Etter en lang sommerferie, faktisk den lengste siden jeg la vekk skolesakene, har jeg skjønt hva jeg elsker med Red Dead Redemption. Transportetappene. Tida jeg bruker imellom holdeplassene. Det som finnes mellom A og B.
Jeg liker A og B også, det kjenner jeg nå når jeg skriver dette. Men det jeg kjente når jeg satt i førersetet på biltur i sommer, var at jeg er en mann for situasjonene som oppstår underveis, der det må improviseres en stopp ved en eller annen campingplass fordi minstejenta skal ha pupp eller fordi storebror skriker så mye at det eneste alternativet er å stoppe og kjøpe jordbær.
Jeg liker disse tingene, fordi de hender mens jeg er underveis.
Præriens tilfeldige møter
Den samme følelsen har jeg når jeg spiller Red Dead Redemption; sola som kommer gjennom skyene over MacFarlanes ranch; jegeren som stopper meg og lurer på om jeg vil hjelpe ham å fange coyoter; synet av noe kjent…kan det være Crooked Toe’s? Der skatten i følge kartet skal ligge begravet?
Jeg er jo egentlig alltid på vei et sted, for eksempel på vei til Escalera for å finne de Santa, men det gjør meg heller ingenting å stoppe litt.
Kanskje var det slik det var for hundre år siden? Det å reise tok sin tid, og hendelser måtte påregnes. Dermed også forsinkelser. Historiedelen får vente, jeg må jo hjelpe han karen her fra å bli spist av ulver! Og alle disse «tilfeldige» møtene fører meg videre til andre ting og etterhvert ser jeg at det blir ikke Escalera denne dagen heller. Det skjedde så mye annet på veien dit. Men har jeg kost meg i salen? Ja, veldig.
Når Niko kjører bil
Rockstar Games har med GTA og Red Dead Redemption klart å fjerne boss-elementet omtrent helt fra spillene sine, til fordel for en helhetsopplevelse som ligger underveis. Jeg setter meg bak rattet i GTA IV og koster gjennom Liberty City mens jeg kjenner den deilige følelsen av å kjøre bil i spill. En følelse jeg altfor sjelden har, siden bilkjøringen i andre spill ikke alltid føles prioritert fra spillskapernes side.
Bilen eller sveveskoene eller hesten bør ikke være bare et nødvendig redskap for hurtig transport, det bør være moro å bruke dem. Det bør være noe jeg gjør fordi det er gøy i seg selv.
Konstruert lykke
Øyeblikkene da jeg setter meg oppå hesten igjen og setter kurs, er av de fineste jeg har i Red Dead Redemption. Og når det konstruerte været klaffer med solhøyden og det vektorbaserte landskapet, ber jeg ikke om mer. Når en er ute og reiser, er en skutt, solgt og hengt opp hvis en ikke liker selve reisen. Jeg elsker den heldigvis, og jeg elsker dette spillet.
Mer Red Dead Redemption? Her er Runes anmeldelse: https://p3.no/filmpolitiet/2010/05/red-dead-redemption/
Her er kortfilmen regissert av John Hillcoat: https://p3.no/filmpolitiet/2010/06/har-solgt-over-5-millioner-kopier/