Forsking har vist at hjernen hos nokre gamere produserer meir dopamin når personen speler dataspel. Dette fører til at personen må fordrive mange timar framfor PC skjermen kvar dag for å klare å fungere som menneske. Det er først no i dei siste åra at desse problema er blitt tekne på alvor, og det er blitt utvikla eigne behandlingsmetodar for spelavhengigheit.

Dopamin utskilles når man mestrer ting. Eksempelet som først når meg er når ett fotballlag vinner, og spillerne utvikler masse med dopamin.

Du vil likevel ikke finne forskning på sportsavhengighet med det første.

Men en person som ikke driver med sport eller kanskje har litt sosial angst, hvor skal han få sitt daglige dopamin-skudd? Et spill er faktisk en utrolig enkel metode for å oppnå mestringsfølelse.

I kabal får du dopamin iløpet av noen få omganger. Likeså i Sudoku. Men det går fort over og da er det greit å ha et mer avansert spill av type World of Warcraft. Det kan man også mestre rimelig kjapt men det er en enda bedre mestringsfølelse ettersom man kommer opp i nivåene.

Det er kanskje det som oppstår som en type spillavhengighet: Det er kommet spill som du ikke kan runde etter et par dager. –Det blir aldri slutt– . Du kan fortsette i det uendelige og da kan det bli et problem. Og det er der jeg tror problemet ligger i avhengighet: Det bare fortsetter i det uendelige. Det er fellesnevneren for alle: dataspill, pengespill, røyking, narkotika, alkohol.

Hobbyer som har en definert slutt blir ikke et like stort problem: film, bøker, modellbygging, snømåking…

Det kan også være at man lettere kan komme i kontakt med likesinnede. Det er i hvert fall slik jeg følte det da jeg spilte WoW. Det var hyggelig å samhandle med andre, løse oppgaver ol. Når man er i et raid sammen med sitt guild er det også en følelse av plikt og ansvar. WoW har i tillegg en veldig godt utarbeidet ramme rundt det hele med belønninger og flere mekanismer som gjør sitt til å holde én inne i verdenen, er det klart at mange spillere fortsetter å spille (for) mye. Foreldre må involvere seg mer i barnas spillverden til tross for at det kan virke fremmed og vanskelig, ellers blir det et sted man isolerer og blir værende. WoW og andre MMORPG-er er veldig engasjerende og lærerike på mange måter, men ikke hvis det går fro langt.

Glemte å si at den sannsynlige grunnen til at spillavhengighet ikke tas fullt så alvorlig er at det er relativt billig i forhold til f.eks. heroin. Dermed kan folk med normalinntekt eller lavere ødelegge sitt liv uten at noen rundt dem merker noe til det.

Satt på spissen: De slipper å gjøre brekk for å få råd til sin daglige dose WoW.

Lurer på om man kan snakke om mye større grad av avhengiget når det kommer til mmo spill jeg? Til dels min erfaring hvertfall. Mitt forhold til spill er ihvertfall mye mer fornuftig nå, med tanke på tidsbruk, etter at jeg la WoW på hylla.
Jeg husker ihvertfall veldig godt da jeg først testa WoW, ok litt klisje, men det satt som et skudd, det sa pang! Kødda til skole og alt. Stort MEN da, iblanda mye personlige problemer, var det en helt genial fluktvei!

Hekta på spill? Gratulerer! Da har du funnet en dødskul hobby som er interaktiv, mangfoldig og i stadig utvikling. Det er VELDIG mange mennesker som sliter med at livet deres ikke har noe innhold og som skulle gitt høyrearmen sin for å kunne drive med noe som virkelig opptar dem.

Den dårlige nyheten er at hobbyen din er ansett for å være søplekultur. Dette innebærer at den, med sin lave status, fort havner i samme skuff som for eksempel rusavhengighet. Når hørte du sist at det ble ansett som et seriøst problem at noen leste for mye bøker eller gikk for mye på ski?

Jeg har spilt sammen med folk som har blitt “overtalt” av sine foreldre til å legge seg inn på psykiatrisk institusjon fordi de tilbrakte 8 timer hver dag med å spille. I følge min egen oppfatning var de helt normale, men fordi omgivelsene deres anså hobbyen deres som noe sykt og fremmed og presset dem hardt, trodde de på det selv også etterhvert og DET ble et virkelig problem.

