Utvekslingseleven

D u blar deg gjennom en katalog med smilende ungdommer i.

De sitter på gresset i sirkel, det er sol og alle har fargerike klær. Sånn vil du også ha det!

Hvert år reiser ca 1500 norske ungdommer ut i verden på utveksling, og kommer hjem igjen med hodene fulle av erfaringer og historier.

I denne ukas P3 Dokumentar fokuserer vi på utfordringene og det rare man kan oppleve.

Du møter blant andre Francesco fra Chile, som sier han ikke har draget i Norge, Torstein som bodde ett år hos en enslig polsk nudist i Australia, og Anne som måtte smugspise om natta fordi hun ikke fikk mat.

Hør dokumentaren
«Jeg så for meg surfing, kjekke gutter, cabrioletbiler – kort sagt: The american dream.»


Skillelinje

High School Musical (Foto: Disney Enterprises)

– Ikke se for deg High School Musical

 

Du lengter hjem, forstår ikke hva som skjer, blir irritert, sint og tenker at det er et dårlig samfunn du har kommet til.

Sånn kan et kultursjokk arte seg. Det skjer med nesten alle utvekslingselever. Kulturen du har kommet til sniker seg innpå deg og virker til tider urimelig. Men alt blir bedre om du holder ut resten av skoleåret.

– Man trenger tid. De fleste sier at det var først etter jul det virkelig begynte å bli kult.

Isfjellet

Henriette Thommessen er president i ANSA, organisasjonen som passer på norske studenter og elever. Hun prøver å forklare hva et kultursjokk er, for det kan være så forskjellig fra person til person. Mange forklarer kulturforskjeller ved hjelp av isfjell-metaforen. Mye av det du ser når du kommer til et nytt sted, er annerledes. Dørhåndtakene, doene, bussene, maten.

Henriette Thommessen, president i ANSA (Foto: Presse)

I USA legger du dessuten fort merke til at folk er mye tjukkere enn hjemme.

Men det er ikke det som er den største forskjellen å vende seg til. Det er alt det du ikke ser: 90 % av et isfjell ligger under vannflaten.

Det kan komme som et sjokk at folk forventer andre ting av deg, at de har annen moral, andre måter å vise at de bryr seg, andre måter å uttrykke misnøye på. De fleste utvekslingselever har gått på en liten smell.

– Man kan ikke orientere seg etter det man har med seg hjemmefra. Da tenker mange at det de opplever er urimelig.

Sprøe ting

Henriette har hørt historiene til utallige utvekslingselever. Mange forteller om sprøe ting, om krevende opplevelser. Men veldig få angrer på at de reiste.

– Det som går igjen er jo nettopp det, at folk er veldig glad for at de reiste, uansett hvordan året ble. En annen ting som går igjen er at når man kommer hjem igjen, virker det som om ingenting har skjedd der, mens man selv sitter på så mange nye opplevelser.

For å få det fint som utvekslingselev hjelper det å ha realistiske forventinger. Mange som reiser til USA for å gå på skole og bo i vertsfamilie forventer at året skal bli som i en film, nærmere bestemt High School Musical.

Men så kommer man kanskje til en lite hip by, i en av de traustere statene, til vanlige amerikanere med strenge innetider. Henriette sier at mange har fortalt om nettopp det.

Sitat start
Jeg tror mange blir overrasket over at vertsfamiliene er mye strengere enn det man er vant til hjemme

– Jeg tror mange blir overrasket over USA, over at vertsfamiliene er mye strengere enn det man er vant til hjemme. Men sånn er det der. Og da hjelper det å vite om det på forhånd for å innstille seg.

Vær aktiv

Det aller beste rådet Henriette har til alle som skal være utvekslingselever som lengter hjem er: Vær aktiv.

– Selv om du ikke har lyst. Veldig mange skoler har aktiviteter du kan delta på. Finn et eller annet du kan bli med på – Om det så betyr at du må gå i kirka to ganger i uka, så møt folk. Det er sånn det kommer i gang.

