Den nordnorske patriotismens siste skanse

I en betongblokk på Oslos vestkant feirer de hvert år at sola har kommet tilbake til Nord-Norge.

Et skilt med påskriften «No party zone» og en byste av husets første leder Nanna With. Det er dekorasjonene som møter deg i stua på Nordnorsk student- og elevhjem – populært kalt Nordnorsken.

Fem av husets jenter ønsker meg velkommen på det de kaller Nordnorsken-stua. Jeg får også vite at de har enda en stue som kalles Afrikastua, men det skal vi komme tilbake til.

– Det er sant at det de sier om at dette er Oslos triveligste hybelhus – i alle fall hvis du er nordlending!

Lederen for leieboerutvalget, Kristine Einarson, går ikke av veien for å kjøre litt egenreklame så snart jeg er dandert i sofaen.

– Det er sosialt å bo her og vi arrangerer flere felles fester. Blant annet arrangerer vi solfest i februar der vi feirer at sola har kommet tilbake til Nord-Norge, forteller hun.

Nanna With (1874-1965) var født på Andenes. Hun var musiker, forfatter, og redaktør i Vesteraalens Avis, og da Norges første kvinnelige redaktør i nyhetspressen. (Foto: Tom Øverlie, NRK)

No party zone? (Foto: Tom Øverlie, NRK)

Hjem hjemmefra

Nordnorsk student- og elevhjem ble bygget i 1960 og finansiert av Nordlændingernes forening og 42 nordnorske kommuner. Som navnet tilsier er dette et studenthjem reservert for folk fra de tre nordligste fylkene. Hjemmet ble opprettet for å bøte på problemene nordlendingene møtte på Oslos boligmarked – mange har sikkert hørt om de famøse annonsene merket «ikke nordlendinger».

Ryktene sier også at det ble bråk da nabolaget hørte at Oslos vestkant skulle infiseres av all slags nordnorsk pakk. Oslo kommune skar likevel igjennom og skjenket nordlendingene en tomt med 99 års festerett og en beskjeden årlig avgift på én krone.

– Du flytter hit fordi det er enkelt å få tak og har grei plassering. Men du har jo ikke lyst til å flytte herifra fordi det blir hjemmefølelse å bo her når du liksom kan snakke ditt eget språk, sier Maria Gabrielsen.

Hun kommer fra Finnmark og går førskolelærerutdannelse. Maria forteller en av fordelene med å bo på Nordnorsken er at du ikke må snakke «penere» for at folk skal forstå deg. Selv sier må hun legge om til bokmål både når hun er på jobb på Narvesen og særlig når hun snakker med barna i barnehagen.

– «Dåkker», «korhen» og «katti» er slikt som få skjønner noe av. Så det er stort sett på skolen, her på Nordnorsken og når jeg snakker i telefonen at jeg kan snakke dialekt, sier Maria.

– Det gjør jeg også når jeg jobber i barnehage! skyter Kristine Einarson inn og fortsetter:

– Jeg starter på dialekt, men når folk sier «Hæ?» for andre gang går jeg rett over til bokmål.

Snakk ordentlig!

Maria fortsetter imidlertid med å fortelle at det sjans for at man også kan få tyn om man kommer heim igjen med utvaska dialekt.

– Folk synes jo det er veldig bra at jeg får meg utdannelse. Men når jeg kommer hjem så er det jo folk som spør «hvordan det går med søringen?», siden jeg flytta til Oslo. Og hvis jeg snakker østlandsk i telefonen med venninner av meg herfra når jeg er hjemme, så blir det jo fort litt fliring. Da får jeg høre at «søringen som har kommet hjem» og beskjed om at jeg må snakke ordentlig, sier Maria.

– Jeg har fått hørt at jeg har begynt å snakke breiere etter at jeg flytta hit til Nordnorsken – så for meg har det gått andre veien, forteller Ane.

En rask omvisning på huset gjør det klart for meg at det ikke er fasilitetene som motiverer folk til å bo på Nordnorsken. Betongblokka har 147 hybler, to dusjer per 25 hybler og tre kjøkken hvor det i stedet for kjøleskap er et svært kjølerom fylt med oppbevaringsbokser med hengelås. Samme hengelåstaktikk finner du om du stikker hodet ned i en av frysene.

– Det henter jo at mat blir stjålet her, så i fryseren legger man maten i en bag og setter hengelås på, forklarer Kristine.

Kort sagt kan standarden oppsummeres med avisa Finnmarken sine ord fra da huset åpna for over 50 år siden:

«Et vakrere og mer representative hybelhus kan man knapt tenke seg for vår nordnorske ungdom».

