Med stor fare for å bli en gnålete «alt var bedre før» – kjerring, sier jeg det bare rett ut. Jeg synes ikke The Pacific kan måle seg med Band of Brothers. I hvert fall ikke når det gjelder de tingene som gjorde Band of Brothers til en fantastisk serie om krig.

Les Torfinns anmeldelse av The Pacific

En kan kanskje argumentere for at seriene ikke kan sammenlignes fordi de portretterer forskjellige krigssituasjoner og mennesker. Likevel har seriene samme skapere og bakmenn, nemlig Steven Spielberg og Tom Hanks, og Gary Goetzman. Det er kanskje ikke så rart at man håpet at The Pacific var en serie som kunne gi samme tilfredstillelse som sin storebror.

Sjekk ut: Anmeldelsen av krigsdokumentarenArmadillo

Livet, krigen, og alt i mellom

Det er en grunn til at Band of Brothers har en æresplass i DVD-hylla mi, og det er ikke på grunn av flotte eksplosjoner og heftige kampscener. Det er på grunn av alt som skjer mellom dette i serien. Samholdet mellom soldatene, de mange forskjellige karakterene, og de forholdene som oppstår når man er ute i kamp sammen. Det er galgenhumor, gutteprat, og herlige personligheter.

Se traileren til Band of Brothers her

Jeg storkoser meg i episodene når kompaniet må forsvare skogsområdene i Bastogne. Det blir beskrevet som noe av det hardeste kompaniet måtte gjennom, men episodene er likevel fylt med mye positive øyeblikk til tross for bitende kulde, lite ammunisjon, og matmangel.

Artikkelen fortsetter under bildet

Band of Brothers er en serie jeg stadig vender tilbake til. (Foto: HBO)
Band of Brothers er en serie jeg stadig vender tilbake til. (Foto: HBO)

Tidene beste krigsserie?: Les anmeldelsen av Generation Kill

Tunge saker

The Pacific er tunge greier å se på. Serien er overhodet ikke dårlig, men det er tungt å se en serie hvor det ene nederlaget kommer etter det andre, og sjokkskadede soldater stirrer tomt i lufta mens de behandler hverandre som dritt.

Etter en runde med The Pacific måtte jeg balansere det hele ut med noen episoder Glee for å ikke ville skyte meg selv etter all jævelskapen.

INTERVJU: The Pacific-aktuelle Joe Mazzello

Jeg sitter også å lurer på hvor samholdet og kameratskapet har blitt av i The Pacific. Dette er så fremtredende og viktig i Band of Brothers, at det blir rart når det virker som om ingen av mannfolka i The Pacific bryr seg noe særlig om hverandre. Men hva vet jeg; kanskje det var slik soldatene opplevde det?

Jeg klarer bare ikke å knytte meg til karakterene i The Pacific, noe som nesten er ekstra viktig i serier eller filmer om krig. Eksplosjoner, action, og død har jeg sett før. Gi meg noen jeg kan bry meg om.

God på bunnen

Ikke misforstå, dette er ikke en slakt av The Pacific. Håndverket er upåklagelig. Torfinn ga serien en femmer, og det er jo ikke helt ufortjent.

Seiren er troverdig, hard, og mørk, og jeg tviler ikke et sekund på noen av skuespillerne. Kulturkrasjet og kaoset er fantastisk skildret, og har ikke et fnugg av tvil om hvor jævlig tilværelsen var under krigen i stillehavet.

Les også: Seriene og filmene om krig som er verdt å få med seg

Gjørme, død, og håpløshet

Jeg er likevel ikke fornøyd. Det jeg har fått igjen for å se The Pacific er mange timer med gjørmedekte soldater, det verste av krigens død og jævelskap, og bilder av soldater som stirrer tomt ut i lufta på leting etter en vei bort fra helvetet de befant seg i.

Og mens soldatene stirrer tomt ut i lufta i The Pacific, lengter jeg tilbake til Winters, Nixon, Perconte, Malarkey, og alle gutta fra Easy company som jeg ble så glade i, og som jeg faktisk brydde meg om.

Hva synes du om The Pacific? Kommentér i vei!

  • Frédéric

    Har ikke sett The Pacific (ennå), men elsket Band of Brothers. Ser for meg at dette blir minst like bra. Gleder meg til å sjekke det ut, selv om denne artikkelen ikke akkurat levner den de aller beste karakterer.

