Kongens tale er en elegant oppvisning i god, gammeldags historiefortelling.

Topp 5: Monarker!

Regissør Tom Hooper og manusforfatter David Seidler bringer historiske begivenheter frem i lyset på en måte som underholder godt, uten å overdramatisere.

En stiv og opphøyd kongelig blir personifisert på en nær og personlig måte som gjør det lett å forstå hva som står på spill, og hvorfor.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Elizabeth: The Golden Age!

Et uvanlig vennskap

Hertugen av York (Colin Firth) har et problem. Han stammer. Det er uheldig for en kongelig som er forventet å opptre offentlig.

Hertuginnen (Helena Bonham Carter) kontakter talepedagogen Lionel Logue (Geoffrey Rush) som en siste utvei. Det blir starten på en vanskelig behandling og et uvanlig vennskap.

Det kulminerer når hertugen blir Kong George, andre verdenskrig bryter løs og hans kongelige høyhet må holde sitt livs viktigste tale.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av A Single Man med Colin Firth!

Klasseskillet lever!

Colin Firth gjør en av sine aller beste roller som Hertugen/Kong George. Her er ikke spor av den minste selvmedlidenhet, men en sterk vilje satt under et enormt press.

Det er interessant å se hvordan denne figuren går i klinsj med den uhøytidelige Logue, spilt av dyktige Geoffrey Rush, som nok oppfører seg på en måte som oppfattes som svært uærbødig overfor en kongelig på 1930-tallet.

Klasseskillet lever  i høyeste grad, og kontrastene skaper drama på lerretet!

LES OGSÅ: Colin Firth: – Umulig å forberede seg!

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Colin Firth og Helena Bonham Carter i Kongens tale. (Foto: SF Norge)
Colin Firth og Helena Bonham Carter i Kongens tale. (Foto: SF Norge)
Tvunget til å tjene

Regissør Tom Hooper har kongelig erfaring. Han sto bak den imponerende miniserien Elizabeth I i 2005.

I Kongens tale skildrer han et interessant miljø, der vi får et inntrykk av den tøffe posisjon de britiske kongelige ble født inn i, tvunget til å tjene folket.

Alt er filmet ekstremt flott og elegant, med detaljerte kostymer og kulisser. Jeg er ingen ekspert på hvordan det britiske kongehuset så ut på 1930-tallet, men filmen fremstår som svært troverdig.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Søstrene Boleyn!

En triumf

Historien er altså basert på virkelige figurer og hendelser, men det er vanskelig å vite akkurat hvor korrekt den er, selv om noe av dialogen er basert på Logues egen dagbok.

Dronning Elizabeth, altså dronningmoren som ble 101 år gammel, skildres som en positiv og humørfylt kraftkvinne i Helena Bonham Carters skikkelse. Derfor høres det litt merkelig ut at hun for 30 år siden skal ha bedt manusforfatter David Seidler om ikke å lage filmen i hennes livstid, fordi minnene fremdeles var så vonde.

Filmversjonen får kongens kamp mot taleproblemet til å fremstå som en triumf!

Om FILMEN

Kongens tale
  • Kongens tale
  • Slippdato: 11.02.2011
  • Regi: Tom Hooper
  • Utgiver: SF Norge
  • Originaltittel: The King's Speech
  • Sjanger: Drama, Historisk

  • Ole Martin

    Jeg kan ikke forstå hvorfor du ikke triller en sekser på dette mesterverket av en film. For en eksepsjonell blanding av komedie og rørende øyeblikk.

    • Jeg lå lenge på vippen! Hadde jeg vært lærer som rettet en stil, ville kanskje karakteren blitt 5/6. Jeg forsøker å spare sekserne til de aller største høydepunktene, så får tiden vise om Kongens tale burde vært elevert opp dit. Spør meg igjen om noen år!

      • Ole Martin

        Det er en avtale!

