Klikk for video
Spill video
Terningkast3

Maskeblomstfamilien

Som et nitrist fjernsynsteater.

Skrevet av:
Publisert 11:19 6 oktober, 2010
Maskeblomstfamilien
  • Maskeblomstfamilien
  • Slippdato: 08.10.2010
  • Regi: Petter Næss
  • Sjanger: Drama

Selveste Petter Næss har regissert filmversjonen av selveste Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien.

La meg slå fast at det er mye godt håndverk å oppleve her, blant annet flott foto, god lyd og en scenografi som effektivt gjenspeiler handlingen.

Men utseendet til tross, filmen makter ikke å engasjere meg.

Jeg måtte le

Noe av skuespillet tipper over i ufrivillig komikk. Jeg måtte le av replikker som sannsynligvis er ment å gjøre dypt inntrykk.

Filmen føles fryktelig baktung, som et nitrist fjernsynsteater fra 1972, bare i farger og widescreen.

Tenåringshormoner

Adrian (Marcus Aarnseth) bærer på en hemmelighet. Det er noe feil med ham som ingen snakker om, heller ikke foreldrene (Maria Bonnevie og Eindride Eidsvold).

Adrians tilstand er forbundet med stor skamfølelse, og får dramatiske konsekvenser sommeren 1966.

Tenåringshormoner og noen tragiske hendelser presser frem en endring i Adrians holdning til verden rundt seg. Han blir en sint og pubertal ung mann som havner i en umulig situasjon.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Maria Bonnevie i Maskeblomstfamilien. (Foto: Nordisk Film AS)

Maria Bonnevie i Maskeblomstfamilien. (Foto: Nordisk Film AS)

Ubekvem dialog

Marcus Aarnseth gjør en god jobb i hovedrollen. Han har et interessant uttrykk foran kamera som føles naturlig. Men noen av de vanskeligste scenene krever nok en skuespiller av et enda større kaliber, om en slik 17-åring i det hele tatt finnes i Norge.

Sekvensene med albinojenta Emilie (Andrea Pharo Ronde) blir aldri så bevegende som meningen kanskje var. Dialogen glir litt ubekvemt mellom dem, og føles ikke fullstendig troverdig. Heller ikke når dramatikken topper seg, blir jeg grepet.

Vakker og virtuos

Det finnes scener i Maskeblomstfamilien som imponerer. Jeg liker blant annet skildringen av et teaterstykke, der både foto, klipp, lys og lyd smelter sammen til vakker og virtuos filmpoesi.

Jeg synes også det er verdt å merke seg filmens visuelle stil, som åpenbart er godt gjennomtenkt og utført, blant annet av dyktige Daniel Voldheim og hans kamera.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kjersti Holmen og Marcus Aarnseth i Maskeblomstfamilien. (Foto: Nordisk Film AS)

Kjersti Holmen og Marcus Aarnseth i Maskeblomstfamilien. (Foto: Nordisk Film AS)

Ufrivillig morsomt

Men noen av de drevne skuespillerne går på smeller her, som når Kjersti Holmen i rollen som snurpete tante gir Adrian en trist beskjed, men gjør det ufrivillig til filmens morsomste sitat.

Det er dessverre flere slike øyeblikk, som tar meg ut av filmen, og gjør at jeg blir betraktende i stedet for opplevende.

Overtydelig tristesse

Jeg har stor respekt for både forfatter Lars Saabye Christensen og regissør Petter Næss, som har skapt mange store øyeblikk i hvert sitt medium.

Men i filmatiseringen av Maskeblomstfamilien klikker det ikke helt.

Det har blitt en overtydelig tristesse med mange store og tunge ord som jeg ikke orker å svelge.

Tags: , , , , , ,

Del "Maskeblomstfamilien"






  • http://www.twitter.com/magneg Magne G.

    dette er jo typisk “store” historier fra bøker som blir omsatt til film

    en av mine verste kinoopplevelser er “Siderhusreglene”. et makkverk, der det ene “høydepunktet” følges av det andre, uten noen mulighet til å nå noen som helst dybde i historien – dermed blir det floskelparade.

    (enda verre: den “kritikerroste” oppsetninga av kristin lavransdatter på trøndelag teater for noen år tilbake. tantene som har lest boka (og sett liv ullmann-filmen) satt og gråt fra første minutt – jeg satt og gremtes over platthetene til siste.)

  • En skadet sjel

    Fekk ei sterk oppleving då eg som ungdomsskule-elev måtte sjå storfilmen om kristin lavransdatter. Ei oppleving som har prega meg sidan.

    Vel opparbeida eg ein aversjon mot Sigrid Undset og hennes religiøse grublinger, det er ikkje noko ein kan merke på meg eller som skaper problem i det daglege. Men det vaksinerte meg også lenge mot ein interesse for middelalderen og redda meg slik unna både rollespel, tolkien og middelalder-kostymer som ein nerd som meg ellers kunne ha vore disponert for. Så aldri så galt at det ikkje er godt for noko.