Å peke på faktorer som gjør en hobby spesielt “farlig” kan man gjøre med alt annet også. En myntsamler blir manisk opptatt av å samle og eie. En jogger blir treningsnarkoman. Forskjellen ligger kun i hvordan vi oppfatter verdien av det vedkommende gjør. Myntsamleren har det høykulturelle alibiet, joggeren har sunnhetsalibiet.

At du kan få praktiske problemer med å overprioritere en interesse som ikke gir noe utslag på overlevelsesbarometeret i “det virkelige liv” er på ingen måte spesielt for spill. Det gjelder absolutt alle hobbies og jo kulere hobbyen er, jo større kan selvfølgelig problematikken bli. Dette er logisk, og helt normalt. De fleste lykkes med balansen, noen snubler endel, det går greit med de aller fleste uansett.

At det nå danner seg klikker av psykologer som utarbeider diagnoser også for dette, burde ikke overraske noen og jeg vil anbefale deg ikke å vektlegge dette noe videre.
Det var for eksempel psykologer som dannet mye av grunnlaget for de moderne hekseprosessene på 90 tallet, hvor halvparten av landets barn ble misbrukt seksuelt og hvor psykologiske oppfatninger “avslørte” at nærmest hele bygdesamfunn var involvert i sataniske ringer av overgripere. (Bjugn)
Mesteparten av det var selvfølgelig rent oppspinn, og i ettertid er det ingen i den profesjonen som vil snakke noe særlig om dette uten et betydelig innslag av skam på sitt yrkes vegne. Hysteriet gjorde garantert mye mer skade enn det reelle antallet overgrep.

En annen ting som også kan være verdt å huske på er at det finnes mektige interesser i samfunnet som ikke vil at du skal spille mye spill. Hvem skal for eksempel se på TV reklamene og forbruke alt mellom himmel og jord skapt av kunstige behov, når alle sitter hjemme og bruker tiden sin i en fantasiverden?

Mitt råd: Vær for all del taktisk når du skal ta for deg dette temaet i samfunnet, men hold hodet kaldt og kall en spade for en spade. Spill er ikke farligere enn noe annet du liker veldig godt og for den store majoriteten er spill en berikelse av livet som mange ikke forstår men kanskje misunner dem.

“Jeg husker ihvertfall veldig godt da jeg først testa WoW, ok litt klisje, men det satt som et skudd, det sa pang! Kødda til skole og alt. Stort MEN da, iblanda mye personlige problemer, var det en helt genial fluktvei!”

Akkurat, og på slutten er du inne på det. De fleste som blir “avhengig” av spill, om vi nå skal kalle det for avhengighet, er i stor grad personer som prøver å erstatte noe annet i livet, eller som bare ikke vil hanskes med livet pga problemer, manglende kompetanse eller hva det skal være.

Ironisk nok, slik er det også med annen avhengighet. Det være seg pengespill, alkohol, andre rusmidler osv. Det er en erstatning eller flukt ifra noe, ingenting annet. Jeg var selv i en periode så nedbrutt og mentalt utslått av mitt eget liv at det var mer behagelig å sitte foran pc’n dagen lang istedenfor å faktisk gå løs på de faktiske hindringene i mitt liv. Og når jeg gjorde det, så hopet ting seg opp og det ble større problemer, og da igjen endte det selvsagt opp med en psykisk ting om at “nå var det iallefall for mye til å gå løs på det” og spillingen fortsatte.

Ungdommer som er hekta på WoW f.eks. Jeg vil tippe at de aller aller fleste ikke føler at skolen er motiverende eller engasjerende, kanskje ikke sport heller. Derimot så finner de motivasjon, engasjement og mestring i spill muligens, og forholder seg til det. Etterhvert som det går verre med skolen og evt det sosiale livet, så blir spillet mer og mer det eneste fokuset man har igjen i livet. Og dermed enda “viktigere” å bruke tid på.

Det er litt som når noen får seg en kjæreste og er hodestups forelsket. De bruker enormt mye tid og krefter på akkurat den personen i den fasen fordi det virker som om det er det eneste i livet som foregår der og da. Og som er viktig. Derfor blir det slik.

