Jeg har ikke sett mer enn første sesong av Six Feet Under og jeg har ikke sett Deadwood i det hele tatt.

Der har jeg avslørt de to kanskje største hullene i min samlede TV-seriekompetanse.

Og da kan jeg med lettet hjerte fortsette med min egen kåring av de fem beste HBO-seriene noensinne. Inspirasjonen denne gangen kom fra ukas tre HBO-utgivelser på BD og dvd, En velutstyrt mann, Bored to Death og How to Make It in America.

Når så mange HBO-serier plutselig kom ramlende på én gang, begynte jeg å tenke hvilke høydepunkter kanalen har gitt meg.

Blant dem som meldte seg, men som ikke kom med blant mine topp 5 er: Carnivàle, Rome, Treme, Game of Thrones og Eastbound & Down (kommentarfeltet finner du nederst i saken, hvis du vil legge igjen din egen liste).

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Og da er det bare å la det stå til: de fem beste HBO-seriene noensinne, plass nummer fem:

True Blood

Første gang jeg hørte om True Blood var innsalget var som følger: vampyrer finnes og de kan leve iblant oss takket være en bloderstatningsdrikk kalt ‘True Blood’. Og Alexander Skarsgård skulle spille i en av hovedrollene. Det var alt.

…en landlig sumpserie full av sex, herskapshus og vampyrer

I fyr og flamme som jeg var over Alexander Skarsgårds prestasjon som ‘Iceman’ (mer om Generation Kill senere) ble jeg en av de utålmodige tusen som hadde forventninger om gotikk, forferdelige Gary Oldman’ske vampyrer og en trykkende Constantinsk apokalyptisk verden.

I stedet fikk jeg en landlig sumpserie full av sex, herskapshus og vampyrer som så ut som hotelleiere på byen. Og overraskelsen tok meg med storm.

Jeg setter stor pris på nakne kropper i bevegelse og overnaturlige vesener med fantasifulle egenskaper, så True Blood satte begge hoggtennene rett i åra mi.

Etter tre og en halv sesong har True Blood både gledet og skuffet meg. Det er en serie som er lett og følge med på og som stiller få krav til meg som seer. Men jeg stiller ganske høye krav tilbake: Rent konkret krever jeg noen liter blod, litt sex og stadig eldre og mektigere vampyrer som Sookie fryktløst kan se inn i øynene. I tillegg krever jeg at Jason havner i trøbbel og at LaFayette får lire av seg litt frustrasjon. Topp det hele med at Eric Northman nok en gang prøver seg på Sookie, og jeg er fornøyd.

LES MYE MER: Alt om True Blood fra Filmpolitiet

True Blood (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)
True Blood (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)

Generation Kill

Jeg har sett så mye krig i film og spill at jeg kan preskripsjonen utenat. Men jeg var ikke forberedt på Generation Kill.

En krigsserie uten annen ekstralyd enn statisk sambandsstøy

En krigsserie uten annen ekstralyd enn statisk sambandsstøy i åpning og slutt og et enormt fravær av pompøse actionsekvenser gjorde meg ekstatisk av glede. Jeg nøt hvert bidige minutt av Generation Kill og jeg hadde heller ikke noe valg: jeg satt limt til setet og følte meg langt, langt tettere på en krigssituasjon enn jeg noensinne hadde vært tidligere.

Jeg tror musikk og velregisserte actionsekvenser gjør krigshandlinger til underholdning, mens vind, sambandsstøy og håndholdt kamerabruk virker som ren observasjon av krig. Legg merke til den plutselige stillheten neste gang du ser en krigsfilm – rett etterpå smeller det, og helvete er løs.

I Generation Kill er det stille før stormen omtrent HELE tida. Og det har sin effekt.

LES OGSÅ: Generation Kill – tidenes beste krigsserie

Generation Kill (foto: HBO)
Generation Kill (foto: HBO)

Band of Brothers

I det som i dag virker som et tidligere liv, fikk jeg mitt første møte med TV-seriens kraft: jeg våkner i stua til en kompis av meg, siden jeg flytta ut fra min daværende kjæreste dagen før. Kompisen min, som den flittige medisinstudenten han er, har selvfølgelig stått opp og forlatt hybelen for lengst. Jeg studerer filmvitenskap og har ikke undervisning. Eller jeg orker kanskje ikke tanken på å gå ut av døra.

…på et visst tidspunkt tenker jeg: filmen er død. Det er TV-serier som er den nye filmen.

