Godt nyttår!

E n dokumentar om å være tro mot seg selv, vennskap og politisk scenekunst.

Synne Øverland Knudsen brøt med det populære bandet Team Me for å være tro mot sin egen miljøpolitiske overbevisning.

Bandet var nemlig nominert til Statoil-stipendet på en million kroner, penger Synne ikke ville ta imot.

Synne mener at oljeseleskapet Statoil utviser stor urett mot både mennesker og natur med sin virksomhet. Bruddet førte til forestillingen «Godt nyttår!» som er en teaterforestilling der hun vil utfordre publikum.

Hva om kulturen tar etter idretten og bærer sponsormerker på brystet, vil budskapet stå like sterkt?

Hør dokumentaren
Sitat start
Jeg vil ikke være en reklameplakat for Statoil.





Vil ikke la Statoil være snill bestefar

En uke etter at det populære bandet «Team me» vant Spellemannprisen brøt Synne Øverland Knudsen med bandet hun var så glad i.

Årsaken til bruddet var at bandet hennes var nominert til Statoil-stipendet, noe hun ikke ville være med på av miljøpolitisk overbevisning:

– Ved at man godtar et sånt stipend renvasker man Statoil sin virksomhet og lar dem opptre som en sånn snill bestefar for kulturlivet. Jeg vil ikke være en reklameplakat for deres virksomhet, sier hun om hvorfor hun valgte å slutte i bandet.

Synne er ikke den første som er kritiske til Statoil-stipendet. Bandene Kråkesølv og Ungdomskulen har begge takket nei til stipendet tidligere.

Nytt kunstnerisk prosjekt

Nå har Synne gått sine egne veier og fulgt hjertet sitt gjennom forestillingen «Godt nyttår!». Hun ville at publikum selv skulle ta et standpunkt til kultursponsing uten å måtte skrive en kronikk om hva de burde tenke. Nå ville hun som regissør la publikum få mulighet til å tenke selv. Sammen med sine to venner Amalie og Sverre ble det mange lange dager der de planla forestillingen og hvordan de skulle gjennomføre den.

- Det er ikke bare gøy å sette opp et

teaterstykke uten penger- det er knallhardt arbeid som det å markedsføre stykket for å vise verden at vi er her. Folk kommer ikke av seg selv, sier skuespiller Amalie Kasin Lerstang.

Stykket er ikke bare et politisk teater, men skildrer et ungt samboerpar som prøver å holde fasaden ovenfor gjestene sine under en nyttårsmiddag. Publikum sitter tett i tett på gulvet i en privat stue, mens de får et innblikk i Synne og Sverres privatliv. Etter noen glass vin begynner samtalene å ta uante vendinger.

- Det at vi spiller hjemme hos folk tror jeg kan få folk til å føle tenke på sine egne liv og hvordan man i mange situasjoner spiller en rolle ovenfor andre, skuespiller Sverre Olav Trovik.

Norgesturné

Synne og Amalie bestemte seg for å starte produksjonselskapet SELSKAP hvor de lagde en egen nettside der de la ut en teaser for forestillingen.

Facebook-events har også bidratt til at forestillingen har spilt for fulle hus rundt omkring i hovedstaden. For det er nettopp det de gjør, spiller i vanlige folk sine stuer.

Synne og Amalie føler at det tjener forestillingen best siden stykket faktisk er en nyttårsmiddag. Det var også den beste økonomiske løsningen da de startet helt uten penger. Nå har de fått støtte av Norsk Kulturråd og Synne skal igjen ut på turne fra februar av. Kanskje de kan få spille i din stue?

Synne som jobber med mange ulike kunstuttrykk både filmer og tar bilder selv. Teaseren de her har laget var også et eksperiment som ble til mens de diskuterte hvordan den skulle bli til:




Oppdatering 22.10.2013: Statoil har bestemt at stipendordningen avsluttes.

Dundundun

Rastløs ildsjel

Synnes samvittighet satte en stopper for bandlivet med Team Me, men hun har fortsatt hendene fulle og hodet fylt med nye prosjekter.