  • Hallstein

    Jeg ser fram til The Pacific – men når kommer den på norsk tv – og hvilken kanal?

    • @Hallstein

      Husker ikke helt, men tror den kommer på NRK i januar – har allerede gått på Canal+. Om du ikke kan vente er den også ute på blu-ray og DVD nå 🙂

      • Albin Aas

        … også med norsk tekst?

        • Ingrid

          Ja, det er iallefall norsk tekst på Blu-ray-utgaven.

          • Moran!

            Og hvorfor skulle det ikke være det på DVD utgaven da liksom?

  • Lasse

    Jeg er helt enig i anmeldelsen. The Pacific når aldri opp til BoB. Det er ikke verken det tekniske eller skuespillerenes feil at den ikke når opp, men historien. Historien skifter for mye, vi møter hele tiden nye mennesker og får en følelse at ting ikke henger sammen. Hvor er båndene og kameratskapet som var så sterkt i BoB? Det skal sies at serien økte en hel karakter bare med siste epsioden, som skildret hvor hardt livet ble når de kom hjem. Hvorfor fikk vi ikke mer en sånn følelse under de 9 første episodene? Man blir liksom ikke knyttet opp mot noen karakterer, de bare kommer og går.

    • Vegard

      Må si meg enig med deg. Siste episode i The Pacific var sterk, følelesmessig, i forhold til resten av episodene i serien. Men det er vel kanskje vanskelig å fremstille noe som skjer på en stillehavsøy enn på fastlands Europa. The Pacific viser mer hvor jævlig forholdene var i stillehavet enn i Europa, selv om Europa var jævlig. Det er kanskje vanskelig å knytte seg opp til en person når en av de du følger i en episode, dør med en gang. Men det viser jo en helt annen verden.

      Men selv synes jeg BoB var bedre pga det du skrev.

  • Stillehavskrigen er fjern for de fleste her. Og det virker litt som de har gått i den klassiske fella og glemt persongalleriet i større grad i The Pacific enn BoB og fokusert i større grad på realisme. Gjørme er et stikkord vi har sett før og for de i teig er det et utmattende fenomen i høyeste grad. Men tvsere vil gripes av mennesker i første rekke. Særlig kan man se dette når identiteten til veteranene fra 101 avsløres i siste episoden. Det mer enn noe annet gir troverdighet i kampen mot facismen.

  • harry

    Serien hadde sikkert vært mer interessant hvis Basilone hadde vært like kjent her som i usa. Guadalcanalkampen er kanskje et eksempel hvor virkeligheten overgår fantasien.

  • andreas

    Mye bra skrevet her, akkurat sett meg igjennom hele serien på dvd. Klarer vel bare i enkelte episoder, blant annet i sekvensene i Australia, å få følelsen av å kjenne igjen fjes i serien på godt og vondt.

    Satt og irriterte meg grønn over at enkle grep, som å kutte ned persongalleriet med et par karakterer og sette fokuset mer på andre, så hadde dette vært en helt annen serie.

    Men, The Pacific er allikevel ikke helt uten underholdningsverdi, og høydepunktene er flere, men den kommer nok aldri til å nå BoB til anklene i min verden. Til det var Bull og gutta i Easy alt for revolusjonerende. Nå skal det vel og sies at jeg er overmåte interessert i historie tilknyttet WW2, har en list som er ganske høy hva gjelder underholdning og fakta. Men vil allikevel gi serien en Sterk 3er som lukter veldig på en Svak 5er 😉

    • Helt enig med deg Andreas, sekvensene i Australia var et kjærkomment avbrekk og lot oss bli mer kjent med noen av karakterene, men ingenting av det som skjedde i australia ble jo fulgt opp.. derfor følte jeg det ble episoder som bare var putta inn for å vise noe annet enn krig.. uten at det egentlig ble gjort på en god måte. The Pacific er en god serie, men er på ingen måte noe jeg kommer til å sette meg ned å kose meg med på samme måte som BOB…

      • andreas

        Du skriver veldig bra og veldig rett i mine øyne 😉 Keep up the good work!

  • Jakob

    Nei, The Pacific er rått, men Band Of Brothers er sjukt!

  • Ronny

    The Pacific er 10 ganger bedre en BoB ! Ikke verdt å diskutere engang. Da er du bare en innavla muslim.

    • Morten

      Trolling FAIL, much?

