En gang så tissa jeg i senga til daten min i fylla. Vi var sammen i 2.5 år etterpå.

Frid kan jo takke seg selv når hun ikke sier klart fra, og fortsetter med forvirrende tvetydig oppførsel. Er sur uten å forklare hvorfor, og forventer at han skal gjette seg til hvorfor hun er sur, eller hva hun vil og ikke vil. De fleste gutter vet at mange damer ofte sier det motsatte av det de vil, og pga. slike damer så kan du få problemer med å bli kvitt en eks, selv om du ber han dra. Når du i tillegg ikke kutter kontakten, men ringer og spør om han er glad for at du forlot han på en busstasjon, og om han hadde TATT DEG TILBAKE ( !!!!! ) hvis du gjorde det samme.. ( samme som hva da??? veldig dårlig og forvirrende skrevet artikkel! ) Hvis hun reiste til Brazil og han forlot henne på en busstopp?? Er det det du mener? Eller hvis han kom en gang til, og hun på nytt dumpet han der, ?? Eller noe helt annet?? Hva menes i denne artikkelen? 

Poenget mitt i alle fall, er at hinting, og det å gjøre/si det motsatte av hva du egentlig vil aldri fungerer som du vil! Men er en metode som mange kvinner bruker bevisst eller ubevisst for å få kontroll. Noen menn bruker også denne teknikken, og da er det enda mer forvirrende! For folk som meg som er oppdratt til at nei betyr nei, og aldri har ligget og hylt på gulvet i matbutikken, sparket og slått mens ansiktet ble lilla, og moren min ble flau, så tok det 6 år å skjønne at min forvirrende x egentlig ville at jeg skulle gjøre akkurat det! ( Måtte få det forklart av noen andre som skjønte det for meg! ) At han trodde han trengte en sånn bekreftelse, og at når jeg ikke gav ham den, så trodde ikke han jeg var interessert nok, eller uansett at jeg ikke kunne oppfylle hans følelsesmessige behov… Og valgte seg dramaqueens i stedet for som snurret han rundt lillefingeren, skaffet han masse problemer i form av krasjede biler, fyllekjøring, ting som fløy ut av vinduet osv. Men han ville ikke la meg slippe unna, eller gå videre. Han sa gang på gang at han følte at jeg var den rette, diskuterte barneoppdragelse, snakket om bryllupet vårt, lurte på hva jeg syns om det eller det, sa jeg var mye finere enn noen av de andre damene han noen gang hadde møtt, MEEEN samtidig sa han at jeg ville ikke hatt han hvis jeg fikk han for han var så vanskelig. Hvem var han som trodde han hadde noen rett til å ta det valget for meg?? Jeg var kokende forbannet! Men fikk aldri vist han noen som helst reaksjon, for han kastet meg ofte ut før jeg rakk å reagere, eller stakk av selv, og nektet å svare på tlf. I ettertid tror jeg han kanskje lider av Borderline syndrom ( !! ) Men det er likevel ingen unnskyldning for å kaste bort så mange år av et annet menneskes liv, for å tråkke så til de grader på følelsene til noen, eller å missbruke noen av frykt for ensomheten…! Han kunne tilsynelatende bestemme seg kjapt når det var snakk om andre. Men det var kanskje de som krevde en kjapp avgjørelse fra han?? Jeg prøvde i mange år å komme meg unna, gå videre, bare for å havne i lignende mønster med andre menn. Så jeg prøvde å få stilt han til veggs for å få et klart svar på hva han egentlig følte og ville, men han skjønte det, og unngikk det for en hver pris! Vi tilbragte mye tid sammen på slutten, men fikk nesten aldri snakket om det, eller bare halvveis. Han kunne si en ting og i neste sekund det motsatte, også klagde han over besluttningsvegring/angst. Jeg ville bare ha et svar så jeg kunne gå videre, enten sånn eller sånn! Jeg ble syk av all denne uvissheten og forvirringen…! Til slutt tok han et valg om å satse på en tilfeldig hvilken som helst utenlandsk dame, bare hun var pen for å gifte seg med henne. De ble “sammen” over nettet i løpet av en dag, og snakket om forlovelse allerede etter få dager på nettet. De postet masse bilder og kjærlighetserklæringer på FB, og inbillte seg at alle skulle tro på at det var ekte kjærlighet. Hun kom, og erklærte seg gravid etterpå, så måtte hun til Norge for abort, eller de måtte finne ut av det, de ble ikke enig, men forlovet seg før hun dro, og så tok hun plutselig abort i hjemlandet… Jadda!! Han har ikke blitt lurt her…, og hun er superheldig som har fått verdens beste mann, ikke rart de fikk så få gratulasjoner ang. forlovelse og bryllup. Men jeg er ikke bitter, jeg er bare oppgitt, MEN super glad over å endelig være kvitt han!! Jeg føler en enorm lettelse! Selv om en av de siste tingen han sa til meg var at  han ville jeg skulle finne meg en type, dvs. alle bortsett fra kompisen hans, (som jeg hadde et forhold til før jeg rotet meg bort i han.) Nei, hvem som helst unntatt kompisen, ellers så ville ikke han ta meg tilbake hvis han ble singel….( !!!! ) Hallo!!!! Så jeg skulle bare finne meg en type, og den dagen han ble ensom, så skulle jeg dumpe typen til fordel for han??? Det var dråpen av forvirrende signaler fra han!! Jeg orker ikke mer! Og havner heller ikke i sånne mønster lenger!Jeg er fri! Og uansett om han blir friskmeldt fra Borderline, eller skjerper seg maksimalt, så vil jeg ikke ha han tilbake! 

