Svaltards

H vorfor velger noen å flytte til Svalbard?

En arktisk utpost. En øygruppe så langt nord at det er nærmere til Nordpolen enn til Oslo. Et isøde hvor det er flere isbjørner enn mennesker.

Dette er en historie om å være ung på Svalbard.

Om de som har havnet 78° nord – til den kaldeste og mest forblåste delen av hele Kongeriket Norge.

Hør dokumentaren
Sitat start
Det er vi raringer som havner her oppe: Svaltards.

 

 
 

Video av Nareas Sae-Khow, NRK / Musikk: Whisky Draft av Stankelbein

 

Langt, langt vekk

 

Norsk øygruppe i Arktis. 2600 mennesker og 3000 isbjørner fordelt på 61 000 km². Et landområde like stort som fylkene Finnmark, Rogaland og Vestfold til sammen.

Øyene ble først tatt i bruk som en hvalfangstbase på 1600- og 1700-tallet, men ble etterhvert forlatt. I begynnelsen av 1900-tallet begynte gruvedriften etter kull, noe som førte til at flere samfunn ble etablert på øygruppen.

På grunn av Svalbardtraktaten kan alle fra hele verden bosette seg her, så fremt man kan forsørge seg selv og har en plass å bo.

Sysselmannen på Svalbard er regjeringens øverste representant på øygruppen.

42 ulike nasjonaliteter er i dag representert blant de fastboende, og disse er fordelt på den norske bosetningen Longyearbyen (ca. 2200), russiske Barentsburg (ca. 400), forskningsstasjonen Ny-Ålesund (ca 25-150) og den polske forskningsstasjonen Hornsund (8). Dessuten har Sveagruva gruvearbeidere som pendler dit og arbeider på skift.

I dag er turisme, forskning og utdanning viktige næringsveier i tillegg til gruvedriften. Det globale frøhvelvet ligger på Svalbard.

Skillelinje

Video av Nareas Sae-Khow, NRK / Musikk: Snøføyk av Güllür

 

Svart arbeid

 

– Når jeg forteller til kompisene om hvordan gruvejobben er her, så ber jeg dem å dra inn på kjøkkenet og dra ut den øverste kjøkkenskuffen – så skjønner de kanskje hvordan det er her.

Jim Cato Øvergård Havn (20) har har flyttet fra Aurskog-Høland hit til Svalbard på grunn av lærlingplassen han fikk hos Store Norske Spitsbergen Kullkompani.

Siden september han arbeidet i Gruve 7, den ene av de to norske kullgruvene på Svalbard som fortsatt er i drift. Gruve 7 ligger rundt 15 km fra Longyearbyen og her arbeider rundt 20 personer.

Planen er å bo her på Svalbard i to år, slik at Jim Cato får fagbrevet i fjell- og bergverk.

Lave forventninger

– Før jeg kom hit så trodde jeg nærmest at folk levde i steinalderen her oppe, hehe. Men sånn er det jo selvsagt ikke. Jeg så dessuten for meg at jeg måtte leve i et bofellesskap med felles dusj og dass og sånn …

– Men Store Norske hadde jo fikset egen leilighet til meg. Kjempekurant!

Livet er ikke helt som hjemme allikevel da.

– For en råner som meg så er det jo litt nedtur at det kun finnes noen få kilometer med asfaltert vei her, sier Jim Cato og smiler lurt.

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no

Skillelinje

Chirawut Saenphet (19) fra Thailand har vokst opp på Svalbard. Han er en av de 106 fastboende thailenderne i Longyearbyen. (Foto: Nareas Sae-Khow, NRK)

 

Et stort stykke Thailand

 

Etter nordmenn, er folk flest thailandere i Longyearbyen.

– Selvfølgelig savner jeg Thailand. Man savner jo hjemlandet sitt. Men det har vært veldig bra her, jeg trives veldig godt.

– Men, hva er egentlig ditt hjem – Thailand eller Svalbard?

– Det er litt vanskelig å definere seg selv egentlig. Jeg føler meg jo hjemme her, men når jeg er på ferie med min familie i Thailand, så føles det jo ikke som en ferie, men å komme hjem dit igjen. Hm.