Syv minutter på tolv. Lunsjen ringer straks inn og en fotograf retter på fotoparaplyen før han knipser nye bilder av den eldre mannen i en kraftig, lav stol i mørkerødt, stramt skinn med dype knapper i ryggen. Journalisten står og ser på. Hvem er intervjuobjektet? En viktig person tydeligvis, men ikke så kjent. Kanskje en finansmann?

Lobbyen på Bristol Hotel går i ett med kafeen der eldre hvithårede damer sitter rundt lave bord og spiser snitter med laks under det gullmalte rosettaket. Lysekronene er store og gir et gult og gyllent lys til den ellers mørke atmosfæren preget av trekarmer i mahogni.

Rett over tolv tripper hun gjennom døren fra de snøfylte oslogatene og inn i den lune lobbyen. Synne kommer hjemmefra og har hodet fylt med snøfnugg og kreative prosjekter. Etterpå skal hun innom en spesialforretning og handle materialer til en scenografi hun skal lage for bandet Thea and the Wild, som skal spille på Bylarm om en drøy uke.

For to år siden spilte hun selv på Bylarm, den gangen som en del av bandet Team Me. Det var før den kritikerroste førsteplata To the Treetops, før de vant Spellemannpris for årets popband og før bandet ble nominert til Statoil-stipendet.

Ironisk nok er det på Bristol hun ville møtes. Synne, med sjokoladebrune krøller. Hun som trakk seg fra Team Me da de ble nominert til Statoil-stipendet, som vil påvirke, og som vil få folk til å tenke og ta ansvar. Her, blant kjendiser og fine fruer, på et sted som oser av gamle penger. Kanskje også gamle oljepenger?

Krangler ikke

Reservert. Reservert. Dette er også reservert. Vi setter oss ned likevel.

- De har byens beste kakao her, sier Synne og klarer å overbevise meg selv om jeg har bestemt meg for å ha en sukkerfri uke.

En blankpusset sølvkanne, to små kopper med gulldekor og en liten skål med pisket krem med ferskt sjokoladedryss blir satt på bordet.

- Snittene er der borte, det er spiseplikt i lunsjtiden, sier den eldre servitøren, før en annen ansatt peker på jakkene våre og bærer de bort til klangen av pianistens grep på flygelet midt i rommet.


Synne vil egentlig bort fra Team Me-stempelet. Hun føler folk har et behov for å lage en konflikt ut av det som skjedde, men slik er det ikke.

(Foto: Simen Sandbæk Skari)

synneprove
(Foto: Simen Sandbæk Skari)


teksten fortsetter under bildet

(Foto: Simen Sandbæk Skari)
(Foto: Simen Sandbæk Skari)
- Det er jo mennesker dette i bunn og grunn handler om. Gode venner. Jeg prater ofte med Marius og vi stod på scenen sammen igjen for bare en måned siden, sier Synne.

Medieoppslag

Det ble oppslag i de fleste musikkmedier da Synne annonserte at hun sluttet i det svært lovende indiepopbandet i begynnelsen av 2012, kun en uke etter de hadde hovet inn Spellemannprisen.

Lars Saabye Christensen haster forbi resepsjonen. Synne skriver også, for sitt eget magasin. Hun har mange baller i lufta nå, men det har hun egentlig alltid hatt. Hun lager musikkvideoer, har den alternative teaterforestilling «Godt nyttår!» gående og har nettopp sendt sitt første kulturmagasin, Fanfare, i trykken.

- Det er et kulturmagasin som skal trekke frem alle felt innen kultur, ikke bare det mest kommersielle, men presentere all kultur, sier Synne som nøler litt før hun svarer. I forbindelse med magasinet har hun selv gjort intervjuer og vet hvordan det er å være på den andre siden av spørsmålene. Hun vil ikke gi kjedelige svar.

Men før magasinet har kommet i butikk og før forestillingene er over har Synne allerede hodet i neste oppsetning, «Krål». Et teaterstykke som skal holdes i en svømmehall. Men aller først var det altså denne scenografien til Bylarm.