Dog, det er selvsagt en forskjell.

Det er mange faktorer som spiller inn, og de er aldri de samme ifra person til person, men som jeg har påpekt, både ifra egen erfaring og observasjoner gjort, så er det en del felles trekk som går igjen.

Som Quale sier:

“At du kan få praktiske problemer med å overprioritere en interesse som ikke gir noe utslag på overlevelsesbarometeret i “det virkelige liv” er på ingen måte spesielt for spill.”

Det er bingo. (Legg så til at de som kanskje bruker spill for å slippe å hanskes med det virkelige liv bare gjør ting verre, så blir spill redningen for å slippe å røske løs i problemene de burde hanskes med. Vondt gjør verre eller noe)

“Han fortalte at erfaringen viste at det ofte ikke er selve spillet som utløser et avhengighetsforhold, men et bakenforliggende problem.

Sosial angst, depresjoner, rusmisbruk, dårlig oppvekst eller andre psykiske problemer kan være med til å skape en problematisk situasjon.”

Dette er jo også tilfelle med narkotika. Hadde det ikke skulle andre faktorer enn stoffet i seg selv til for at folk skule bli narkomane, ville jo alle blitt det!

“…kunne fortelle at psykologer verden over heller ikke er enige om hva spillavhengighet er.”

Det internasjonale psykologi-/psykiatrimiljøet jobber for seint til å henge med i utviklinga. Definisjonen av avhengighet har derimot vært kjent en stund, og den kan jo brukes for alle “substanser”. http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/nouer/2010/NOU-2010-3/8/2/3.html?id=602323

Så spør deg selv:
Føler du en trang til å spille?
Hender det at du ikke klarer å avslutte et spill (og f eks sitter oppe hele natta)?
Har du like stor glede av å spille på lavere nivåer som da du begynte, eller har du utviklet toleranse?
Klarer du å holde en samtale med andre om andre ting enn spill, og er det andre ting du verdsetter like høyt som spillinga?
Fortsetter du å spille (for mye) sjøl om du veit at det kan gå ut over arbeidsinnsats på skole og jobb, og at du kan få øyesjukdommer og muskelsjelettlidelser (“musearm”)?
Svarer du ja på tre av disse, har du et avhengighetssyndrom og bør oppsøke lege.

Vennlig hilsen
Martin

Ser vist ut til at forfatteren er litt enkel han også.
En trenger vel ikke mye mellom ørene for å fatte at de fleste av de spillene som skaper underlige holdninger er skadelige.
Det har gjentatte ganger vært fokusert på i media og at disse f.eks w.o.w gjør endel merkelige og asosiale.
Unge mennesker inntar aggresive og utagerende holdninger som ikke er samfunnstjenelige, det er jo skadelig både for samfunnet rundt dem og dem selv.
Nei slutt med at det må mere forskning til for at …. ?
Høres veldig politisk ut (les. Politi og Oslo by)!

Alle som har spilt et spill enten Pc til konsol, har vært spillavhenig på en eller annen måte.

Hei, Quale

hvis jeg vil pubilisere innlegget ditt hvordan skal jeg kreditere deg? og hvor kan jeg sende forespørsel ?

Til listen over: Bytt ut “spill” med “arbeid” eller “idrett” eller “spilling av musikk” eller hva som helst annet du er dypt engasjert i, og du ender opp med å måtte gå til lege hele tiden.

En trenger kanskje ikke mye mellom ørene, men en trenger empiri (forskningsresultater) for å kunne uttale seg. Og empirien peker på at det ikke er en årsakssammenheng mellom spill og voldelighet og asosial atferd. De samme anklagene du kommer med var rettet først mot fiksjonslitteratur, så krim, så radio, så film etc. Dårlige holdninger skapes ikke i spill. De eksisterer i det virkelige liv, og den eneste synlige sammenhengen er at enkelte med atferdsproblemer blir dratt mot spill. Problemene eksisterer da før spillet kommer inn i bildet. Og som mange her har nevnt oppleves MMO-er som en flukt for de som allerede sliter med asosialitet. Jeg vil virkelig råde deg til å lese mer om dette temaet før du uttaler deg.