Afrikastua

Men det er ikke til å komme unna at Nordnorsken likevel er et etterlevning fra fortida. Det er i dag snart et halvt århundre siden nordlendinger opplevde å bli diskriminert på hovedstadens boligmarked, og de kulturelle forskjellene mellom nord og sør må jo i dag sies å være nær sagt utviskes. For både nordlendinger og søringer er det i dag andre grupper som fyller rollen som «den andre» – de vi måler oss mot og definerer vår identitet i kontrast til. Dette til tross for at jentene på Nordnorsken av og til opplever språklige misforståelser, og Maria også forteller at spørsmålet om livet i lavvoen jevnlig kommer opp.

– Jeg har opplevd det flere ganger at når jeg forteller folk at jeg kommer fra Finnmark, så responderer de med å spørre «Åh – hvor i Sverige er det?» Særlig når jeg snakker med unger eller utlendinger. Det slår ikke feil – jeg får bestandig spørsmål om jeg er svensk. Og så er de jævelsk på den der om vi bor i lavvo. Men fordommene går jo begge veier. Det inntrykket vi sitter med der oppe fra er jo at alle søringer er femidotter – men det er jo de ikke, forteller Maria.

Likevel er det klart at selv her på Nord-Norge-patriotismens siste skanse er det ikke lengre søringen som er motpolen. Det er nemlig slik på Nordnorsken at når nordlendingene har fått de rommene de vil ha – så åpnes herberget for andre. Og i praksis vil det si at fordelinga i deg er 60 % nordlendinger og 40 % utlendinger.

– Er det bare nordlendingene som henger sammen – eller henger dere også med de utenlandske?

– Eh, vel, dette er Nordnorsken-stua. Og det der borte er Afrikastua … Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn, men både de og vi holder oss litt for oss selv.

– Et slags fredelig apartheid?

– Huff, det høres jo helt forferdelig ut, håper mamma ikke hører dette!

► Hør hele P3-dokumentaren om Nordnorsken – om hvordan nordlendingene klarte å tuske til seg sitt helt egne studenthjem i Oslo.

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

• frid.hansen@gmail.com

Fotograf Tom Øverlie

• tom.overlie@nrk.no

Lause kvinner og sjøormer

Det forteller kulturhistoriker Victoria Hellstad, som har skrevet om nordlendingers identitet i møte med Oslo.

60-tallet var et tiår hvor mye folk kravlet seg ut av bygdene og satte kursen mot hovedstaden. I Oslo var det da som nå glissent på boligmarkedet og vanskelig å finne et sted å bo. Spesielt vanskelig var det om du kom fra Nord-Norge, og mange har hørt historien om den famøse setningen som avsluttet mange av hovedstadens boligannonser i denne perioden.

– «Ikke nordlendinger» eventuelt «Nordlendinger uønsket» kunne det stå. Det sies at nordlendingene hadde et roligere ganglag og det ble sett på som en slapp og lat holdning. I tillegg snakket de mer direkte, og sa «du» i stedet for «De». Mange syntes dette var vulgært og brautende, forteller Hellstad.

► NRKbeta: Bill.mrk Nordlendinger uønsket

Sjøormer

Kulturhistoriker Victoria Hellstad forteller videre at det ikke var nytt at nordlendingene ble sett på som en litt suspekt skapning:

– På 1500-tallet skrev erkebiskop Erik Walkendorf til paven at nordlendinger ikke skilte seg nevneverdig fra aper. Han sa også at det var sjøormer og trollhvaler der og at landsdelene for øvrig var rammet av en forferdelig tørke. Sistnevnte konkluderte han med etter å ha observert tørrfisken.

Også i nyere tid har Nord-Norge blitt sett på som annenrangs del av Norge – blant annet av Gunnar Knudsen, som var statsminister i to omganger på starten av 1900-tallet. Han uttalt en gang at i fall russerne tok Nord-Norge var det ikke et stort problem, siden vi da satt igjen med den sørlige delen som alle visst var Norges kjerne.

– Da nasjonsbygginga tok til og Norge fikk ikke det nordnorske lov til å gi innhold til den nasjonale identeteten. Nord-Norge ble snarere sett på som et sikkerhetsmessig problem fordi det bodde ulike folkegrupper der. Nordlendingene skulle derfor oppdras til å bli gode norske borgere, gjennom prester, leger og andre øvrighetsfolk som ble sendt nordover.

Nødhjelpstannbørster

Det er imidlertid ikke så å forstå at søringene ikke hadde medlidenhet med nord. I avisene på 1920 og 1930-tallet kunne man lese om nøden i Nord-Norge. Fortsatt ble landsdelen sett på som fattig og elendig, og i 1922 sendte østlendinger alt fra klær til brukte tannbørster til de stakkars nordlendingene.