  • snafu

    Viet en hel ettermiddag og kveld til å se igjennom hele «The Pacific» på DVD for et par dager siden, og jeg sitter igjen med mye av den samme følelsen som anmelder. I «Band of Brothers» fikk jeg et forhold til karakterene underveis, kanskje spesielt til den prinsippfaste og rolige Winters og den ikke fullt så selvhøytidelige VAT 69-drankeren Nixon, men det samme skjedde ikke i samme grad i «The Pacific». De mest profilerte karakterene var Sledge og Leckie, men man kom liksom ikke skikkelig under huden på noen av dem. Det at begge mer eller mindre var ensomme ulver som ikke åpnet seg nevneverdig gjorde at de ble ganske anonyme oppi alt sammen. Den indre reisen til Sledge, fra en idealistisk og naiv gutt til en steinhard og følelsesløs drapsmann og deretter til en jaget og pint sjel, var noe av det mest interessante med hele serien. Dette kuliminerte også i en svært følelsesladet og sterk sisteepisode. Karakteren Sledge var imidlertid ikke spesielt tydelig.

    «The Pacific» var derimot på ingen måte noen dårlig serie, og jeg fikk et inntrykk av at man her i større grad ønsket å beskrive og utforske krigshelvetet, hatet, kontrastene og menneskets mørkeste sider enn å ta for seg kameratskapet. Kanskje det også var intensjonen? Tittelen burde jo være en indikasjon, for geografien spiller, i hvert fall slik jeg ser det, en vesentlig rolle i serien. Symbolikken er ikke til å ta feil av: Soldatene droppes på en rolig, hvit strand i det som tilsynelatende er paradiset, paradiset blir deretter til en blanding av difteri, søle og blod og når de begynner å nærme seg Iwo Jima og Japan så er landskapet like goldt, sønderrevet og brent som soldatene selv. Litt sånn «Paradise Lost»-inspirert, med andre ord.

    • Jeg er så enig i alt du sier!

      Sledge var uten tvil den mest interessante karakteren, og om vi hadde fått flere episoder i samme kaliber som den siste hadde, ville nok serien stått i høyere kurs hos meg. Da jeg var kommet halvveis i serien tenkte jeg: Hvordan går det an å overleve dette helvetet? Jeg tenkte på den stakkaren som tok livet av seg i «Platoon» og satt egentlig bare å venta på at dette var noe mange skulle gjøre i The Pacific. Ikke bare var selve kampsituasjonen et helvete, men hvordan klarer du å holde motet oppe uten det samholdet som militæret er så kjent for? Jeg skjønner ikke hvorfor ikke dette har større plass i serien? Er dette noe serieskaperne har gjort bevisst, eller viser intervjuer og historisk materiale at dette var stemningen hos mange av soldatene på stillehavsøyene…?

  • Simen

    The pacific kan ikke måle seg med band of brothers!! I BOB knyttet jeg vertfall personlig nærmere bånd med med easy company. Det kan kanskje ha med å gjøre at jeg har mer kunnskap om krigen i europa, og «kjente meg» lettere igjenn i handlingen.

  • Strømmen

    The Pacific var bra, men Band of Brothers var bedre.

  • ARLAND

    begge seriene er søppel.

    Band of brothers.. fy faen hvor «over-rated» det søppelet er.

    • Christian

      Ta å gå et annet sted a!

    • Dere er IDIOTER

      Enig!

      Her er saving private ryan oppskriften på sånne serier:
      Masse idiotprat, GO USA mentalitet, lynrask liksom-sjokkerende vold og tyskere og japser som virker så dumme at det ville vært helt utrolig at de klarte det de gjorde i virkeligheten.

      GO USA!!

  • Hans

    De to seriene kan ikke sammenlignes i det hele tatt, og det ville anmelder ha forstått. Band Of Brothers var bygget på Stephen Ambrose bok ved samme navn, og den boken ble til ved dyptgående intervjuer med mange av de gjennlevende soldatene. Noe slikt var ikke mulig i The Pacific, da forfatterne av de to bøkene som serien løst bygger på har gått bort,henholdsvis Eugene Sledge og Robert Leckie. Begge skrev sine bøker kort etter krigen. I tillegg er det gått 10 år i mellom de to seriene og mange av dem som kunne ha gitt utfyllende kommentarer har jo også gått bort. Serien kunne vært enda mer blodig og gjørmete, men noen ting bør kanskje ikke vises på tv? Begge seriene er bra er uansett min konklusjon.

