Mennesker i solen handler om nordmenn på ferie i Sverige. Men det er for enkelt å si at det er dét den handler om. Samtidig handler den om apokalypsen, den stadig mer omtalte slutten på verden slik vi kjenner den.
…ydmyk menneskene og kle dem nakne før mørket senker seg
At en slik film skulle lages med utgangspunkt i skandinaver på ferie hadde jeg ikke forestilt meg, men jeg liker veldig godt tanken på det.
Fæle folk
Filmen er basert på den svenske forfatteren Jonas Gardells skuespill med samme navn og inneholder kort fortalt et trist tverrsnitt av befolkningen i Norge: de fire hovedpersonene, spilt av Ane Dahl Torp, Jon Øygarden, Kjersti Holmen og Ingar Helge Gimle representerer fire forskjellige mennesketyper av den sorten vi absolutt ikke vil være.
Og de gjør en så god jobb at jeg gleder meg til apokalypsen allerede tidlig i filmen.
SE: Ane Dahl Torps spillefilmdebut gratis på nett!
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
Ufordragelig godt
Spesielt Jon Øygarden og Kjersti Holmen er så gjennomført ufordragelige at jeg kryper i setet. Holmen presterer sterkt! Jeg har absolutt ikke sett alt av Holmen på film, men denne filmen vil jeg legge til blant hennes minneverdige prestasjoner.
ANMELDT: Maskeblomstfamilien
Når det er sagt, kommer de overdrevent litterære replikkene litt i veien noen ganger. Replikkene blir stive uten den helt muntlige , troverdige avleveringen. Skuespillet er jevnt over godt, men noen ganger høres det ut som Gardells skarpe skriftlige betraktninger ikke avleveres helt på slaget.
Strandhytter og meteoritter
Mennesker i solen flyter best på situasjonene, altså at de virkelig bemerkelsesverdige enkeltsekvensene er selve kjøttet og sausen. Apokalypsen byr dessuten også på snadder for spesialeffektfansen, og for de av oss er det nok å se på.
Det er nytt og kult å se idyllisk svensk skjærgård med diskré meteoritter glimtende over horisonten mens jeg hører rumlingen i bakgrunnen av undergangen.
LES: Per-Olav Sørensen om Mennesker i solen
Ventilen
Mennesker i solen er kanskje en dypt eksistensiell film. En film om å bevisst leve eller ikke leve.Jeg fikk følelsen av at Gardell eller regissør Per-Olav Sørensen hater menneskeheten og vår forferdelige oppførsel, og at dette er deres ventil; ydmyk menneskene og kle dem nakne før mørket senker seg.
Etter filmen sitter jeg igjen med en rar følelse av å ha fått akkurat det jeg begynte å ønske meg innledningsvis. Og jeg kjenner på meg at det egentlig ikke var noe bra ønske.