Rastløs

Rastløs, selvdreven, musikk, teater, film, kultur, muligheten til å påvirke. Synne spytter ut stikkord. Hun har ingen ni til fire-hverdag og studerer attpåtil litteratur- kun to uker før eksamen vel og merke.

- Kulturen bør ha en nytteverdi, den bør mene noe, sier Synne og påpeker at det selvfølgelig er kulere å bare være på lag med alle. Men Synne vil mene ting og samtidig kommer overens de som er uenige.

Synne prater om at folk har et generelt ansvar for å bry seg om samfunnet på alle plan, mens en annen tidligere Statiolstipend-nominert går frem og tilbake i lobbyen, i en trendy hatt og sin minimalistiske stil. Det ser ut som Maya Vik leter etter noen.

- Jeg kaller meg selv for kulturarbeider, den snille versjonen av kunstner, den som forstår seg litt på tall i tillegg til kunsten, svarer Synne på spørsmål om hva hun egentlig er.

Sitat start
Alle har et ansvar.
Vil påvirke

Nylig hørte Synne på den nye plata til The Wave Machine og ble veldig inspirert. Også filmen Amour satt i gang kreative prosesser i det rastløse hodet hennes.

Estetisk, politisk budskap, eller bare et budskap generelt. Synne har ikke en fasit på hva hun blir inspirert av, eller hva hun vil inspirere med, men hun vil sette spor og påvirke folk. Akkurat som hun elsker når filmer eller musikk setter spor i henne.

Lilly Bendriss, kjent som klarsynt i programmet Åndenes Makt, haster inn i høye hæler. Svartkledd fra topp til tå. Ravnsvart hår og like mørk øyensminke. Hun slår seg ned på bordet ved siden av og prater på engelsk med en venninne.

Synne ser ikke så mye lenger frem i tid enn sitt neste prosjekt, og i fremtiden vil hun «bare fortsette med det jeg gjør nå».

- Det kule er at kultur av og til kan påvirke folk. På en av forestillingene med «Godt nyttår!» var det rundt femti publikummere som tok t-banen fra Nordstrand, hvor forestillingen ble avholdt. Alle som hadde ulik bakgrunn og forskjellig alder, satt og diskuterte Statoil og det de hadde sett. Det er kult, å få folk til å tenke.

Lei av Statoil

Statoil-tråden blir igjen tatt opp, selv om Synne er lei. Byens beste kakao har begynt å bli kald. «Godt nyttår!» handlet overhode ikke om Statoil, men Synne og resten av gjengen i Apparatet hadde sydd på en liten Statoil-logo på de to skuespillernes kostymer, uten at det ble nevnt noe utover det. Det fikk ifølge Synne folk til å tenke, og en eldre dame hadde kommentert at det kanskje er slik samfunnet vårt er. «Statoil er jo her, og det vet vi, men vi prater ikke noe om det».

Synne vil bort fra valget hun tok om å forlate Team Me. Hun synes hele greia ble så tabloid. Hun savner å spille i Team Me, men bortsett fra at Synne ikke hadde dratt på Bylarm om det ikke hadde vært for at hun skal lage denne scenografien, er det ingen konflikt i forbindelse med at hun sluttet.

- Jeg boikotter det ikke aktivt, men jeg oppsøker det ikke aktivt heller.

P3 Dokumentar har informert Statoil om dokumentaren «Godt nyttår!» og tilbudt dem å svare på denne kritiske kronikken, men de har ikke ønsket det.

BylinebildeAdiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no


Synne Øverland Knutsen (Foto: Simen Sandbæk Skari)
Synne Øverland Knutsen (Foto: Simen Sandbæk Skari)


Skillelinje

Disse takket også nei

 

(Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
(Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
Kråkesølv, Kristoffer Unstad

– Hva var grunnen til at dere ikke ville la dere nominere til Statoil-stipendet?

– Vi takket nei til å bli nominert så vi ble aldri tilbudt selve stipendet. Det var veldig lett for oss å si nei. Enkelte ting vil man bare ikke bli assosiert med, uansett hvor mye penger som er involvert.