  • Geir

    Jeg synes The pacific ble alt for upersonlig, i den siste episoden var jeg fremdeles ikke sikker på hvem som var hvem.

  • Jørgen steinset

    Lett

  • Per Harald

    Elsket BoB, men har desverre ikke fått sett The Pacific ennå (ligger heldigvis og venter på Get-boksen). Men de to hendelsene er jo vidt forskjellige. Der krigen i Eurpoa gikkk stort sett en vei etter invasjonen i Normandie, så pågikk slaget om Stillehavet i over 3 år, med mange flere tilbakeslag. Det må man ta med når man sammenligner seriene.

  • Egil

    The Pacific er like bra som Band of brothers, men man må huske på at det er to forskjellige historier. The Pacific er i utspiller seg i Det fjerne østen som det ikke er skrivd så mye om på disse kanter. Derfor får folk et litt annet forhold til det som skjer i serien.
    Band of brothers har handlingen neste rett utenfor stuedøra vår og er filmatisert og skrivd bøker i bøtter og spann og folk kjenner da historien mye bedre og får dermed et mye nærere forhold til serien. Det er nå min menig om saken.

  • smn

    Enkelt sagt. NIKS

    BB >>>>> The Pacific.

    The Pacific er vært å se, men den er ikke i nærheten av å fange seerens oppmerksomhet slik BB gjorde. To ting fra toppen av hode. 1. Kamera: The Pacific alt ser så vannvitting reint ut, hvor BB hade en mer realistisk mitt i action scenen ting over seg. 2. Karakterene: I BB får du nesten lyst til føde ungene deres ( og jeg er hetero), så emosjonelt engasjert kan man bli, hvor i The Pacific man ikke helt tror på karakterenes følelser.

  • Magnus

    Heh. ettersom det er stort sett personlige meningsutvekslinger detta, så kan jeg slenge på min.

    Begge seriene fortjener plassen i hylla, men føler ikke de kan sammenlignes. Den røde tråden igjennom BoB er vanskelig å gjenskape i en stillehavskrig hvor tapene er så store at hele bataljoner skiftes ut. At det ikke er like dyptgående menneskefokus sier vel også sitt i forhold til hvor psykisk slitsom krigen var for de involverte. En ting som slår meg er hvor «like» episodene er, det er stort sett samme jævlige helvete hele veien, så jeg blir rett og slett matt. Hvorvidt BoB eller The Pacific er mer «realistisk» kan jeg vanskelig anslå, men å sette dem opp mot hverandre blir da helt bak mål, ettersom de ikke omhandler samme striden. Som et psykisk studie er nok The Pacific bedre, da påvirkningen av omgivelsene kommer bedre klart fram.

  • Kimi

    The Pacific er ikke like bra som Band of Brothers. Man klarer ikke knytte seg til karakterene, det blir for lite drama og dybde. En del gode sekvenser og et par groteske amerikanske soldater hjelper på, men ikke nok. Man ser veldig få levende japanere med hode og kropp og ellers lite fra den kanten dessverre. The Pacific skuffer litt om man måler den opp mot Band of Brothers, men jeg så gjennom hele og koset meg under deler av den. Verdt å se.

  • gollo

    Pacific er ganske mye «dårligere» enn band of brothers synes jeg. Er ikke helt sikker på hvorfor, men kanskje fordi den skildrer en mindre kjent, og derfor mindre fengende konflikt. Jeg synes den er helt grei, absolutt «sebar», men litt monoton. Og ikke like bra skuespillere.

  • Johann

    Stillehavskrigen var hinsides all fornuft når det gjaldt råskap og misantropi. Den var av natur vesensforskjellig fra europa-felttoget 44-45, og mitt inntrykk av serien er at de har forsøkt å få fram kontrasten. Det var dypt rotfestede rasistiske holdninger på begge sider, kanskje spesielt på japansk side, og jeg tror ikke vi har noe å sammenligne med før eller etter når det gjelder krigshandlingene som forsøkes skildret.

    Når anmelderen påpeker at:
    «Etter en runde med The Pacific måtte jeg balansere det hele ut med noen episoder Glee for å ikke ville skyte meg selv etter all jævelskapen» så vitner det om den umulige oppgave det er å skulle formidle det historiske felttoget i et drama til et ungt, moderne publikum som synes vi tar tunge tap i Afghanistan.

