Jeg hadde store forventninger til ”Inglourious Basterds”, Quentin Tarantinos etterlengtede krigsfilm. Kanskje har det straffet seg.

Filmfestivalen i Cannes 2009:

Jeg trodde Tarantino var ute etter å lage en kul krigsfest som ville vekke assosiasjoner til filmer som “Ørneredet” og den originale “Inglorious Bastards”, filmer Tarantino elsker. I stedet har dette blitt en dialogdreven film der det prates mye og skytes lite.

Noen ganger fungerer det ypperlig, og da er det deilig å bli underholdt. Men andre ganger ramler tempoet betraktelig, og jeg ser ikke at spilletiden på 2 timer og 40 minutter lar seg rettferdiggjøre.

Det blir litt for langt, for omstendelig, og faktisk litt kjedelig i blant, en følelse jeg definitivt ikke vil ha under en Tarantino-film!

Klimaks i kinosalen

2. verdenskrig. Løytnant Aldo Rayne (Brad Pitt) samler en gruppe jødiske amerikanere for å drepe nazister bak deres egne linjer og senke deres moral.

Shosanna Dreyfus (Melanie Laurent) driver en liten kino i Paris, og blir påtvunget en premiere på en tysk propagandafilm, der flere sentrale nazister skal være tilstede.

En av dem er oberst Hans Landa (Christoph Waltz), som Shosanna har noe uoppgjort med. Alle disse figurene, og flere til, samles til et klimaks i kinosalen, bokstavelig talt.

Inglorious Basterds. (Foto: United Pictures International)
Festlig lag, men det lurer noe under overflaten. (Foto: United Pictures International)

Listig tilbakeholdenhet

Jeg trodde at “Inglourious Basterds” først og fremst skulle handle om bastardene bak fiendens linjer, men vi ser overraskende lite til dem. Det er andre figurer Tarantino heller vil fortelle om.

Spesielt Shosanna er viktig. Vi vet at hun higer etter hevn etter hendelser som skildres innledningsvis, og forstår hennes dilemma når hun kurtiseres av den hyggelige tyskeren Frederick Zoll (Daniel Brühl). Melanie Laurent spiller henne godt, og gir Shosanna en listig tilbakeholdenhet.

Inglorious Basterds. (Foto: United Pictures International)
Brad Pitt er tøff! (Foto: United Pictures International)

Gammelt og utbrukt

Tarantinos film er full av referanser til andre filmer, noe som er selve kjennetegnet på en Tarantino-film. Vi ser det på bildene, og hører det på lydsporet. Det er derfor åpningsbildene fra den franske landsbygda i 1941 ledsages av spaghettiwestern-musikk, mens senere i filmen brukes “Cat People (Putting out fire with gasoline) av David Bowie.

Det bryter tidskoloritten, men gir filmen et særegent preg. Samtidig sitter jeg med en nagende følelse av at dette begynner å bli litt gammelt og utbrukt. Tarantino har gjort dette i alle sine filmer. På tide å finne på noe nytt?

Smarte filmatiske grep

Det er mye å fryde seg over i “Inglourious Basterds”. Det gjelder først og fremst enkeltscener, der Tarantino viser sitt talent for lek med ord og smarte filmatiske grep. Den har også noen lynkjappe voldsscener som vil sette en støkk i deg.

Men til syvende og sist er ikke dette den kule krigsfesten jeg hadde håpet at Tarantino skulle levere. Krigsfilmen over alle krigsfilmer, liksom. Den er muligens laget allerede, men heter dessverre ikke “Inglourious Basterds”.

Om FILMEN

Inglourious Basterds

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.