– Men, jeg føler meg nok litt mer hjemme her på Svalbard, siden jeg bor her og det er her jeg kjenner mest folk liksom.

Thailandsk koloni i nord

Chirawut Saenphet (19) har nettopp gått ut videregående skole her og har tenkt å arbeide et år i Longyearbyen, før han skal studere videre. Han er en av de 106 thailenderne som bor her, og som dermed utgjør den største gruppen med utlendinger i Longyearbyen – foran svenskene med sine 89 registrerte fastboende.

– Jeg kom hit med min familie for elleve år siden, da var jeg bare åtte år gammel. Det var jo rart å komme hit midt i mørketiden, som barn så brydde man seg vel ikke så mye om akkurat det. Men jeg husker at det var kaldt å komme fra 38 grader til dette. Jeg synes fortsatt at det er kaldt, sier Chirawut og ler.

Sitat startJeg husker at det var kaldt å komme fra 38 grader til dette. Jeg synes fortsatt at det er kaldt.

Svalbardtraktaten

Svalbardtraktaten gir nemlig folk fra hele verden rett til å komme hit og bosette seg, opplyser Lars Erik Alfheim, assisterende sysselmann på Svalbard.

– Vi har ingen ID-kontroll når folk går av flyet her, så det er fritt for folk å komme til Svalbard fra hele verden – så lenge du klarer å forsørge deg og har et sted å bo, så kan du bli værende. Derfor har vi folk fra over 40 nasjoner som arbeider og lever her, uten at de har noen som helst annen tilknytning til Norge.

Thai-kolonien her blir stadig større, og de har faktisk en egen thaiforening som arrangerer festival hvert år. Sysselmannen tilbyr både informasjonsbrosjyrer på thailandsk og har egne folkemøter med nyinnflyttede thailendere.

– I dag er det veldig ofte egne thailandske familier med barn som kommer hit for å arbeide i noen år, forteller Alfheim.

Siden en månedslønn på Svalbard kan være like stor som en årslønn i Thailand, så er det vel ikke så rart at mange kommer hit for en periode. Men for barna så kan det å vokse opp her bli rene blindveien.

En usikker fremtid

Chirawut til eksempel, er jo ikke noe mer norsk i dag enn da han kom, selv om han har bodd her størsteparten av livet, og er bedre på å skrive og lese norsk enn thai. Ønsker han å reise til det norske fastlandet så må han fortsatt søke om turistvisum.

– Jeg ønsker å studere ved Norsk Hotellhøgskole i Stavanger neste år, om det lar seg gjøre. Men jeg må vel ta noen møter til med rådgiveren på skolen her for å se på hvordan det fungerer. Jeg er jo fortsatt thailandsk, og må vel kanskje få fikset studentvisum eller noe? sier Chirawut spørrende.

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no

Skillelinje

Hvor viktig er følelsen av tilhørighet? NRKs Underveis har laget et TV-innslag om Chirawuts thailandske venn, Supattra Pandee (19) som også bor i Longyearbyen. Reportasjen begynner rundt 01:50:

Skillelinje

 

På isbjørnvakt

 

Alle studentene som begynner på Universitetssenteret på Svalbard (UNIS) må lære seg å håndtere en rifle.

– Det var skummelt. Skikkelig skummelt, forteller geologistudentene Ida Kristin Danielsen (23) og Ingrid Olsen (25) i munnen på hverandre.

– Spesielt da du Ida plutselig forteller meg at du ser noe som rør på seg. Og at det nærmer seg oss. Da kjente jeg at hjertet banket, sier Ingrid og ler.- Vi var jo både trøtte og nervøse. Og jeg skulle akkurat til å lade rifla!

Isbjørn i sikte?

Jentene forteller om en ekskursjon med klassen i høst, hvor de sto på sin aller første isbjørnvakt utenfor teltene hvor de andre sov. Det var midt på natten, det snødde og det var iskaldt.

– Jeg står altså der med kikkerten og ser altså noe som rører på seg ved et isberg ute i havet, sier Ida Kristin.

– Og så roper jeg på Ingrid, og hun kommer springende … Men så viste det seg bare å være en sel!