    Jeg anbefaler biografien «With the old breed» som tv-serien er bygget opp rundt. Til slutt er jeg enig i at BoB er en bedre serie, men det kan meget vel være fordi det faktisk var mer tid og rom for menneskelige følelser og adferd i det serien forsøkte å formidle, og ikke nødvendigvis at den var dårligere produsert serie.

    • Hanschihansch

      Langt på vei enig i mye av det Johann skriver. I tillegg bør en, i betraktningen av de to seriene, ta med at soldatene tilhører to ulike militærgrener. Soldatene vi følger i Band of Brothers tilhørte en fallskjermjegertropp som var underlagt den amerikanske hæren. Denne og andre fallskjermjegertropper gikk det an å søke seg til, og det var til dels stor kamp om disse plassene nettopp pga. det tette samholdet i disse troppene. I motsetning til soldatene i The Pacific, som tilhørte det amerikanske marinekorps, var det for fallskjermjegerene i BoB større håp om å overleve, da en kriget side om side med soldater som hadde den aller beste opplæringen. Det er dermed grunn til å tro at fallskjermjegerne i BoB var mer motivert, og i større grad forberedt på konsekvensene krigen kunne forårsake for den enkelte, enn soldatene i The Pacific. Blant tingene nevnt i anmeldelsen og i innleggene ovenfor bidrar også dette til forskjellen på de to seriene, etter min mening.

      En bør også huske på at seriene i mer eller mindre grad skal være en gjengivelse av virkeligheten. I den sammenheng mener jeg det blir feil å vurdere godheten til de to på bakgrunn av om en får gode eller dårlige følelser når en ser seriene. Er The Pacific en dårligere serie fordi Maria Lindberg, og sannsynligvis mange andre, ikke får pleiet et sårt savn etter samhold på samme måte som i BoB? At anmelderen storkoste seg «i episodene når kompaniet må forsvare skogsområdene i Bastogne» sier en god del. Så kan en debattere hvorvidt formålet med serien er å trigge en godfølelse hos seerne for å tjene ekstra mye penger, eller om det kort og godt er å fortelle en historie om fortiden. Begge seriene er etter min oppfatning særdeles gode på hvert sitt vis, nettopp fordi de på en troverdig måte gjengir hvordan en grufull virkelighet ble oppfattet av involverte enkeltpersoner.

  • Ole

    Har sett begge seriene, og The Pacific når ikke band of brothers til knærne engang. Enkelt og greit!

    • Børre

      Du skulle vært filmanmelder

      • Ole

        Helt enig!

  • Steffen

    Kan si meg ganske enig i anmeldelsen, den når ikke opp til Band of Brothers, men det er en fantastisk serie likevel. Mye av grunnen til at den ikke faller så i smak her hjemme tror jeg kan være at vi ikke har noe form for tilknyttning til Stillehavskrigen. I Band of Brothers kjenner vi fra før av mye av historien og kan delvis leve oss inn i soldatenes situasjon, det føler jeg overhode ikke at man kan i The Pacific. Kan være at publikummet i statene liker Pacific best, siden de har lagt bedre innsikt i den delen av krigen enn hva vi har.

  • Aegis

    For meg fremstår serien med en distanse til karakterene jeg ikke opplevde i Band of Brothers. Kampscenene er også som et monotont pc-spill. Når tar jeg litt i, men er ganske skuffet så langt (ep 7). Serien fremstår også noe mer ensidig i sin slakt av fienden. Sitter igjen med inntrykk av at serien skal fremstå som et propagandaverktøy for USMC. Før og etter 911 er min forklaring på at BOB of the Pacific fremstår så forskjellige på det punktet. BOB hadde også et annet grunnlag forfattermessig som nok også har betydning for resultatet. karakter 5/10

  • kimking

    tror nok at begge seriene er fortalt så realistisk som mulig. og at det båndet mellom soldatene anmelderne etterlyser i the pacific sammenlignet med BoB ikke var tilstede i virkeligheten. så blir spørsmålet om man skal opprette slike bånd for tv-titternes skyld, eller skal man være tro mot historien?

  • Theobal

    Jeg har sett både Band of Brothers og The Pacific.
    Den siste er en serie som på ikke noe måte kan måle seg med den første. At de i det hele tatt orker å kalle det «arven etter» skjønner jeg ikke. Nå skal det sies at Pacific ikke er dårlig. Men det er ikke det samme som Band of Brothers, og det kan virke som om de vet det selv.