Nordlendingene på sin side tok dette som en fornærmelse. Innsamlingsaksjonen berørte temaer som fra før var følsomme. I nordnorske aviser skrev man at man ønsket respekt og likeverd og at man ønsket å selv ta hånd om sine næringer.

Victoria Hellstad forteller at synet på Nord-Norge sørfra nok har påvirket den patriotismen i nord.

– Den nordnorske identiteten har vært en utsatt identitet, og når en identitet blir utfordret skjer det noe med den. Man kan godt forestille seg at folk vil stå sammen når de føler at deres måte å leve på er truet.

Moralsirkelen

Sjøormene, apekattene, tørrfisktørken og nødhjelpstannbørstene. Hele den flere hundre år lange røverhistorien om Nord-Norge gjorde at nordlendingene fikk stygge blikk når de begynte å kry sørover på midten av forrige århundre. Og verst var det kanskje hvis du var jente. Nordnorske jenter ble nemlig sett på som spesielt seksuelt utsvevende.

– Soldater ble advart om at du kom til å krysse moralsirkelen når de reiste nordover.

Eller som Agnar Mykle skrev det i romanen «Lasso Rundt fru Luna»:

«Det vil jeg si deg – at når du kommer nord for moralsirkelen, så se opp for jentene (…) De er kåte over all begripelse. Du får dem ikke til å ligge stille. Det er som å ha en oter i senga.»

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

• frid.hansen@gmail.com

Dialektpuristen

Magnus Eliassen flyttet fra Oslo fordi byen minnet han for mye om en smarttelefon. Og han er usikker på om han kunne ha klart å ha barn som ikke snakket nordlandsdialekt.

– Jeg er vel en slags Nord-Norge-patriot. Jeg har vokst opp med en far som er veldig glad i alt som har med distriktene å gjøre – jeg tror jeg har blitt påvirka av han. I tillegg er Nord-Norge en landsdel som ofte kan bli en liten underdog. Vi har få folk og lange avstander, som gjør at det kan være litt ekstra kronglete å få til ting. Da blir man ekstra stolt når folk nordfra gjør det bra.

Magnus Eliassen – en eldste av sirkusbrødrene Eliassen – legger ikke skjul på at han føler stor kjærlighet til landsdelen han kommer fra. Han føler også at landet for øvrig har gode assossiasjon til landets nordlige segment.

– Jeg har inntrykk av at Nord-Norge i dag blir forbundet med noe positivt. Selv om det enda er folk her oppe som har opplevd å bli diskriminert fordi de er nordlendinger, tror jeg at de fordommene er helt forsvunnet i dag.

Det føltes som en befrielse å komme heim igjen. Ting falt på plass.

Oslo er en smarttelefon

Til tross for at han mener det kan være kronglete å få ting gjort i nord, så var det livet i Oslo som ødela for Eliasens egen skaperprosess. I 2006 flytta han til Oslo for å bli mere effektiv og knytte kontakter i musikkmiljøet. Resultatet ble imidlertid det motsatte.

– Jeg skrev ekstremt lite musikk i den perioden og fikk generelt sett lite dreis på ting – stikk i strid med hva som var intensjonen. For meg er Oslo som en smarttelefon. Umiddelbart fasineres du over alle mulighetene, og du tror den skal gjøre livet ditt enklere og mer effektivt. Det som i stedet skjer er at du blir så distrahert at du ikke får noe gjort.

Da Magnus i 2008 gav opp hovedstaden og flytta tilbake til Bodø ble det imidlertid dreis på karrieren.

– Det føltes som en befrielse å komme heim igjen. Ting falt på plass. Det var så mye som var tungt og vanskelig i Oslo som gikk av seg selv når jeg kom til Bodø. Jeg synger jo på dialekt, og bare det å være omgitt av mitt eget språk føltes veldig godt.

Dialektpurist

Nå vurderer likevel Magnus Eliassen å flyttet fra Bodø igjen. Og på lista over mulig bosteder står ikke bare Jamaica og Lofoten – men også Oslo.

– Denne gangen er det sosiale årsaker til at jeg tenker på å dra til Oslo. Det kunne vært godt å være et sted hvor jeg har større anledning til å forsvinne i mengden. I tillegg har jeg veldig mange gode venner i Oslo som jeg føler jeg har fått sett alt for lite til. Hvis det ikke funker får jeg bare flytte igjen.

Men selv om Magnus skulle komme til å trives i hovedstaden vil han nok trekke nordover igjen dersom det blir aktuelt med reproduksjon.