BylinebildeAnne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no


Skillelinje
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)
Det er ikke alle vertsfamilier som er like hyggelige (Illustrasjon: Jonas Bødtker, NRK)

Anne goes to Mississippi

 

Anne på 16 år fikk så lite mat av familien sin at hun begynte å smugspise om natta. At de skjelte henne ut og virket å hate henne var også en del av hennes nye liv i USA.
 

– Jeg så for meg en kystby, kabrioletbiler, kjekke gutter. The American Dream, kort sagt.

Anne Natvig ville ut i verden. Hun var bare 16 år, men klarte å overbevise foreldrene sine til å la henne reise på utveksling til USA. Hun skulle jo bo hos en familie som skulle passe på henne.

– Før jeg reiste fikk jeg utdelt vertsfamilie. Jeg skulle bo i et stort, flott hus med atten soverom, der det bodde 17 mennesker fra før. Så det var et soverom til meg. Både barn, barnebarn, foreldre og besteforeldre bodde sammen i huset fra før.

Anne er fortsatt sint og oppgitt i stemmen når hun snakker om familien hun bodde hos i Mississippi.

Et stort, uvennlig hus

Hun ankom byen Gulfport. Huset (som senere ble det jevnet med jorden av stormen Katrina) lå rett ved stranden. Det så fasjonabelt ut, men familien på innsiden ønsket ikke Anne velkommen. De hadde egentlig ikke så lyst til at hun skulle være der, virket det som, de hadde visst blitt overtalt av en familievenn til å påta seg en utvekslingsstudent. Familievennen fikk penger per utvekslingsstudent hun klarte å plassere. Det tok ikke lang tid før moren i huset begynte å klage over at Anne spiste for mye.

– Jeg fikk restriksjoner på at jeg kunne spise en bolle kornblanding om morgenen og en boks Campell-suppe til middag. Lunsj måtte jeg ordne på skolen.

Snek seg opp om natta

Med dette magre kostholdet ble Anne helt gal av sult. Maten på skolen var riktignok alltid frityrstekt, men så ekkel og fettete at hun knapt orket spise den. Hun skrev sørgelige eposter hjem der hun klaget over tilværelsen i USA. Hun var sulten og mistrivdes.

– Det var da jeg begynte å spise om natta. Jeg stilte klokka og sto opp midt på natta. Så spiste jeg kornblanding eller lignende mens de andre sov. Noen ganger ringte jeg hjem til mamma og grein.

Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)
Bilde fra Annes soverom (Foto: Privat)

Men det var ikke bare maten som var problemet. Familien var full av konflikter. Mange av husets medlemmer kunne ikke møtes fordi de hatet hverandre.

Og som om ikke det var nok – vertsmoren skrek alt hun skulle si til Anne.

– Hun pleide å unnskylde seg med at hun hadde vondt i brystet sånn at hun ikke kunne snakke, bare skrike.

Anne hadde få muligheter til å komme seg steder, hun var sulten, trivdes lite- og begynte å planlegge en måte å komme seg vekk på.

Sitat start
Familien printet ut epostene mine og fikk en svenske til å oversette.

– Fetteren til faren min bodde i California, så jeg begynte å undersøke mulighetene for å ta resten av skoleåret der, men det var superhemmelig. Vertsfamilien min kunne ikke få vite om det, da ville de hate meg enda mer. Det ville på en måte bli et nederlag for dem.

Snoket i epostene

Anne hadde brukt familiens datamaskin når hun skrev mailer hjem og lagret alle tekstene i Word da hun bare fikk lov til å være på internett fem minutter om dagen- i løpet av den knappe tiden rakk hun jo ikke å skrive noe særlig.

– Jeg lagret epostene jeg skulle sende på maskina deres og tenkte det ikke var noe problem, siden det stod på norsk.

Det var ikke nok til å stoppe vertsfamilien. De hadde merket at noe var galt, og nå var de ute etter Anne.

– Familien printet ut epostene mine og tok de med på skolen. Der hadde de spurt alle de norske utvekslingsstudentene om de kunne oversette. Da ikke det gikk hadde de fått en svensk student til å oversette mailene mine.