  • Fred

    Hei! Lurer på: Det var ganske store forskjeller i organiseringen av enheter i ulike land og ulike typer enheter. I England og Tyskland var mange enheter fra ett distrikt, og i Tyskland ble sårede som igjen var krigsdyktige så langt mulig sendt tilbake til sine gamle enheter. Tyskerne var også kjendt for sitt delegerte lederskap og i deres regelmang ble hver soldats initiativ presisert. Dette sto i sterk motsetting til FX Russlands organisering. Noe som kanskje ble en av årsakene til Russernes enorme tap tidlig i Barbarossa og seinere sannseløse vold i det østlige Tyskland. Etter Kreta ga tyskene seg med storskala flydropp som gir tunge tap, mens amerikanenes strategi i Stillehavet var frontalagrep med overlegen styrke (superior firepower doctrine). Tap på 10-12.000 mann i ett slag – og strengt tatt helt unødvendige tap om man kunne vente ut beleirede japanere – ville vært totalt uakseptabelt i dag. Og det virker unektelig mindre rafinert enn blitzkrieg hvor man går utenom befestede stillinger og først tar dem ut når de er isolerte og svekkede. Jeg lurer på om ikke Pacific egentlig er nokså realistist med tanke på den strategi amerikanene valgte her, men det blir jo mindre engasjerende å se på enn BoB – det kan jeg være enig i. Forventningene var også høye etter BoB. Men jeg synes de har vært nokså flinke til ikke å over-heorisere amerikanernes innsats.

  • RVman

    Synes boken til Hugh Ambrose – The Pasific hadde en nerve ov gav mer innsikt i hendelsene i Stillehavet under krigen. Ikke minst hvilke redsler alle gikk igjennom. Personer som var med i boken kom ikke med i TV serien på grunn av at de måtte vel gjøre et utvalg for å begrense det hele. Bla opplevelsene til amerikanere i japansk krigsfangeskap synes jeg var opplysende. Konflikten mellomm McArthur og US Marines innsatsen vies også en del oppmersomhet i bolken noe som er interessant i et historisk perspektiv. Også innsatsen til hangarskipene og deres flyvere er en nøkkel til amerikanerenes suksess i stillehavet.

    Råskapen og kynismen i krigføringen under kamphandlingene rundt på øyene med bakgrunnen i samuraikrigertradisjonen til japanerene er nok ikke noe mange tenker på i dag. Dette kan også tiyliggjøre for oss at amerikanerene valgte å slippe atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Her tror jeg også japanerene er historieløse den dag i dag når jeg snakker med dem om deres oppfatning av hendelsen den gangen. De får servert en helt annen historie på skolen som ikke har tatt oppgjør med det som skjedde.

    Japanerene tråkket på de amerikanske tærene i Perl Harbour og mobiliserte en innsatsvilje og organisering av en nasjons innsats som man bare må beundre. Hadde ikke disse hendelsene funnet sted, hadde kanskje verden sett noe anderledes ut i dag.

    Med BoB mener jeg at det var motsatt. Boken til Steven Ambrose (?) gikk ikke etter min mening like dypt inn på personene og deres følelser. Tv serien derimot klarte å skape en nerve og identifikasjon med karakterene.For oss er har vi kanskje mer kunnskap om hendelsene i Europa og kan lettere identifisere oss med det som hendte på vår kant.

    Å ha krig som underholdning er etter min mening feil. Jeg mener dog at The Pacific gir et innblikk for de fleste av oss i hendelser vi kun har lest om i historiebøkene over noen få linjer og da særlig med vekt på atombombene. Derfor har den serien en verdi.

    Å sammenligne den med BoB, kan derfor være urettferdig. Og ikke minst, les boken – The Pacific!

  • Moran!

    Dette innlegget har blitt sensurert grunnet upassende innhold.

    • Moran!

      ok

  • kjetil

    BOB er klart best, har sett den 4 ganger og gleder meg til å se den igjen. The pacific hadde jeg ikke giddet å se en gang til. Til det er den ikke engasjerende nok.