Ida Kristin og Ingrid går tredje året geologi ved Universitetet i Tromsø, men sammen med sine klassekamerater Jannicke Kuvås (21) og Karoline Myrvang (23) bestemte de seg for å ta et semester her på UNIS.

– Det er ganske spesielt å være her, 78 grader nord. Vi er jo midt mellom Tromsø og Nordpolen nå, sier Jannicke og Karoline og kikker bekreftende på hverandre og nikker.

– Vi vil anbefale alle til å komme hit!

Into the wild

For ikke nok med at de fremste forskerne faktisk er de som foreleser på UNIS, men det er jo de polare ekskursjonene ute i felt, langt ut fra sivilisasjonen, som gjort denne høsten mer spennende enn på fastlandet, og utrolig lærerik.

Intimt studentmiljø blir det jo også, siden alle bor i studentbrakker. Det er folk fra hele verden som tar emner på UNIS.

– Alle studentene som begynner her må igjennom et sikkerhetskurs i starten, hvor vi får opplæring i alt fra å kle oss skikkelig, til å bruke ulike typer utstyr – og selvfølgelig: Våpentrening, forteller Ingrid.

– Det er ikke påbudt, men Sysselmannen anbefaler alle å ta med seg våpen når man skal utenfor bebyggelse. Det er jo folk som har blitt drept av isbjørn. Og det har jo skjedd at studenter har måttet skyte isbjørn.

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no

Ida Kristin, Karoline, Jannicke og Ingrid tar et semester ved UNIS. (Foto: Nareas Sae-Khow, NRK)
Skillelinje

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Synne Stener Hansen)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Synne Stener Hansen)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Synne Stener Hansen)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Synne Stener Hansen)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

Sons of Svalbard på tur

(Foto: Stig Roar Hegvik)

1 / 15

 

Sons of Svalbard

 

Her er det uendelig med plass for snøskuterkjøring. Og billig sprit.

– Vi får lov til å kjøre nesten overalt, det er bare noen få områder som er fredet, forteller Stig Håkon Sjåvik (28).

Kanskje ikke så rart da, at det er rundt 1,5 snøskuter pr. innbygger her oppe – hvis man skal tro gutta i Sons of Svalbard. Og det burde man kanskje. Siden disse gutta elsker kombinasjonen snø, hopp og snøskuter.

Eldorado for snøskuterkjøring

– Det er større områder å kjøre på, men det er hardere snø her enn på fastlandet, skyter Kenneth Johansen (22) inn.

– Å hoppe 20-30 meter med skuteren er ingen problem her. Men så kommer jo landingen. Og siden snøen her nærmest kan være som betong, da gjelder det å lande helt korrekt. For hvis du føkker det opp, ja …

Hard snø – hardere landinger

Han trenger ikke fullføre, alle rundt bordet skjønner godt hvor Steffen Esp (25) vil hen. Mang en skuterdeler har fått bite i den harde Svalbardsnøen. Og noen kroppsdeler også.

– Jeg har knust kjeven, bitt hull i tungen og brukket armen, oppsummerer Jonas Gresseth (22).

– Bare i løpet av én sesong altså!

– Sons of Svalbard er bare en løst sammensatt gjeng på 15 stykker som bor her i Longyearbyen, og som ofte stikker ut og kjører og filmer sammen. Det blir jo en del kjøring, siden vi har føre langt ut i juni, og da er det perfekt, forteller Stig Roar Hegvik (33), som dro i gang Sons of Svalbard.

– Det er jo mest bare for gøy at vi har et eget crew.

På tross av navnet så er ikke dette en ren gutteklubb, svenske Sandra Hällsten (29) er en av de faste kjørerne.

– Det er jo fantastisk at vi bare kan herje på her oppe. Turistene som kommer hit har kanskje en helg på seg å dra ut på tur, men vi kan jo kjøre syv dager i uken!

Og når gjengen er ferdige med å kjøre, så setter de seg gjerne på sine faste plasser på Kroa eller Svalbar og tar en øl. Kanskje flere også. Alkoholen er jo avgiftsfri på Svalbard.

Øl billigere enn melk

– Det er jo én av fordelene med å bo her oppe. Sprit og tobakk er en god del billigere her, kombinert med halv skatt, så blir det jo ikke så verst å være boende her, konkluderer Stig Håkon.

