Jeg har anklaget visse nylige vampyrfilmer for å være blodfattige. Dette argumentet kan jeg definitivt ikke bruke om «Daybreakers», for er det noe den ikke er, så er det blodfattig.
Her sprutes det rød tyktflytende væske i scene etter scene. Faktisk så mye at til og med jeg føler det blir litt overdrevet av og til. Men «Daybreakers» har blitt en ganske kul vampyrfilm, med mange interessante ideer som kunne ha blitt utnyttet bedre.
Mennesker i blodbank
Året er 2019. Nesten hele befolkningen på kloden har blitt vampyrer. De få menneskene som er igjen er enten på rømmen, eller satt i blodbanker som supplerer vampyrene med føde, altså blod.
Hematologen Edward Dalton (Ethan Hawke) forsøker å skape et syntetisk blodsubstitutt, altså «TruBlood», men blir så kontaktet av en gruppe mennesker under ledelse av «Elvis» (Willem Dafoe), som påstår de har funnet en kur mot vampyrviruset.
Går tom for blod
Jeg liker måten filmen tar oss med inn i vampyrverden på. Den gir et grymt bilde av hvordan en verden befolket med vampyrer ville sett ut, og hvordan de ville ha innrettet seg etter sine behov, for eksempel i forhold til sola.
Jeg liker også hvordan vampyrene er i ferd med å gå tom for blod, hva som da skjer med dem, og hvordan dette bekjempes. Det er kanskje litt betenkelig at vampyrene ikke har sørget for en bedre tilførsel av blod, men også mennesker sulter i blant.
Pøses på med gørr og blod
Filmen er regissert av brødrene Michael og Peter Spierig. De har gode øyne for det visuelle, og propper filmen full av kule bilder. Av og til får jeg følelsen av at filmen er en slags vampyrutgave av «Blade Runner».
Men i den siste delen pøses det på med gørr og blod, som kanskje undergraver manusets tanker og ideer i utgangspunktet. Jeg er ikke så fornøyd med måten filmen avsluttes på, med tanke på potenisalet den hadde.
Splattes i alle himmelretninger
Men «Daybreakers» har likevel blitt en kul vampyrfilm, med mange gode ingredienser, først og fremst bøttevis med blod. Ja, jeg vet det kan virke litt suspekt, men jeg liker når filmskapere tør pøse på med sterke virkemidler.
Her splattes det fra alle himmelretninger, og det er smått utrolig at filmen ikke fikk 18-års grense, men 15!