  • Geir

    Synes det jeg leser i bloggen er litt rart. Sammenligner mini serier om krigen opp i mot hverandre. Tenker litt på de som sitter igjen jeg. Fra alle områder i verden det ble utkjempet krigs handlinger. De har mistet eller følt det på kroppen. Her sitter vi som ikke var med på noe av det som skjedde, og kritiserer seriene opp i mot hverandre. Gutta gjorde en jobb. Villig eller ikke. Men vi snakker ikke tysk i dag da. Slutt å tenk på underholdning. Det har jo faktisk skjedd. Gi gutta honør for det de gjorde. Ikke bare det vi ser på tv i serier om krigen. De lever blandt oss enda. Takker disse karene og de som ikke kom hjem. For innsatsen de gjorde den gangen. Så vi kan sitte her å diskutere hvem som hadde det mest jævlig.

  • Laise

    Snafu, spillt av Rami Malek, stjeler hver eneste scene han er i. Uten han ville den eneste grunnen til å sett på vært actionscenene. Fantastisk karakter.

  • Johan

    Jeg tror «problemet» med The Pacific er at historiene den skildrer er for adskilt fra hverandre. Der BoB forteller en sammenhengende historie med mange hovedpersoner, forteller The Pacific tre-fire adskilte historier som kun har til felles at de foregår i samme tidsrom.

    Band of Brothers holder seg til en enkelt avdeling, og får god tid til å skildre relasjonene mellom soldatene der. Dette gir også rom for å dekke både relasjoner mellom soldatene, mellom offiserer, og mellom soldater og offiserer. The Pacific, på den annen side, handler om soldater i ulike bataljoner, som til dels deltar i helt ulike slag. Vi blir kjent med noen hovedpersoner og de nærmeste vennene deres, men får ikke hele samspillet i avdelingene de er i.

    Jeg skjønner forøvrig ikke kommentaren i artikkelen om at «det er tungt å se det ene nederlaget etter det andre.» Kampanjene som er skildret i serien var en ubetinget seiersmarsj for amerikanske styrker. Det var harde kamper, javel, men USA vant både slagene og hele krigen.

    • Anonym

      «, men USA vant både slagene og hele krigen.».

      Nå, første del er jo ikke helt riktig. 
      Japan var overlegen på sjø, land og i luft frem til og med 42.
      http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/0/05/Pacific_War_Japanese_Advances.jpg
      De ekspanderte noe sinsvakt helt til medio 42. Amerikanske marinen vant ikke før Midway. Hæren/Marines vant sitt første slag ved Guadalcanal. Selv ved Guadalcanal/Coral Sea så gikk amerikanske marinen på seriøse smell, men ble et slags uavgjort slag. Dette kom også frem i episode 2 og 3 av The Pacific, hvor gutta ser på et sjøslag om natten. 

  • Tor Erik

    Til dels enig, men forskjellene er mer et resultat av tiden vi lever i enn noe annet. Ser man på store serier som Treme og Boardwalk Empire, så viser de samme tendens som The Pacific – nemlig at alt er så gjennomført og pent. Alt er ned til minste detalj perfekt. Alt unntatt historiene. Selve formidlingen og presentasjonen er plettfri, men det store dramaet som skal fange interessen vår uteblir.
    En annen forskjell på BoB og The Pacific, er kompaniene som historiene stammer fra. I BoB følger vi de første fallskjermjegerne som verden hadde sett, og samholdet i en så spesiell gruppe vil alltid være fryktelig sterkt.

  • Filmfan14

    Band of Brothers er seriøst den beste Krigserien som er laget. Digger The pacific ,den er jo utrolig bra den og 🙂 Generation kill er sjukt bra den og 🙂

  • Emil

    Er helt enig i anmelder.
    Det som jeg syns er merkelig, er at den samme oppskriften på BoB ligner veldig på bøkene til Sven Hazel.
    Han skildrer krigen med sjarm, råskap og virkelighet som jeg aldri har lest før.
    At det ikke er laget film om disse bøkene er meg en gåte. Har nok veldig mye med at Sven Hazel kjempet for Tyskerne under krigen, og Amerikanere er veldig skeptiske til å gjøre noe som vinkles fra deres side.

    Jeg personlig er ingen stor leser, men bøkene om Sven Hazel i Nazistenes Straffebataljon har holdt meg gående mange netter. Annbefaler alle som er interessert i WW2 å sjekke den ut.

    Beklager om jeg ble veldig off topic, men følte ikke at jeg trengte å skrive kloke ord som mange andre før meg.
    Veldig bra skrevet anmeldelse.

    Emil

    • Anonym

      Døden på larveføtter ble filmatisert, men fjernet alt det gode som du nevner fra boken. Igjen står en små morsom anti krigsfilm som jeg ikke på noen måte kan anbefale.