– Det nord-norske er en sentral del av min identitet. Særlig dialekten er viktig for meg. Flere venner av meg har fått barn sørpå, og de barna vokser jo opp med en annen dialekt. Da har jeg flere ganger tenkt “Oioi – er det her noe jeg kunne ha klart?”. Jeg føler liksom dialekten er en så stor del av meg og da det er viktig at den føres videre. Men jeg vet ikke – man blir vel glad i ungene sine uansett …

Dokumentarist Frid Kvalpskarmo Hansen

• frid.hansen@gmail.com

Nordlending i all enkelhet

Å være nordlending i 2013 er omtrent like problemfylt som det er å si at man liker kake eller pizza.

De som fortsatt hevder at de lider som følge av sitt nordnorske opphav gjør det enten fordi de er over 70 år og tufter det på hvordan det etter sigende var før i tida, eller simpelthen bare fordi de er jævlig glade i offerrollen. Eller begge deler.

Det første er i beste fall litt søtt, men viser også at de ikke følger med i tiden. Det andre er bare stusslig. Jeg hater at folk tar på seg offerrollen når de ikke har en reell grunn til det. Jeg har vokst med å høre historier om hvordan det var ført i tiden; om boligannonser i Aftenposten på femti-og sekstitallet der nordlendinger ble ekskludert og så videre. Og det var selvsagt ikke noe stilig, men da er det samtidig viktig å huske at samme avis bare noen tiår tidligere, på lederplass, hadde omtalt Hitler som «en mulig løsning på jødeproblemet», og at den samme gamle tanta i 1962 vinklet den første offisielle togturen med Nordnorgebanen på denne måten: «Første persontog til og fra Bodø i dag – neger var med».

Nedlatende

Det var i 1962. Så jeg tror ikke det var så forbanna mye enklere å være mørkhudet i Norge på den tiden. Ja, Aftenposten lot nedlatende ytringer om nordlendinger gli gjennom annonseavdelingen sin, men det var sånn de var. De likte ikke jøder eller negrer heller. Og sikkert ikke trøndere eller bergensere eller sunnmøringer eller pakistanere. Ergo driter jeg i hva det sto om nordlendinger i Aftenposten. Det er Aftenpostens problem, ikke nordlendingenes.

Så har man selvsagt noen integritetsløse fjonballer som flytter til Oslo, og som etter fascinerende kort tid legger helt om dialekten og synes det er flaut å se en sjark på TV.

Jeg er født i 1971, og vår generasjon vokste opp helt uten å føle oss verken stigmatisert eller latterliggjort på grunn av dialekt eller geografisk opphav. Derfor lo vi oss også fillete av Tufte/Eias «Ekstra Joker Nord» og parodier på stereotype nordlendinger, mens noen få gamle folk her oppe ble dypt indignerte og mente det var snakk om såkalt lytehumor som sparket nedover. Slik opplevde aldri vår generasjon det, og her tror jeg også jeg har med meg brorparten av min foreldregenerasjon; altså de som ble født rett før, under og rett etter krigen.

Grunn: Vi er verken flaue over vår status som nordlendinger eller føler noe behov for å bli behandlet med silkehansker, samt at vi ikke mener at det bare er nordlendinger selv som har enerett på å gjøre narr av nordlendinger, slik det tidligere egentlig bare var Arthur Arntzen som hadde lov til. Å være nordlending i dag er enkelt og greit totalt rensket for problemer. De som hevder noe annet har ikke fulgt med i timen.

Integritetsløse fjonballer

Men så har man selvsagt noen integritetsløse fjonballer som flytter til Oslo, og som etter fascinerende kort tid legger helt om dialekten, synes det er flaut å se en sjark på TV og som synes fisk er skikkelig harry og at det ikke finnes større lykke i livet enn å bli invitert på premierefester, hageparties og å være hylende publikum i «Stjernekamp», «Debatten» og «Beat for Beat».

Og det er selvsagt helt greit, for i realiteten elsker jeg at de stikker sørover. Slik er vi sikret å eliminere det genetiske rasket som beviselig ikke er i stand til å overleve her oppe, og som da også heldigvis forhindres fra å spre arvematerialet her i nord. Samtidig kommer de hardbarka søringene nordover for å søke eventyr og det sinnssyke ressursfatet av natur og kule folk her oppe. Ergo blir vi i nord bare en stadig tiltagende sterkere enhet, mens de sørpå forvitrer omvendt proporsjonalt med vår fortreffelighet. Så får vi heller være med å spleise på et ko-ko idrettsarrangement som kommer til å forandre hovedstaden til et tiårs anleggsområde med dertil hørende konkurser, overskridelser og dype, samfunnsmessige senskader som vil svekke dem ytterligere.

Såpass raus skal vi være. Vi er jo, tross alt, ikke kjipe.

Egon Holstad, kommentator i Nordlys i Tromsø

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)