– Hvilke tanker har dere gjort om avgjørelsen i ettertid?

– Vi står fortsatt inne for avgjørelsen, og er glade for at vi sa nei. Det var også bra at valget vi tok startet en liten debatt, selv om det ikke var intensjonen vår.

– Hva slags reaksjoner fikk dere fra venner/familie/fans?

– De fleste i vår omgangskrets deler vårt syn i denne saken, så reaksjonene derfra var ikke spesielt oppsiktsvekkende. Fansen tror jeg til syvende og sist bryr seg mest om musikken!

Ungdomsskulen, Kristian Stockhaus

– Hva var grunnen til at dere ikke ville la dere nominere til Statoil-stipendet?

— Magefølelsen sa nei.

Sitat start
Magefølelsen sa nei.

– Hvilke tanker har dere gjort om avgjørelsen i ettertid?

– Vi har blitt mindre usikre på avgjørelsen i ettertid, og blitt mer overbeviste for hvert år.

– Hva slags reaksjoner fikk dere fra venner/familie/fans?

– Reaksjonene har bare vært positive. Noen syntes kanskje vi var litt dristige, men de som ikke likte det, har nok holdt det for seg selv.

(Foto: Presse)
Ungdomskulen var nominert til stipendet i 2008, men trakk seg på grunn av av skepsis til deler av kontrakten mellom artist og sponsor. (Foto: Presse)


Dundundun
 

Disse har mottatt stipendet

 

Kvelertak mottok Statoil-stipendet i 2011. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK P3)
Kvelertak mottok Statoil-stipendet i 2011. (Foto: Erlend Lånke Solbu, NRK P3)
Kvelertak, Vidar Landa

– Hva har Statoil-stipendet betydd for din karriere, hva bruker man én million kroner på?

– Stipendet gjorde året vi virkelig satsa og reiste rundt i verden enkelt. Pengene gikk for det meste til reiseutgifter, vi var i alle landene i Europa, hadde to turneer i USA, og spilte i både Australia og Singapore.

- Reaksjonene var bare positive

– Hvilke vurderinger gjorde du før du takket ja til stipendet?

– Vi hadde ingen stor diskusjon i bandet, så det kan jeg ikke helt huske.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra venner/familie/fans?

– Reaksjonene var bare positive, folk var glade på våre vegne.

mathiase
Mathias Eick (Foto: Kim Erlandsen, NRK)
Mathias Eick

– Hva har Statoil-stipendet betydd for din karriere, hva bruker man én million kroner på?

– Da jeg fikk stipendet var det 800.000 kroner, og disse pengene gjorde at jeg kunne drive bandet profesjonelt på et mye tidligere tidspunkt enn mange andre band. Jeg kunne betale for musikerne som var med på turné, noe få andre band har mulighet til. Det føltes utrolig bra på et så tidlig tidspunkt.

– Hvilke vurderinger gjorde du før du takket ja til stipendet?

– Jeg fant ut hvor mye staten eide av Statoil, og på det tidspunktet var det over 60%. Som fattig jazzmusiker har jeg har alltid søkt om penger fra statlige fond i alle år, og jeg ville oppfattet det som arrogant av meg å da takke nei.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra venner/familie/fans?

– Utelukkende positive, jeg oppfatter at debatten om Statoil-stipendet på mange måter er medieskapt. Jeg kan skjønne noe av det, men argumentet om at staten er hovedeier gjør at jeg ikke skiller noe særlig mellom dette stipendet og andre statlige fond. I tillegg var det ingen betingelser for å ta i mot pengene, jeg måtte ikke reklamere for Statoil, og det var 100% opp til meg å bestemme hvordan jeg ville bruke pengene.

Ingrid Olava

– Hva har Statoil-stipendet betydd for din karriere, hva bruker man én million kroner på?

– Stipendet har betydd muligheten til å reise for å presentere musikken min live for mulige samarbeidspartnere og et utenlandsk publikum.

– Hvilke vurderinger gjorde du før du takket ja til stipendet?