(Artikkelen fortsetter under)


To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport(Foto: Privat)
To bilder av Anne tatt foran huset i Gulfport (Foto: Privat)
Det stod lite hyggelig i brevene, selvfølgelig. Anne hadde ikke lagt skjul på hvor kjipt hun hadde det og hvor mye hun lengtet hjem. Så da vertsfamilien fikk overlevert dette fra den svikerske svensken, ringte de straks til Anne.

– Jeg var hos en venninne da de ringte meg og sa at jeg skulle komme hjem, pakke baggene mine med en gang og komme meg ut. Jeg tror jeg nådde bunnpunktet da jeg stod og pakket inne på rommet mitt mens hele familien stod rundt meg og skrek til meg at jeg var et udugelig menneske og

at det ikke var noe rart jeg ikke hadde venner så fæl som jeg var.

California og et siste stikk

Anne kom seg omsider til California hvor hun fikk både nok mat, sol, strand og venner.

Det så ut til å bli et kult år allikevel, men vertsfamilien fra Mississippi var ikke helt ferdig med henne.

– Etter at jeg hadde dratt, sendte den ene vertssøsteren en epost til foreldrene mine og søsknene mine i Norge der hun skrev:

“Anne is a spoiled ungrateful bitch. She says we tried to starve her. Bullshit! She ate us out of our fucking house, six to seven times a day! Our job as a host family was not to kiss her fucking ass every second of the day and take her out on the town every fucking day. I’m a little pissed off at how she used our family, I just never got the chance to tell her all this before we kicked her out.”

BylinebildeAnne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no


► Har du en utvekslingshistorie? Del den med oss i kommentarfeltet.



Dundundun

Torstein og polakken

 

– Det tok ikke lang tid før jeg merket at han var litt spesiell. Og det ble jo bare rarere og rarere.

Torstein Paulsen var 17 år og skulle ut på eventyr som utvekslingselev. I ettertid kaller han seg selv litt lat: Han ville til et land hvor han allerede kunne språket, som ville si at det stod mellom norsk og engelsk. Også ville han ha det varmt og deilig. Altså måtte det bli Australia. Kort tid før avreise fikk han brev fra reiseorganisasjonen.

– De hadde funnet en familie til meg, en polsk mann på 56 år. Han jobbet som gartner, er singel og bor for seg sjøl, noe sånt stod det. Og jeg tenkte jaja. Da skal vi reise og bo hos en fyr. Det hørtes jo litt trivelig ut at han var gartner.

Torstein var gira. Han landet på flyplassen i Perth og så palmer for første gang i sitt liv.

– Jeg var helt sikker på at dette kom til å bli enormt kult.

Bra førsteinntrykk

Førsteinntrykket av sin nye far var ikke så ille.

– Han virket trivelig han. Veldig mandig. Hardt håndtrykk. Men han var ikke fornøyd med mitt, lærte meg at jeg måtte ta ordentlig hardt i hånda når jeg hilste. Også snakket han litt sånn Borat-engelsk.

Verken kaki-klærne eller det militæraktige kjøretøyet til vertsfaren skremte Torstein. Han var så innstilt på å få det bra. Det første han stusset over var husreglene. De fikk han presentert første kvelden.

– Han sa at det var to regler. Den første gikk på alkohol. «I do not want to see you drunk!» Det var ok. «And I do not tolerate dirty underwear in my sheets. Did you bring your pyjamas?»

Torstein hadde ikke med seg pysjamas til et av verdens varmeste land.

– Then you sleep naked.

Do you think it’s strange that I walk around naked?

Det var helt uaktuelt å sove i noe annet.

– Jeg tenkte at ok, da sover jeg naken da. Jeg syntes jo det var litt rart, men det var ingen stor greie.

– Did your parents ever want you to be a girl?

Polakken likte å spise i bar overkropp. Og han syntes Torstein både gikk og spiste som ei jente. Da han påpekte dette ved bordet, ble Torstein litt oppgitt, nesten litt såra.

