dette er jo typisk “store” historier fra bøker som blir omsatt til film

en av mine verste kinoopplevelser er “Siderhusreglene”. et makkverk, der det ene “høydepunktet” følges av det andre, uten noen mulighet til å nå noen som helst dybde i historien – dermed blir det floskelparade.

(enda verre: den “kritikerroste” oppsetninga av kristin lavransdatter på trøndelag teater for noen år tilbake. tantene som har lest boka (og sett liv ullmann-filmen) satt og gråt fra første minutt – jeg satt og gremtes over platthetene til siste.)

Fekk ei sterk oppleving då eg som ungdomsskule-elev måtte sjå storfilmen om kristin lavransdatter. Ei oppleving som har prega meg sidan.

Vel opparbeida eg ein aversjon mot Sigrid Undset og hennes religiøse grublinger, det er ikkje noko ein kan merke på meg eller som skaper problem i det daglege. Men det vaksinerte meg også lenge mot ein interesse for middelalderen og redda meg slik unna både rollespel, tolkien og middelalder-kostymer som ein nerd som meg ellers kunne ha vore disponert for. Så aldri så galt at det ikkje er godt for noko.

No er eg for vaksen å regne, men det var som eit flashback då eg las at Tony Blair skulle konvertere til katolisismen, akkurat som Undset. Forakten og avskyen over dystre tanketomme religiøse grublinger vella opp og eg vart kvalm ved tanken på kor pretensiøst det er når velutdanna personar går over til katolisismen og trur dei har kontakt med noko viktig og opphøgd.

Den same filmen har fått meg til å aldri besøke klosterruiner i Noreg (Sorry Selje!), nesten gjort meg til uvenn med hyggelige katolikkar og mykje meir. Hest er teit, for eksempel.

Liv Ullmann har mykje å svare for, ho er vår tids Vibeke Løkkeberg. Synd er det jo også for Elisabeth Matheson som spelte hovudrolla og aldri meir fekk ei stor rolle i nokon film.

nå har jeg vel aldri vært overvettes anlagt for store slektsromaner/krøniker eller andre episke romaner, men “siderhusreglene” er vel en av grunnene til at jeg ikke har plukket opp noen av bøkene til saabye christensen i ettertid.

guilt by association…

Hvorfor denne koblingen mellom Siderhusreglene (av John Irving) og Saabye Christensen?

Blir veldig nysgjerrig på disse komiske sitatene fra filmen. Kan vi få en smakebit?

Et typisk eksempel på en anmeldelse som viser det problematiske med anmeldelser. Et tilfeldig individ som blir gitt plass til synsing. Her kryr det av dårlig begrunnede uklarheter. “…føles fryktelig baktung… nitrist fjernsynsteater… et interessant uttrykk foran kamera…” Hva BETYR alt dette?

Man må kanskje være stor skribent for å skildre sine subjektive opplevelser på en interessant måte. Noe enkelte anmeldere prøver å være (men da blir det vanligvis bare verre).
Vi skjønner at filmen ikke beveget anmelder Birger Vestmo. Men det er også alt. Fortjener det egenlig spalteplass?

Denne anmeldelsen forteller meg noe jeg ikke var interessert i om anmelder Birger Vestmo. Punktum.

Du må nesten se filmen. Det vil ikke ha noen virkning å beskrive situasjonene og replikkene her. Det er ikke sånn at filmen er FULL av slike øyeblikk, men det er noen.

Har snakket med flere som var på premieren i dag. Beskrev det på samme måte som herr Westmo. Good job

Eg er ikkje overraska over at dette er blitt ein dårleg film. Saabye Christensen er ikkje ein god epikar; historiene er ikkje gode, dei er ofte enkle og banale. Eg tenker ofte at han har stole handlinga frå andre, og deretter miksa litt om på den. Det som ber oppe bøkene hans er språkføringa, som ofte er morsom og full av ironi. I ein film blir slike veike sider veldig tydelege.

Det finst så mange gode romanar i verda, og eg skjønner rett og slett ikkje korfor filmprodusentane vel norske romanar. Kan det komme av at dei ikkje gidd følgje med i kva som skrivest andre stader?

Beklager, men norsk film, uavhengig av manus, ender opp som noe “møl”. Krampaktige, lite troverdige skuespillere og “dype”, dramatiske og ikke minst kjedelige filmer for et særdeles smalt publikum.
Jeg har ikke sett filmen i reportasjen, men kan ikke for mitt bare liv tro at det er noe å se heller.
Og i en annen reportasje her ble B. Sundquist kåret til beste norske skuespiller gjennom tidene, med Liv Ullman på andre plass. Liv Ullman? Hva gjør henne til en bra skuespiller? Har vel aldri spilt annet enn en sur, deprimert gammel kjerring…? Sorry, Reodor Felgen er en bedre skuespiller enn henne, og burde hatt den plassen i kåringen.
I tillegg har norsk film klokketro på sin egen fortreffelighet, på et nivå som ikke henger på greip.
Beklager, i mine øyne (norsk kinogjenger og forbruker) har det kommet 3-4 gode, underholdene filmer fra norge de siste 40 årene. resten er for pseudointelektuelle kultursnobber. De samme som ser noen malingklatter på et lerrett og “analyserer” det til å vise alt fra verdens undergang til skigåere…..

At norsk film har mange utfordringer er vel ikke noe nytt…..Men jeg må si at Blå avslører stor uvitenhet når det gjelder Liv Ullman. Hun var med å skape filmhistorie på seksti og syttitallet gjennom sin medvirkning i Bergmans filmer. Ta en titt på “Persona”, “Hviskninger og rop” og “Høstsonaten” det er skuespill i verdensklasse. Dette er filmer som viser enorme kunstneriske ambisjoner sammenlignet med dagens tafatte forsøk på “..å fortelle en historie…..”