Det å be på sine knær og grine store dammer osv. er sikkert smigrende og sjarmerende, men det beviser ikke at du elsker noen! Det bekrefter ikke kjærlighet eller sterke følelser, men det kan tyde på et konkuranseinstinkt, eller psykopatiske trekk der du gjerne vil snurre partneren rundt lillefingeren, og vet at de faller for krokkodilletårer og liker å spille reddende helt i dine oppkonstruerte dramaer… Men kjærlighet er det ikke!! Da hadde du respektert partneren og han/hennes følelser, og turt å stole på dem!
Uten tillit, og respekt så har man ikke kjærlighet!
Man kan ønske seg noe intenst også UTEN å ligge på magen og hyle og sparke!! Men hvis man er oppdratt til at nei betyr nei, så vet man at man må respektere det, og forventer at vedkommede har tenkt grundig igjennom sin avgjørelse og står for det de sier. Og man vil jo ikke tvinge noen til å elske deg! Man vil jo ha ekte kjærlighet, ikke leve på en livsløgn i et falskt forhold, der du konstant må lure partneren til å tro at han/hun elsker deg…! For man vet at man aldri bli lykkelig i noe sånt! Det er jo ditt liv vi snakker om her! Vi lever bare en gang i dette livet, så hvorfor leve på en livsløgn??? Ekte kjærlighet fins! Og da er det bedre å finne, og våge der!
Da er det fryktelig synd hvis den store kjærligheten står rett foran deg og bestemmer seg for å si at de ikke føler det samme, og at det ikke er noe du kan gjøre med det, for de har bestemt seg, for så å forvente at du skal komme løpende og tryglende, grine og hyle, for deretter å bli grundig såret når du ikke gjør det, men heller drar hjem og griner i et år eller to…, blir ute av stand til å jobbe, eller ha et sosialt liv, og depper i årevis… Det er fryktelig synd! 
Så slutt å si det motsatte av hva du egentlig vil! Slutt å spill kostbar! 
Hvis det er ekte kjærlighet, så går ikke partneren lei uansett!!!
Vær ærlig!
Både med deg selv og partneren, ellers så risikerer du/dere enormt store omveier, og mye smerte og andre knuste hjerter, og kanskje dere blir bittre og aldri finner hverandre igjen!
Man har dessuten aldri noen garanti på hvor lenge man lever! En venninde av meg falt om og døde bare 35 år gammel, da var vi på fjelltur bare uker før.
Man vet aldri! Så sørg for å nøste opp alle tråder, og sørg for at de du elsker vet det!
Det er ikke sikkert du får flere sjanser….

Selv har jeg funnet mannen i mitt liv )  Han har lovt å ringe meg snart, og jeg vet han vil gjøre det, for kjærligheten vår har overlevd mye, og ingen står over eller ved siden av. Vi vet det begge to at det ville være ekstremt dumt av oss å ikke gripe denne sjansen, og vi vet også at vi alltid vil elske hverandre, respektere hverandre, og være trofaste. Vi vil la hverandre få være den vi er, og gi rom for å utvikle oss naturlig, samtidig som vi tar vare på forholdet og støtter hverandre
Det høres muligens utopisk ut, men når du finner ekte kjærlighet så faller bare alt på plass,( etter du våger å gripe muligheten) man passer som hånd i hanske, lever i samme tempo, og har behov som står i synk til hverandre. ( Men husk at man kan møtes på feil tidspunkt, der en eller begge må ordne noe først, men da er det lurt å holde kontakten, og vente til man er i synk. ) Man er to individer med like behov, og de ulike behovene kommer ofte samtidig slik at begge kan dra ut å gjøre forskjellige ting, eller den ene sover hjemme, synger i dusjen eller hva det måtte være, mens den andre er på malekurs… Likevel må man jobbe med forholdet, finne på overraskelser, og være ærlig, fortelle hva man vil, og hva man føler, og aldri ta noe for gitt! Selv om man er i synk, må man jobbe for å gjøre mest mulig ut av forholdet, og å kose seg sammen med partneren, ellers så går livet oss forbi, og vi innser en dag at vi elsker hverandre, men kjeder oss, og tar vi ikke tak i det, så kan det tære på forholdet!