Hvis pris i realiteten er lav når det tillater “spilling av musikk”.

Artig at du trekker frem dette nå, med tanke på at BBCs Panorama akkurat kjørte en lignende dokumentar i anledning Cataclysm. Den særdeles ålreite spillbloggen rockpapershotgun skrev i den anledning et innlegg, med mange av de samme poengene som her. Jeg får desverre ikke lagt inn en lenke til den nå, ettersom den tynne klienten jeg sitter på av en eller annen grunn kneler på RPS.

Det at avhengighetsspørsmålet er en sammensatt sak er ikke til å komme bort fra. Likevel, tror jeg som mange andre her har vært inne på, at avhengighetsspørsmålet, kanskje er feil spørsmål å stille. Vi har folk som er avhengige av det meste der ute, og det er selvfølgelig trist, men man trekker kun frem avhengighetsproblematikken, når det det man er avhengig av blir sett på som et onde. Så spørsmålet her, blir ikke hvorvidt spill er avhengighetsdannende, men snarere hvorfor spill blir sett på som, nettopp, noe negativt.

Selv har jeg viet studiene mine til filmen, og i likhet med spill, har det også blitt rettet mye kritikk mot dette mediet. Avhengighetsspørsmålet har kanskje aldri vært så aktuelt, når det kommer til filmen (med tanke på at dette er et såkalt “passivt” medium), men skadelighetsspørsmålet har derimot blitt rettet – og rettes fortsatt – mot den et utall ganger. Likevel trenger ikke filmen nødvendigvis å være et onde, det er etablert en slags kanon av “kvalitetsfilm”, “kunstfilm”, kall det hva du vil. Filmen er anerkjent som kunstform (den sjuende hvis jeg husker riktig). Slik var det derimot ikke alltid. I filmens første år ble den nemlig sett ned på som “filmet” teater, et simpelt dokumentasjonsverktøy. Dette negative synet på filmen ble først fjernet, når teoretikere klarte å peke filmens unike uttrykksmuligheter.

Spillmediet er i dag i en lignende fase, men der filmen i det minste ble sett på som et dokumentasjonsverktøy, er spill kun sett på som, ja nettopp – spill. Og det er dette jeg tror er roten i problemet. Om spill er kunst eller ikke, er en debatt som har rast før – nevneverdig er den som kom i reaksjon på noen utsagn fra Roger Ebert. La oss derfor snarere enn å se på hva som er negativt med spill (avhengighet, skadelighet etc.), se på spillenes positive sider. Spill er åpenbart underholdning, og det må sies å være positivt, men de er også mange andre ting å trekke frem. De har for eksempel sosiale aspekter, jeg spiller med venner og blitt kjent med nye folk gjennom spill. Spill er på mange måter en møteplass for folk med lignende aspekter (MMOene glimrer på dette punktet). Samtidig har spill kompetetative sider, som førstepersons skytespill eller strategispill (starcraft kan jo trekkes frem). Spill kan også være lærerike, jeg tror for eksempel at det hadde stått langt dårligere til med engelsken min i dag, hvis jeg ikke hadde vært hekta på BG2:SoA i skoleårene mine. Spill kan bidra med intellektuell stimuli, i likhet med sine narrative brødre i andre sjangre. Ta for eksempel en kikk på flashspillet The Infinite Ocean, eller de moralske gråsonene som blir utforsket i spill som Mass Effect. Hvis almenhetens syn på spill også kan reflektere over spills positive sider, tror jeg hele spilldebatten vil vært langt mer “sunn” og ikke så spekulativ som den er i dag. I dag står som regel spillere og kritikere på hver sin bastion og roper til hverandre. Vi må finne en standpunkt et sted på midten før denne debatten kan gå saklig for seg.

Spennende lesing, med god innsikt i problemet. Som en som har spilt, og enda spiller, World of Warcraft fra begynnelsen av – så tidlig at jeg var med på Open US Beta – liker jeg å innbille meg at jeg har fått en ganske gravende innsikt inn i spillet og MMO-spillkulturen. Selv startet jeg tidlig med Anarchy Online og var superskeptisk til WoW fordi den ikke hadde én stor verden. AO var supergøy fordi den ene, store verdenen forandret seg sammen med utviklerne som kjørte live-eventer. Spillet hadde in-game aviser skrevet av journalister som var med på utvikle historien til spillet. Spillerne ble intervjuet. Spillerne ble skrevet inn i historien til spillet. Den ekstreme segmenteringen i WoW med så mange realms gjorde dette mindre spennende for meg.