– Jeg sto midt i et plateslipp og var veldig travel da jeg fikk nyheten om at jeg var nominert, og tenkte ikke så mye på det verken frem eller tilbake. Mest av alt holdt jeg en knapp på at Casiokids kom til å få det. Det kom som en stor overraskelse da jeg vant.

– Hva slags reaksjoner har du fått fra venner/familie/fans?

– Det er jo lenge siden nå, men jeg fikk selvsagt mange gratulasjoner akkurat den lørdagen det ble annonsert.

Ingrid Olava (Foto: Foto: Per Ole Hagen, NRK)
Ingrid Olava (Foto: Foto: Per Ole Hagen, NRK)


Skillelinje

Er det typisk norsk å være god?

 

Silje Lundberg, leder i Natur og ungdom. (Foto: Line Lønning / Natur og ungdom)
Silje Lundberg, leder i Natur og ungdom. (Foto: Line Lønning / Natur og ungdom)

KRONIKK: Det er problematisk at Statoil her hjemme blir sett på som the good guys. Det er på tide vi får opp øynene for hva som faktisk skjer, skriver lederen i Natur og ungdom, Silje Lundberg.

Jeg er medeier i Statoil. Det er du og. Den norske stat er største eier i selskapet. Likevel får de som regel gjøre det de vil. Enten det er massive lobbekampanjer for en åpning av de sårbare havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja eller det er skitten og forurensende tjæresandproduksjon i Canada eller det er å sprekke opp undergrunnen i USA, for å få ut skifergass som ofte forurenser grunnvannet. Er det dette som er typisk norsk?

Katastrofale klimaendringer

Statoil sin virksomhet kjører oss på en stødig kurs mot katastrofale klimaendringer. Én ting er det vanvittige presset de står for her hjemme, for åpning av stadig nye havområder for olje og gassvirksomhet. Noe helt annet er alt de gjør i utlandet. Noe av det som er positivt med den norske oljepolitikken er at vi gjennom en årrekke har stilt strenge krav til den. Det har ført til en enorm teknologiutvikling, som gjør at det slippes ut mindre CO2 og at det stilles strengere krav til miljø.

Problemet er at Statoil driter i denne kunnskapen når de opererer i utlandet. De norske miljøstandardene gjelder ikke når Statoil skal utvinne olje i Nigeria, når de driver med tjæresand i Canada eller skifergass i USA. Jeg vil tørre å påstå at mye av virksomheten deres i utlandet aldri ville blitt tillatt i Norge. Men i utlandet gjør Statoil som regel nøyaktig som de selv vil. Det kan få katastrofale følger.

Utvinning av olje fra tjæresand bidrar til klimaendringer, ødelegger naturmangfoldet over enorme arealer og forgifter leveområder for mennesker og dyr. Utvinning av tjæresand i Canada kommer aldri til å bli miljømessig bærekraftig. Likevel er dette et av satsingsområdene til Statoil. Til Norges oljeselskap. Der hvor du og jeg er medeier. For hver liter olje som produseres fra tjæresand slippes det ut 13 ganger mer CO2 enn det som blir sluppet ut i Norge for å produsere en liter olje. Det er helt bak mål, og miljømessig er det totalt uforsvarlig.

For noen få uker siden kom nyheten om at Statoil kommer til å investere stort i skifergassproduksjon i USA. For å utvinne skifergass må man sprekke 
opp undergrunnen. Dette gjøres ved å pumpe store mengder vann tilsatt kjemikalier, inn i undergrunnen. I flere tilfeller har dette ført til at grunnvannet har blitt forurenset. Forurenset grunnvann fører igjen til at drikkevannskilden til menneskene forsvinner. I dag må flere mennesker i USA få vann levert i store tanker, da deres originale drikkevannskilde har blitt forurenset på grunn av skifergassprosjekter.

Statoil = Good guys?

Dette er bare noen eksempler på hva Statoil driver med. Og noen eksempler på hvorfor det er problematisk at Statoil her hjemme blir sett på som the good guys. Det er på tide vi får opp øynene for hva som faktisk skjer. For hva Statoil faktisk gjør, og for hva de vil gjøre i framtida.

