Brødrene Jean-Luc og Pierre Dardenne har vært flinke til å vise oss hard og kald realisme fra Europas bakgater, som i Barnet og Lornas stillhet.
Også Gutten med sykkelen foregår i samme miljø, men utstråler håp og varme.
Den er nydelig spilt og godt regissert. Du skal være bra kald om du ikke berøres av denne!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Lornas stillhet!
Søker ankerfeste
Barnehjemsgutten Cyril (Thomas Doret) mister kontakten med faren sin (Jérémie Renier), og legger ut på leting.
Han får hjelp av frisøren Samantha (Cécile de France), som lar ham bo hos seg i helgene.
Men Cyrils søk etter et ankerfeste i livet skal føre ham ut på ville veier.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Biler 2!
Innbitt og ubønnhørlig
Det første som slår meg er Thomas Dorets fantastiske skuespill.
Vi forstår bare under åpningsscenen at Cyril er desperat etter et holdepunkt. For ham er den usikre tilværelsen ikke et alternativ.
Doret får dette frem med innbitt og ubønnhørlig påståelighet, enten det er i jakten på faren, eller under beskyttelsen av sykkelen, hans eneste eiendel av betydning.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Uten store fakter
Brødrene Dardennes tilnærming til stoffet er preget av realisme, uten store fakter. Her trengs ingen dramaturgiske overdrivelser, historien taler for seg selv.
Akkurat som Nerdrum sier at farger er maleriets største fiende, maler Dardennene en film fri for unødvendige effekter.
De bruker kun bildene som må til for å fortelle historien, ingen flere.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Super 8!
Lavmælt filmperle
Gutten med sykkelen er en intens, men lavmælt liten filmperle.
Selv om utgangspunktet virker hjerteløst, kan jeg love at filmen fører oss til konklusjonen om at det finnes bankende hjerter også mellom asfalt og betong.
En god film med et slikt budskap kan jeg saktens anbefale!
