustrien». Det rådende skjønnhetsidealet i Thailand tilsier blant annet at de mest attraktive innehar en kombinasjon mellom høyde og store øyne (gjennomsnittshøyden i Thailand er 171 cm).

Spesielt idealet om store øyne finner vi i japansk populærkultur – anime, manga og så videre – noe som også er svært utbredt i Thailand. At disse skjønnhetsidealene har bidratt til å gi Anders Helgesen en fordel i Bangkoks tv-miljø er sannsynlig, selv om det naturligvis forekommer variasjoner også her.

Figurene i japanske tegneserier har som regel kraftig uthevde og forstørrede øyne. (Foto: Lynn Vamps, Deviant Art)
Figurene i japanske tegneserier har som regel kraftig uthevde og forstørrede øyne. (Foto: Lynn Vamps, Deviant Art)

Det er naturlig å anta at vi har å gjøre med et tegn i tiden. I en artikkel i Bangkok-avisa Bangkok Post har journalisten valgt overskriften «Riding the luk khrueng wave» for å beskrive hvorfor idrettsutøvere som er halvt thai og halvt vestlige i så stor grad blir idolisert også utenfor idretten.

En artikkel i The New York Times sier det rett ut når de omtaler den halvt amerikanske tv-verten Sirinya Winsiri (som også ble kåret til Miss Thailand!): Hun ble mobbet da hun var liten, men nå har den stygge andungen blitt en svane – «the duckling still looks the way she always did; it is the idea of beauty that has changed», skriver journalisten.

I den samme artikkelen påpeker en professor i statsvitenskap ved Chulalongkorn University at det nye skjønnshetsidealet kan leses som en metafor for et paradigmeskifte: Overgangen fra det industrielle samfunn til det globaliserte, post-industrielle samfunnet, sterkt påvirket av vestlige verdier og kultur.

– Vi befinner oss i en overgang mellom to samfunnstyper, sier professoren, og på halvveien møter vi luk khrueng, eller «halvveisbarnet».

Eller rettere sagt: หรือที่ดีที่สุดของโลกทั้งสอง

Daniel Guanio

Journalist Daniel Guanio


«Bangkok dangerous» av Nathan Nayag, via Flickr Creative Commons.

Hønefoss – Bangkok
byer i kontrast

Jo nærmere du kommer den lille byen Hønefoss, desto flere jorder oppdager du. Er det én ting
som ikke skal holdes hemmelig, så er det at denne byen på ingen måte er blant de mest urbane i landet.
Gitt at du er en gjennomsnittlig nordmann, forbinder du sannsynligvis Hønefoss med enten
en foss, eller en by man kjører gjennom på vei til en annen by. Ellers er den kjent for det
kommende andredivisjonslaget HBK, samt for å ha oppfostret den mye omtalte bloggeren Emilie ”Voe” Nereng.

Likevel – og til tross for dette – finnes det noe fra Hønefoss som media har glemt å skrive om.
Stoltheten selv, Anders Yotsapon Helgesen: Gutten som bodde i Hønefoss til han var tretten år, og som deretter flyttet til Bangkok og ble thailandsk kjendis.

Anders er både thailandsk og norsk, men sjokket var likevel stort da han flyttet dit. Leser du deg opp på definisjonen av ordet kulturkræsj, ville nok en enkel sammenligning mellom Thailand og Bangkok gjort det klarere enn definisjonen du finner i ordboka.

Gamle Hønefoss fikk bystatus i 1852, mens urgamle Bangkok ble by allerede på 1500-tallet.
Hønefoss har rundt 15 tusen innbyggere. I Bangkok bor det på sin side nesten 15 millioner mennesker. Der hvor Hønefoss er synonymt med ro og stillhet, er Bangkok bråk og stress. Uansett hvor du går finnes det mennesker og støy.

IMG_0006

Hønefoss sentrum. Whooop Whoop! Foto: Boaski, Flickr Creative Commons

På verdensbasis er Bangkok den 31. største byen rangert etter befolkningstall. I Norge er Hønefoss den 32. største byen. 1569 kvadratkilometer store Bangkok, mot 10 kvadratkilometer lille Hønefoss. Om størrelsen har noe å si for livskvalitet kan diskuteres, men det er liten tvil om at Anders har flyttet til en geografisk større by.

I Bangkok raver 304 meter høye skyskrapere over bakken, i Hønefoss kan den lokale bedriften ”Ringerike Liftutleie AS” dekke de fleste behov om man ønsker å komme seg på toppen av en bygning.

Når det kommer til temperaturer, er det ikke rart at Anders aldri har klart å venne seg til klimaet i Bangkok. I løpet av de siste hundre årene har Bangkok målt 9,9 °C som laveste temperatur, i motsetning til Buskeruds rekord på -40°C. Det er med andre ord sjeldent de spår snø – eller kulde overhodet – i den thailandske hovedstaden.

Men, er det noe Hønefoss har som Bangkok ikke kan skryte av å inneha, så er det en ordentlig foss. Den er, og kommer alltid til å være, hønefossingenes store stolthet.

Kanskje er det også dette landemerket Anders én gang vender hjem til?

Simen Øvereng

Dokumentarist Simen Øvereng

Magnus Borka Kloster-Jensen

Dokumentarist Magnus Borka Kloster-Jensen