  • Lydarbeidet i filmen er mesterlig! De som har tilgang til en god sal: Sitt midt i salen og nyt et fabelaktig lydarbeid – åpningsscenen er rå for oss lydmennesker. Fin omtale, Birger.

  • Quale

    Det er en bra film. Firth bærer mye av den på sine skuespillerskuldre.

    5 er blink. Den er ikke helt uten svakheter. Det skurrer blandt annet litt i regien når det kommer til talepedagogen, hans motiver og hans forhold til kongen. Her lukter det av at man har måttet ta noen hensyn som går på bekostning av kunsten. Det kan også være at det er noe teater vs film problematikk ute å går.

    Ingen grunn til å tvile altså Hr. Vestmo.

  • Philip

    Personlig synes jeg at filmen er en sekser, men skjønner at det kanskje er noen ting som trekker ned. Synes også i likhet med de andre her på kommentarfeltet at Firth gjør en av sine beste roller.
    Og som monarkist må jeg få korrigere – etter at Hertugen av York ble Kong George er hans tittel «Hans Majestet», ikke «hans kongelige høyhet» (som uansett skrives med store forbokstaver). Det var med andre ord Hans Majestet som måtte holde sitt livs viktigste tale.

  • Heidi

    etter x-antall oscarer tror jeg ikke du trenger år på å innse at det skulle vært sekser,
    mesterstykke i sin rette forstand!

    • Even

      Er ikke uenig i at dette er et lite filmatisk mesterstykke, men jeg synes ikke antall Oscar’er skal brukes som mål for kvaliteten til en film. Oscar-akademiet er kjent for å la seg påvirke av både penger og innflytelse, og det er nok av eksempler på gode filmer som ikke fikk en eneste statuett, og middelmådige filmer som fikk langt flere enn fortjent.

  • SPOILERS

    Så denne filmen først nå. Det er vennskapsdelen mellom Bertie og Lionel som gjør denne filmen så bra. Filmen forteller ikke bare om en konge med talevansker, men om en person som en gang var et lite barn som var sett på som annerledes, og som derfor til en viss grad ble avskjermet for resten av verden rundt han. Når Bertie snakker med Lionel om dette, så finner vi jo ut at dette er en grunn til det at han faktisk ikke hadde noen venner. Logopeden Bertie, som bruker en helt annen tilnærming, uten noen fordommer eller stygge blikk på Berties skavank, er det som gjør dem til venner. Det er vennskapet mellom Bertie og Lionel som også gjør at han holder en god tale til slutt. Til slutt står det at «Lionel og Bertie forble venner for resten av livene deres» – Akkurat her så stålfester filmen seg på en 6. Ikke bare konkluderer det med at det er en god ende på filmen, men det understreker at vennskapet er det aller viktigste her – siden det jo er det aller siste vi får se før rulleteksten ruller.

    Følelsesmessig sterk film, men ingenting er overfladisk eller overspilt. Man sitter igjen med et stort smil etter filmen, mens man imens filmen pågår nesten måtte felle en tåre. Jeg syns like synd på Colin Firths karakter i denne filmen, som jeg syns synd på Russel Crowes karakter i «A beautiful Mind». Mange skrek høyt når ikke Inception vant Oscar for beste film, men det fortjente den ikke. Denne filmen er, spør du meg, mye bedre. Når det er sagt så er vel denne filmens sjanger, en mer ren dramafilm, såvel som biografisk, min favorittsjanger – Og da er det ikke noe vanskelig å velge. Må si jeg ville tro Kongens Tale skulle ha en 6’er her på Filmpolitiet, men etter å ha lest omtalen, så kunne nok egentlig terningen vært rullet til en 6’er, slik som jeg ser det.

    Til slutt må jeg kommentere noe av det ekstra tilbehøret som gjorde denne filmen enda litt bedre. Bruken av rolig, klassisk musikk – I lengre sekvenser, veldig diskre og veldig kamuflert, men en så god innvirkning.