Statoil er en av de aller største pådriverne for at de unike og sårbare havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja skal åpnes for oljeboring.

Fare på ferde

I flere år har Helge Lund i Statoil drevet skremselspropaganda med at oljeindustrien nærmest kommer til å gå konk om ikke disse områdene åpnes. De forsøker å forkle debattene til å handle om å være for eller mot kunnskap, og de lover at alt skal gå fint med fiskeriene. Men alt det er tåkelegging av debatten. Det stemmer ikke. Og derfor skal vi, sammen med Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja og Naturvernforbundet, den 23. februar tenne varder over hele landet, for å markere at fare er på ferde. Statoil er på vei.

Selv om Gro Brundtland mente det var typisk norsk å være god, gjenspeiler ikke det seg i den norske olje og klimapolitikken. Her er vi en versting. Med skyhøye utslipp per person og med et statseid oljeselskap som driver med virksomhet i utlandet som både har vanvittig høye klimagassutslipp og som er miljømessig uforsvarlig. Det er på tide vi sier at nok er nok. Det er på tide Statoil legger om sin virksomhet til å bli det energiselskapet de påstår de er. På tide de tar klimaansvar og trekker seg ut av både tjæresand og skifergass. På tide de skjønner at Lofoten, Vesterålen og Senja må få ligge, og det er på tide de skjønner at fremtiden er fornybar.

BylinebildeSilje Lundberg
Leder i Natur og ungdom
siljel@nu.no


 

P3 Dokumentar har informert Statoil om dokumentaren «Godt nyttår!» og tilbudt dem å svare på denne kronikken, men de ønsket ikke det.

Skillelinje

 

- Overraskende få takker nei

Bylarm er avhengige av både statlig og privat støtte og er glade for muligheten de og Statoil kan gi musikere gjennom Statoil-stipendet.

- Vi er veldig fornøyde med vårt samarbeid med Statoil, sier presseansvarlig for Statoil-stipendet Henrik Holta-Lysell.

Overraskende få

Han forteller at det er en overraskende liten prosent som takker nei til å bli nominert til stipendet.

- Mange artister har sterke meninger og engasjerer seg på flere felt. Med tanke på det er det overraskende få som takker nei til å bli nominert.

Hvert år deler Statoil ut 1 million kroner til en utvalgt artist eller et band.

Henrik og Bylarm er glade for muligheten de kan være med på å gi både ferske artister og artister med lengere fartstid.

- Statoil har heller ingenting med utvelgelsen å gjøre, noe som er veldig viktig for oss. I tillegg står man jo fritt til å uttale seg som man vil selv om man har mottatt støtten. Det så vi i 2010 da Ingrid Olava fikk stipendet og kunne stå innenfor å motta stipendet til tross for at hun var uenig i noe av Statoil sin virksomhet, da hun ble intervjuet etter mottakelsen.

Trenger støtte

Ifølge Henrik er Bylarm avhengige av både offentlig og privat støtte.

Gjennom Statoil har de muligheten til å gi publikum et bredt tilbud og samtidig gi artister en gyllen mulighet. Diskusjonen om Statoil er utenfor Bylarms felt, mener Henrik.

- Bylarm er en seriøs aktør som har fokus på å legge ting best til rette for artistene som deltar og publikum. Diskusjon rundt virksomheten til Statoil eller hvordan den norske stat foredlet oljefondet er ikke en debatt vi skal ta, sier Henrik.


Dundundun

Visst faen er det politisk

 

Den engasjerte artisten er en utdøende rase, mener Marius Asp i P3.no/musikk.

 

Sitat start
Alt har som kjent en pris.


En million kroner er imidlertid mye å si nei til. En million kroner gir muligheter de fleste bare kan drømme om – særlig i en tid der tid musikk i seg selv har mindre verdi enn noensinne, og der ymse nedverdigelser i beste sendetid har blitt en naturlig del av stadig flere artistkarrierer. Det gjør det vanskelig å skulle fordømme noen for å takke ja til friheten et slikt beløp kan innebære.

Les hele kommentaren på P3.no/musikk.


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)