Men så prøvde man WoW, da. Troll warrior. Og jeg kan fort si at belønningsfølelsen for mestring av noe i form av dopamin er vel det som er WoW. Hver quest kan anses som et lite kick. Du klarte det, yay! Her, ta litt XP, litt penger og kanskje et item. Så en til, og en til. Og enda en. Og så tyve til. Og så er det middag, men du må ha en til. Og to til. Oi, klokka er 20:00 – jaja, bare et par til. Kanskje spise noe nå. Bare ta et par quester til.

Ekstrabonusen kommer ved nivåene på karakteren din. Enda en form for belønning. Du har gjort så mange belønninger at du får et nivå til på karakteren din, wow! Og med nyere WoW it Wrath of the Lich King og nå Cataclysm, så har du enda et belønningsnivå; achievements! Se, du tok den achievementen! Oi, en til, du fant jo hele innholdet i zonen! Og der har du høy nok mining-skill, se på achievementpointet.

I The Burning Crusade og Classic WoW var ikke dette fullt så ille så fort man traff maksnivå. Du fikk en lykkefølelse av å ta noen bosser, men spillet var ikke fullt så gøy om du ikke raidet. Men du kunne drive med PvP og få rangeringsnivåer der, basert på hvor god du var til det. Enda mer belønning.

Alltid belønning.

Slenger meg med på diskusjonen her, dette er noe jeg er litt opptatt av. Vet ikke hvor mange her som er gamle gamere, sjøl har jeg vært gamer siden jeg fra omtrent midten av 80-tallet satt å lastet spill inn fra kassettspiller til min ZX Spectrum, så jeg føler jo at jeg har vært med en stund. Og hele denne tiden har det alltid vært noen noe sted som har ment at spill er skadelige. I begynnelsen var ikke dette noe man var opptatt av i Norge, det tok jo sin tid før det i det hele tatt kom noe datablad på norsk (og jeg takker i veldig stor grad alle manualene og databladene jeg leste på engelsk som guttunge for at jeg i dag, uten utdannelse i engelsk (utover videregående), lever av å være freelance oversetter). Jeg var en ganske sjenert guttunge, og veldig klønete sosialt, så det å kunne leve seg inn i en verden hvor jeg var den store, tøffe helten, var for meg en veldig velkommen fristund fra hverdagens realiteter. At jeg fremdeles er en gamer i dag er nok ikke i like stor grad virkelighetsflukt, men en fascinasjon med spill som fortellermedium. Mine foreldre har alltid vært forståelsesfulle overfor min “hobby”, men jeg hadde en stefar som overhodet ikke forsto det, og som mente at jeg var avhengig. Heldigvis klarte han aldri å få meg innlagt, som var hans ønske.

Uansett, poenget er at jeg som erfaren gamer ser at ja, det kan være et problem. Jeg har sett mennesker ødelegge livene sine fordi de absolutt måtte spille WoW (som jeg forøvrig aldri har spilt, uten at jeg i det hele tatt føler meg utenfor av den grunn), jeg har sett kjærester bryte opp fordi den ene eller andre møtte noen i WoW, osv. Betyr dette at avhengighetsgraden er større for MMORPGer? Ut fra det jeg har sett, så virker det slik. Betyr det at WoW og lignende spill burde forbys? Etter min mening, absolutt ikke. Sensur har aldri hjulpet noe. Gjør folk klar over farene, så klarer de stort sett å styre seg selv. Informer foreldrene, la dem forstå hva barna deres driver med. Forklar barna forskjellen på virkelighet og fantasi. Informasjon er nøkkelen.

Synes det passer å avslutte med en liten slogan jeg fant på nettet: “Videogames don’t make kids evil, shitty parenting does.”

Spillavhengighet er en viktig problemstilling som fortjener grundig diskusjon. Bra at Filmpolitiet tar opp dette!

Alle må ha klart for seg at en slik debatt ikke skal handle om man er for eller mot spill, eller hvilken anseelse spill som kulturelt uttrykk har eller bør ha i samfunnet.