– Han hadde spist opp før meg og bare satt og stirret på meg og spurte om foreldrene

(Artikkelen fortsetter under bildet)


mine egentlig hadde villet at jeg skulle være jente. Vi fikk ikke noe særlig godt forhold etter hvert som tida gikk. Jeg var i huset så lite som mulig.

Torstein var bare hjemme til middag. Han var på skolen, fikk seg venner og fant på ting med dem til han skulle hjem og legge seg – naken – i polakkens sengetøy. Det hele fungerte bra sånn en stund.

– Fried or boiled potatos?

En ettermiddag satt Torstein på kjøkkenet og gjorde lekser mens han ventet på middag. Han satt med ryggen mot døra og så ikke opp da polakken kom inn og begynte å skramle med kasseroller.

– Så spurte han meg om jeg ville ha stekte eller kokte poteter. Og da svarte jeg at det var det samme for meg.

Men vertsfaren ga seg ikke. Han spurte med enda høyere stemme: DO YOU WANT

FRIED OR BOILED POTATOS? Torstein snudde seg for å si at det virkelig var det samme for ham. Da ser han rett inn i en naken mannsperson som står med rumpa til ham.

– Men det verste var da han snudde seg. Han var jo ikke en veldig høy person, og hadde ikke noe spesielt store hender eller føtter, men … penisen hans rakk ham til knærne! Det kan hende at dette har blitt litt overdrevet i ettertid, men ikke mye!

Torstein så nok skrekkslagen ut, for vertsfaren spurte ham: Do you think it’s strange that I walk around naked?

Det svarte Torstein ja til. Polakken fortalte ham at han bare kunne gå naken sjøl også: You can do it to if you like!?

– Da begynte jeg å forhøre meg om etter et annet sted å bo. Men han prøvde seg aldri på noen uhumskheter, altså, bare så det er sagt. Men det ble litt i overkant rart.

Ingenting å angre på

Torstein hadde det, trass i denne underlige opplevelsen, bra som utvekslingselev. Han ville uten tvil anbefale alle å dra.

– Det man lærer seg på et sånt år er jo at alt ordner seg. Selv om man kan føle seg helt alene og temmelig fortvilt, så går det alltid bra.

Og det gjorde det for Torstein også. Han flyttet etter hvert inn hos familien til sin beste australske kompis og fant roen der. Og han kom hjem med den mentale baggen full av opplevelser og erfaringer.

– På slutten av året hadde jeg en god del fri fra skolen og fikk reist rundt og sett Australia på egenhånd. Det gav meg en voldsom frihetsfølelse.

BylinebildeAnne Dorte Lunås
anne.dorte.lunas@nrk.no

Dundundun

Bilder fra høstferien på hytta på Kyrksætherøra med vertsfamilien. Video av Martin Aas og Anne Dorte Lunås, NRK

 

Fra Chile til Norge

 

– Jeg har ikke så mange venner. Det er litt kjedelig å gå på skolen, men jeg må bare prøve igjen og igjen. Også jeg har ikke vært på fest enda, heller.

Francisco Meza fra Chile er utvekslingselev på en videregående skole i Trondheim – og kjeder seg en del. Å være på utveksling i Norge er vanskelig. Spesielt når det kommer til det å få venner. Det er det klassiske problemet, sier AFS’ lokalkontakt Linn Silje Thun.

– Det er veldig mange som sier at de sliter med å komme inn i miljøet. Men, på den positive siden – når de først får venner, så opplever de at det er ekte venner du har lenge.

En annen klassiker er det med drikkinga. Norske ungdommer drikker seg fulle noe som ikke er så vanlig i for eksempel Latin-Amerika. Og nordmenn har jo en tendens til å ”blomstre” i fylla.

– Mange utvekslingselever synes det er rart at de snakker masse med folk på fest, men når de møtes på skolen etter helgen, så var de ikke venner allikevel.

– Jeg drikker ikke alkohol, da går energien min ned og det liker jeg ikke.

Men det betyr ikke at han ikke er vant til å feste.