    No er eg for vaksen å regne, men det var som eit flashback då eg las at Tony Blair skulle konvertere til katolisismen, akkurat som Undset. Forakten og avskyen over dystre tanketomme religiøse grublinger vella opp og eg vart kvalm ved tanken på kor pretensiøst det er når velutdanna personar går over til katolisismen og trur dei har kontakt med noko viktig og opphøgd.

    Den same filmen har fått meg til å aldri besøke klosterruiner i Noreg (Sorry Selje!), nesten gjort meg til uvenn med hyggelige katolikkar og mykje meir. Hest er teit, for eksempel.

    Liv Ullmann har mykje å svare for, ho er vår tids Vibeke Løkkeberg. Synd er det jo også for Elisabeth Matheson som spelte hovudrolla og aldri meir fekk ei stor rolle i nokon film.

  • http://www.twitter.com/magneg Magne G.

    nå har jeg vel aldri vært overvettes anlagt for store slektsromaner/krøniker eller andre episke romaner, men “siderhusreglene” er vel en av grunnene til at jeg ikke har plukket opp noen av bøkene til saabye christensen i ettertid.

    guilt by association…

  • Espen

    Hvorfor denne koblingen mellom Siderhusreglene (av John Irving) og Saabye Christensen?

  • Stian

    Blir veldig nysgjerrig på disse komiske sitatene fra filmen. Kan vi få en smakebit?

  • Accipiter

    Et typisk eksempel på en anmeldelse som viser det problematiske med anmeldelser. Et tilfeldig individ som blir gitt plass til synsing. Her kryr det av dårlig begrunnede uklarheter. “…føles fryktelig baktung… nitrist fjernsynsteater… et interessant uttrykk foran kamera…” Hva BETYR alt dette?

    Man må kanskje være stor skribent for å skildre sine subjektive opplevelser på en interessant måte. Noe enkelte anmeldere prøver å være (men da blir det vanligvis bare verre).
    Vi skjønner at filmen ikke beveget anmelder Birger Vestmo. Men det er også alt. Fortjener det egenlig spalteplass?

    Denne anmeldelsen forteller meg noe jeg ikke var interessert i om anmelder Birger Vestmo. Punktum.

  • http://p3.no Birger Vestmo

    Du må nesten se filmen. Det vil ikke ha noen virkning å beskrive situasjonene og replikkene her. Det er ikke sånn at filmen er FULL av slike øyeblikk, men det er noen.

  • Audun

    Har snakket med flere som var på premieren i dag. Beskrev det på samme måte som herr Westmo. Good job

  • Mikkel

    Eg er ikkje overraska over at dette er blitt ein dårleg film. Saabye Christensen er ikkje ein god epikar; historiene er ikkje gode, dei er ofte enkle og banale. Eg tenker ofte at han har stole handlinga frå andre, og deretter miksa litt om på den. Det som ber oppe bøkene hans er språkføringa, som ofte er morsom og full av ironi. I ein film blir slike veike sider veldig tydelege.

    Det finst så mange gode romanar i verda, og eg skjønner rett og slett ikkje korfor filmprodusentane vel norske romanar. Kan det komme av at dei ikkje gidd følgje med i kva som skrivest andre stader?

  • Blå

    Beklager, men norsk film, uavhengig av manus, ender opp som noe “møl”. Krampaktige, lite troverdige skuespillere og “dype”, dramatiske og ikke minst kjedelige filmer for et særdeles smalt publikum.
    Jeg har ikke sett filmen i reportasjen, men kan ikke for mitt bare liv tro at det er noe å se heller.
    Og i en annen reportasje her ble B. Sundquist kåret til beste norske skuespiller gjennom tidene, med Liv Ullman på andre plass. Liv Ullman? Hva gjør henne til en bra skuespiller? Har vel aldri spilt annet enn en sur, deprimert gammel kjerring…? Sorry, Reodor Felgen er en bedre skuespiller enn henne, og burde hatt den plassen i kåringen.
    I tillegg har norsk film klokketro på sin egen fortreffelighet, på et nivå som ikke henger på greip.
    Beklager, i mine øyne (norsk kinogjenger og forbruker) har det kommet 3-4 gode, underholdene filmer fra norge de siste 40 årene. resten er for pseudointelektuelle kultursnobber. De samme som ser noen malingklatter på et lerrett og “analyserer” det til å vise alt fra verdens undergang til skigåere…..

  • M

    At norsk film har mange utfordringer er vel ikke noe nytt…..Men jeg må si at Blå avslører stor uvitenhet når det gjelder Liv Ullman. Hun var med å skape filmhistorie på seksti og syttitallet gjennom sin medvirkning i Bergmans filmer. Ta en titt på “Persona”, “Hviskninger og rop” og “Høstsonaten” det er skuespill i verdensklasse. Dette er filmer som viser enorme kunstneriske ambisjoner sammenlignet med dagens tafatte forsøk på “..å fortelle en historie…..”


På forsiden nå