Avhengighet kan ta mange former: Noen tyr til rusmidler, andre pengespill, endel flykter inn i jobb, mens andre blir fanatiske med fysiske trening. Og så er de som spiller for mye. At det finnes ulike former for avhengighet, er ingen grunn til å avskrive spillavhengighet som ufarlig, slik noen gjør.

Når avhengihet eller avhengighetstendenser får store negative konsekvenser for enkelpersonen og/eller menneskene rundt, må problemet tas fatt i. Det gjelder all avhengighet. I motsetning til mange andre former for avhengighet, så kan spillavhengighet også ramme i svært ung alder. Det gjør at problemet krever ekstra oppmerksomhet, og at det er noe vi som samfunn ikke kan lukke øynene for.

Som med alle psykiske lidelser er årsaksbildet komplekst, men dermed kan ikke spillene fraskrives alt ansvar. Det er elementer i visse spill som bør være gjenstand for kritisk vurdering, særlig belønningssystemer og oppfordringer til “uendelig” tidsbruk. Slike virkemidler brukes i flere spillsjangere, fra MMO’er som stadig utvides, til bilspill med så mye opplåsbart materiale at det krever årsverk å komme i gjennom.

Spillbransjen har et etisk ansvar i likhet med alle andre bransjer. Det ansvaret diskuteres sjelden offentlig, blant annet fordi kritikk av en produsent eller et spill somoftest sklir ut i en generell debatt om spill som medium. Dermed får vi aldri en offentlig debatt om det etiske tvilsomme ved at visse produsenter gjør det de kan for at flest mulig skal tilbringe mest mulig tid i deres verden.

Vi gjør alle en bjørnetjeneste ved å diskutere om spill er “farlig eller ikke”, fremfor å diskutere spillbransjens ansvar og hva vi kan gjøre for å forebygge og behandle avhengighet eller avhengighetstendenser.

Jeg er ikke opptatt av kreditt, og du kan anse dette svaret som tillatelse fra meg til å bruke alt jeg har skrevet hvor som helst du måtte føle for det. Dette er min mening som jeg har ytret i et offentlig rom og du står fritt til å gjenfortelle, sitere eller bruke som basis for egne formuleringer.

Om jeg ikke husker helt feil tok vel Alexander Fredriksen op dette i en mini-dokumentar, hørt med han om hans erfaringer?
Og angående mekanikker som sørger for at du spiller mye mener jeg det i MMOs dreier seg mer om de sosiale rammene i selve spillet, men du ikke finner åpenbare mekanikker i annet enn f.eks. -ville spillene på Facebook. Skulle gjerne skrevet mer om jeg hadde energi, men nå skal jeg hjem å spille litt mer tv-spill.

Hey @Filip med F,

Det er min erfaring også, at det er de sosiale mekanismene som er viktigst. Samtidig må vi innse at denne typen spill ønsker at du skal fortsette å spille, men om noe mer ansvarlig.

Dokumentaren du sikter til kan kanskje være Exil? Gikk på TV for omtrent halvannet år siden.

@Jonnern

Det slagordet er skremmende godt – derfor syns jeg det er viktig å oppfordre foreldre (eller omgangskretsen til voksne spillere) til aktivt å engasjere seg.

Jeg tror nok at MMO-spill har en høyere andel “avhengige” siden det sosiale elementet er så viktig, samt at utviklere er avhengig av at en fortsetter å abonnere. Mange utviklere legger derfor inn advarsler om hvor lenge en har spilt også.

@Fleksnes

Nei, det er jeg sterkt uenig i. Vi må ha en veldig forskjellig oppfattelse av selve begrepet i såfall

så jævla naivt å si “å nei, vi vet ingenting om dette”. sef. kan du bli avhengig av spill. -du kan bli avhengig av alt i livet. journalister er nikkedokker for industrien. ikke vær redd for sannheten, hvis denne industrien skal overleve så må vi se problemene før de blir for store, slik at vi kan gjøre noe med dem før samfunnet banner alt.

hvorfor tror du call of duty har stjelt en haug av triks fra RPG and MMO sjangrene? jo fordi de har funnet ting som gjør folk hekta.