– Vi danser annerledes i Chile, det er mer seksuelt. Her står de og hopper med hånda i været. Men vi hører jo også på forskjellig type musikk. Her er techno og dance vanligere enn hjemme.

Han synes det er rart at norske ungdommer blir så flaue over å snakke engelsk.

– De er mye bedre enn meg, sier han på engelsk med spansk aksent.

Og det blir jo litt vanskelig å kommunisere da, når han ikke kan norsk og andre på hans alder er litt ukomfortable med å snakke engelsk.

– De snakker ikke med meg så mye. Det blir sikkert bedre når jeg lærer norsk.
Francisco er veldig fornøyd med vertsfamilien sin. Med dem har han det hyggelig. Men han skulle gjerne hatt en kjæreste. Han savner rett og slett mer kos.

– I Chile er det mer klemmer, mer nærhet. Jeg trenger det.

Også synes han at blonde jenter er helt fantastiske.

– Vennene mine i Chile sier at når jeg tar et bilde med en blond jente, så må jeg sende det til dem

Men – er det ikke dumt å få seg kjæreste i et land som ligger så langt unna hjemlandet? Vil det ikke bli veldig trist å reise hjem? Nei, Francisco er ikke noe bekymra for det.

– Jeg har mange jenter i Chile. Ikke offisielle kjærester, men noen jeg kan ringe og spørre om de vil være med på ting.

Sitat start
Jeg har ikke så mange venner. Det er litt kjedelig å gå på skolen, men jeg må bare prøve igjen og igjen. Også har jeg ikke vært på fest enda, heller.

 

Dundundun

 

Dobbeltmoral og forvirring i USA

Dokumentarist Anne Dorte Lunås har også vært utviklingselev. Her er hennes historie.

 

Gutter, anstrengelser og forvirring

…er de tre første ordene som faller Anne Dorte inn når vi begynner å snakke om hennes år som utvekslingselev for tolv år siden.


“- Skolens kjekkeste gutt”


 

– Mye dreide seg om kultursjokk ser jeg nå i ettertid. Vi ble fort sett på som gærne fordi vi for eksempel var opptatt av å feste for å bli kjent med folk, slik vi gjør her i Norge.

I USA var det guttene som drakk på fest, mens jentene som oftest var edru og gikk hjem tidlig, forteller Anne Dorte.

I 1999 reiste hun, 17 år gammel, til byen Buffalo i staten New York på østkysten av USA. Anne Dorte la fort merke til ulikhetene mellom hjemlandet og hennes nye bosted.

Masse oralsex

– Det er på en måte mye mer moralske i USA. Det som sjokkerte meg veldig i starten var alle avholdenhetskampanjene mot sex. I Norge oppfordres ungdom til å bruke prevensjon, mens i USA oppfordres ungdom til å ikke å sex i det hele tatt.

Etter hvert oppdaget derimot Anne Dorte den amerikanske dobbeltmoralen man ofte hører om.


“Ikke sex, men masse oralsex!”


 

Et annet eksempel på den dobbeltmoralske livsstilen har Anne Dorte fra vertsfamiliens far.


“Kjøleskap i veggen.”


Større fordeler

I motsetning til Anne og i likhet med de fleste andre som reiser på utveksling er listen over fordeler med et år i utlandet lengre enn de dårlige erfaringene.

Blant annet er språk og opplevelser noe hun fortsatt har med seg, 12 år etter utvekslingsåret.

– Jeg angrer overhodet ikke på at jeg dro! Jeg opplevde så utrolig mye mer enn om jeg hadde vært hjemme. De gode opplevelsene er jo helt klart i flertall, og det rare er et kjærkomment krydder.

– Jeg ble også mer hardhudet etter å ha opplevd motstand og utfordringer både på skolen og i vertsfamilien. Det hadde jeg ikke vondt av.

BylinebildeAdiele Helen Krüger Arukwe
adiele.helen.arukwel@nrk.no



 

P3dok som podkast

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Musikken som brukes i våre dokumentarer er ikke med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)