Barnepiken er en film for mora mi. Det ligger ikke noe nedlatende i dette, jeg elsker mora mi, men jeg mener å si at filmen har kvaliteter som vil appellere til godt voksne kvinner som henne.
Det er en frodig og fargerik fortelling om raseskilleproblematikk i Mississippi på 1960-tallet, som skapt for ukebladelskere. Her er det mange fine figurer, og det går selvsagt ikke an å angripe tematikken.
Men deler av historien blir i overkant enkel. Barnepiken er overraskende sort/hvitt om gapet mellom sort og hvit.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Bienes hemmelige liv!
Herskap og tjenere
Filmen er basert på en roman av Kathryn Stockett, og følger et knippe mennesker på ulike trinn av samfunnsstigen.
Øverst står de rike, hvite overklassefamiliene, nederst står de fattige, afroamerikanerne som vasker husene, lager maten og passer barna deres.
Den aspirerende journalisten Skeeter (Emma Stone) kontakter hushjelpene Aibileen (Viola Davis) og Minny (Octavia Spencer) for å skrive artikler om hvordan de egentlig opplever å jobbe for disse familiene.
Det blir en nervøs prosess i en farlig tid.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Rom for sterke historier
Filmen får meg til å tenke på den fantastiske tv-serien I’ll Fly Away fra tidlig på 1990-tallet, som også handlet om en sort hushjelp hos en hvit familie i sørstatene på 1960-tallet.
Det er åpenbart en interessant epoke, med rom for mange sterke historier om rasemotsetningene i landsdelen. I Barnepiken møter vi både de hardbarkede rasistene, de liberale nytenkerne og ofrene.
Av og til blir frontene litt for tydeliggjorte. De fleste hvite er usympatiske djevler, de fleste sorte er frodige og fargerike engler.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Blind Side!
Uttrykksfulle figurer
Det er noen ansikter i denne filmen som jeg tar med meg videre, først og fremst Viola Davis og Octavia Spencer som Aibileen og Minny. De skaper uttrykksfulle figurer som det er spennende å følge utviklingen til.
Og så er jeg halvveis forelsket i Emma Stone fra før, så jeg liker alt hun gjør, inkludert rollen som Skeeter.
Hun representerer noe nytt som forsøker å fordrive det gamle med mot og dyktighet. Stone tilfører rollen en sjarmerende friskhet, uten å bli søtladen.
LES OGSÅ: Anmeldelsen av Easy A!
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Snill og ufarlig
Tate Taylor har gjort en fin job med å skrive manus og regissere, men kjører et trygt løp. Dette er glansbildehistorikk.
Få vil la seg støte av filmens innhold, selv om den omhandler historiske fakta som i høyeste grad støter. Barnepiken er snill og ufarlig, og hadde kanskje vært bedre med større nyanser og skarpere stemning.
Men filmen har en udiskutabel underholdningsverdi, som blant annet mora mi vil sette pris på!