I hylla ser jeg en metallboks med ‘Band of Brothers‘ på – en gammeldags matboks med en tittel jeg bestemt har hørt før, men som jeg ikke har brydd meg om. Jeg setter den på og blir sittende. I to hele dager ser jeg Band of Brothers mens kompisen min er på skolen og på et visst tidspunkt tenker jeg: filmen er død. Det er TV-serier som er den nye filmen.

Det som var avslutningen på ett forhold ble begynnelsen på et nytt: mitt kjærlighetsforhold til TV-serier.

Som tidligere nevnt kåret jeg Generation Kill til den beste krigsserien noensinne. Samtidig har jeg har plassert Band of Brothers over Generation Kill på denne lista.
Det betyr ikke at jeg har moderert meg: Generation Kill er en bedre krigsserie enn Band of Brothers, men sistnevnte ga meg min første TV-serie-forelskelse. Og dét er verdt et hopp på lista.

LES OGSÅ: Krig vi elsker

Band of Brothers (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)
Band of Brothers (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)

The Sopranos

The Sopranos har blitt selve betegnelsen på en god TV-serie. David Chases komposisjon av serien er helt enestående i sin fokus på detaljer at mye annet virker tilfeldig i forhold.

…en familie går til grunne – på usedvanlig lekkert vis.

Kona mi og jeg begynte å se The Sopranos på det tidspunkt hvor det var viktig at sønnen vår lærte å legge seg til rett tid, og vi var skitstrenge med sønnen vår fordi vi ville komme i gang med nye episoder hver kveld. Hver samfulle kveld en hel sommer satt vi, en nyetablert familie, og så en annen familie gå til grunne – på usedvanlig lekkert vis.

Du som har sett The Sopranos, skjønner hva jeg snakker om.

Og til deg som enda ikke har sett serien: Det har blitt en klisje å anbefale The Sopranos til folk, men jeg gjør det nok en gang: se den.

Og les denne uhyre grundige analysen av sisteepisoden etterpå: The Sopranos: Definitive Explanation of «The End».

LES OGSÅ: The Sopranos S01 – ruver fortsatt som en bauta

The Sopranos (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)
The Sopranos (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)

The Wire

Jeg har hatt to perfekte TV-serie-somre i mitt liv. Den første kan du lese om på andreplassen på dagens liste. Den påfølgende sommeren kommer her:

En kveld i juni satte vi sesong én av The Wire i PS3-en. Vi kjente på den mye omtalte fire-episoders-kneika men holdt ut. Takk og lov.

The Wire har ingen kjedelige figurer eller unødvendige sidespor

The Wire er en serie som har vokst enormt i anseelse i ettertid, og som de færreste fikk med seg når den kom. Den gikk faktisk på NRK i sin tid, og selv om mange falt av etter en episode eller to, var det noen få heldige som fikk med seg nok til å kunne kalle seg The Wire-pionerer. Disse få reiser den dag i dag rundt og trykker hender og kysser babyer.

The Wire har ingen kjedelige figurer eller unødvendige sidespor, òg, mest av alt: den overforklarer INGENTING.
Her ligger nok mye av grunnen til at mange ramlet av i begynnelsen av sesong én: navn nevnes ikke mer enn én gang – stilling eller funksjon blir kanskje nevnt i en bisetning eller må tolkes ut av konteksten.

The Wire er UTILGJENGELIG TV etter dagens standard, men som med mye annet utilgjengelig: når du er innafor, er det utenkelig å trekke seg.

Med to barn på soverommet brukte vi sommeren 2009 på The Wire. Nok en gang kunne vi takke HBO for hjelp til å lære et barn god soverutine og en TV-opplevelse vi alltid kom til å ha med oss.

Kom du aldri over kneika? Prøv igjen. The Wire handler om mer enn bare politi og røver – den handler om menneskets godhet og feilbarlighet, og optimismen som ligger i nettopp det at vi alle sammen deler denne skjebnen.

LES OGSÅ: Kjære McNulty – en takk til The Wire

The Wire (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)
The Wire (Foto: Warner Bros. Entertainment Norge AS)

Den HBO-serien jeg gleder meg mest til nå er, uten tvil, filmatiseringen av Neil Gaimans bok American Gods og ifølge ryktene skal det ende opp som en miniserie på intet mindre enn seks sesonger. Foreløpig premiere skal etter planen være i 2013 en gang. Skal jeg anbefale deg å lese én eneste bok i høst, så blir det den.

Men før den tid skal jeg se Deadwood og Six Feet Under

Har du din egen liste? Vårt nye kommentarfelt står til din fulle disposisjon!

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.