How I Met Your Mother, heretter forkortet til HIMYM, er sjekking, singelliv og parforhold sett fra stort sett guttas ståsted. Det er sitkom i hybler og kafeer i vaskeekte Friends-tradisjon, og gjør ikke skam på sjangeren. Den er også frekkere, noe som er herlig. Og mer morbid.
Fortellertriks
HIMYM kødder med kronologien på episodene og lyver ved å skifte perspektiv og jeg digger det. At en episode begynner med vendepunktet, akkurat som i en krim, er ikke uvanlig. Og at det er digg, akkurat som i forfriskende, er helt riktig.
Høydepunktene i sesong 2 utgjøres av Marshall Eriksson og den skamløst kåte Neil Patrick Harris
Tvisten med at HIMYM egentlig er Ted Mosby, spilt av Josh Radnor, sin historie som han gjenforteller i detalj i år 2030 til sine barn, er kanskje en bra pitsj til studiosjefer, men unødvendig når en ser serien. Han er fortellerstemmen, men det er i overkant mye forhistorie å legge i en fortellerstemme. Men så er det Bob Saget som er fortellerstemmen, da. Og han får vi jo nesten ikke nok av.
Anmeldelsen fortsetter under bildene
Det eksotiske Helios-innslaget
Høydepunktene i sesong 2 utgjøres av Marshall Eriksson, spilt av Jason Segel(som er et av høydepunktene i Dumpet av Sarah Marhall også) og den skamløst kåte Barney Stinson, spilt av Neil Patrick Harris. Segel og Harris har vidt forskjellige komiske talenter, og en herlig kjemi sammen.
Lily Aldrin, spilt av Alyson Hannigan(som de fleste også kjenner for replikken «this one time, at band camp» i American Pie), bringer inn det alternative, småeksotiske hippieelementet og gjør det riktig. Hun har et naturtalent for den søte, eksentriske outsiderrollen.
De andre figurene har ikke helt funnet formen enda.
HIMYM er erstatningen for Friends, og at den erstatningen trengs, er det ingen tvil om. HIMYM er ikke den perfekte arvtager enda, men de holder på å lirke seg til rette.