– Visste du at melk er jo dyrere enn øl her? spør Jonas og ser på meg.

– Hæ? Så om man vil være storkar her, så kjøper man mange liter melk i butikken da?

– Jepp. Melk er Svalbardsjampanje!

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no

 
 

Du får ikke mer moro enn det du lager selv. Dette er en helt vanlig lørdag for Sons of Svalbard i Longyearbyen:

Video av Nareas Sae-Khow, NRK / Musikk: 24 av Pirat Torsdag

Skillelinje

 

Et sted for de sterke

 

Longyearbyen skal være et robust familiesamfunn. Derfor sendes de gamle og syke tilbake til fastlandet.

– Vi har fastlege og akuttberedskap på sykehuset her, men hvis du må ha spesiell behandling, eller er så pass syk eller gammel at du ikke kan ta vare på deg selv, da må du til fastlandet, forteller lokalstyreleder i Longyearbyen, Christin Kristoffersen (Ap).

Det er den store ulempen med å bo her – du må være kapabel til å ta vare deg selv. Den norske stat kommer ikke til unnsetning på samme måte som ellers i Kongeriket Norge.

– Det samme gjelder om du er gravid. Da må du på fastlandet for å føde, legger Kristoffersen til.


“Vi har ikke noe eldrehjem her.”


Bygdesamfunn på speed

Fordelen derimot, er jo at de som først flytter hit er skikkelige aktive folk, som virkelig vil noe. Det bor kun 2200 mennesker i Longyearbyen – her finnes bare én matbutikk og én skole – men likevel arrangeres det et utall festivaler, forestillinger, utstillinger og andre arrangement i løpet av året.

– Det beste med dette stedet er folkesjela, det er høyt under taket. Dugnadsånden lever virkelig og kulturlivet er intens.

Lokalstyreleder i Longyearbyen, Christin Kristoffersen (Ap). (Foto: Nareas Sae-Khow, NRK)

– Det er liksom litt «Yes, we can», vi er nok litt Barack Obama i stilen her, utbasunerer lokalstyrelederen.

En demokratisk fersking

Longyearbyen feirer i år 10 år med lokaldemokrati. Før har det vært litt ulike grader av selvstyre, siden gruvedriften startet i 1906 på Svalbard, og gruveselskapet Store Norske etter hvert etablerte seg og tok over styringa.

– Lokalstyrets ansvarsområde er Longyearbyen. Russiske Barentsburg har vi bare en frivillig kulturell og sosial samhandling med. Det er Sysselmannen som har tilsynsmyndighet for Svalbard som sådan.

I dag er Longyearbyen et mangfoldig samfunn som ved siden av gruvedriften, består av et stort forsknings- og utdanningsmiljø og turisme.

– Vi skal være et robust familiesamfunn. «Turnover’n» er vel på rundt 20 prosent nå, forklarer Kristoffersen.

Viktig utpost for Norge

Noe som betyr at i løpet av fem år, så har hele befolkningen blitt utskiftet, rent statistisk. Å være lokalstyreleder her, er litt annerledes enn å være ordfører for en liten utkantkommune.

– Skatten her er lavere enn på fastlandet [15,8 %, journ. anm.] , men kostnadene med å drive et samfunn i Arktis er vannvittig høy. Å legge ny asfalt og bygge nytt koster ekstremt mye.


“Lokale og internasjonale hensyn.”


– Som lokalstyreleder her skal du ta stilling til alt fra ønsker om ny flaggstang til internasjonal havrett og norsk utenrikspolitikk. Jeg har en utrolig spennende og kompleks jobb, avslutter Christin Kristoffersen.

Som for øvrig ikke er redd for å avsløre at hun lett velger høye hæler fremfor parkas – selv om hun nærmest bor ved Nordpolen.

BylinebildeNareas Sae-Khow
nareas.sae-khow@nrk.no

Skillelinje

 

En kjærlighetserklæring

 

Mari Tefre, Sigri Sandberg Meløy og Liv Mari Schei har bodd fast på Svalbard i mange år, og de har laget en varm kjærlighetserklæring til den kalde øygruppen i nord. Dette er en smakebit av deres film Polar eufori.

 


 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)