Vintermørke, regninger, skole og jobb – noen ganger er det godt å kunne flykte inn i en god fortelling. La fantasien få være sjefen, og la deg forføre av episke historier om helter, skurker, prinsesser, gull og grønne skoger.
The Elder Scrolls V: Skyrim er ikke bare et engasjerende fantasyspill. Fortellingen og universet som spillet rommer suger deg inn i en alternativ virkelighet.
200 år etter hendelsene i forgjengeren The Elder Scrolls IV: Oblivion viser en drage seg, et tegn på at historiens store hjul igjen er i bevegelse.
Mitt alterego heter også ‘Rune’, men min menneskelige kropp ligger igjen i kongeriket Norge. Jeg er en høyreist alv, magiker er min vei livet og Skyrims skjebne er i mine hender.
ANMELDELSE: The Witcher 2 – rollespill for den harde kjernen
Fortellingen starter med at du, en ukjent fange, fraktes med hest og kjerre til retterstedet. Du er dømt for forbrytelser mot kongeriket, men underlig nok fører en rekke hendelser til at du unnslipper (høres kjent ut?).
Forførende spillverden
Vevd inn i starten av fortellingen finner du også spillets figurskaper, hvor du i tradisjonell rollespillstil kan velge rase – samt justere utseendet. Yrke (class) der i mot velger du ikke, men du får erfaringspoeng etter hvilke egenskaper du bruker mest. Ved å aktivere spesielle steiner omkring i landskapet, får du bonuserfaring i en av tre hovedveier; kriger, magiker eller tyv.
(anmeldelsen fortsetter under traileren)
Det slo raskt meg at figuranimasjonene ikke var så gode som jeg ventet meg. PC er min valgte spillplattform for Skyrim, og det er ikke nødvendig å se lenger enn Battlefield 3 for å se hvor utrolig naturlige datagenererte spillfigurer kan se ut.
Figurene du møter på din vei, ser likevel lysår bedre ut enn de gjorde i Oblivion fra 2006. Det tok ikke lange tiden før dette lille irritasjonsmomentet forsvant som dugg for solen.
VIDEO: Sjekk Filmpolitiets splitter nye videopodkast – vi vil høre hva du syns!
Omkring meg, i byer, landsbyer og ute i den store åpne spillverdenen, møtte jeg spillfigurer som reagerte naturlig på hendelsene omkring dem. Plutselig var jeg absorbert inn i fiksjonsuniverset som omgir kontinentet Tamriel, hvor alle The Elder Scrolls-spillene finner sted (Skyrim er en provins på kontintentet).
Stemmeskuespillerne gjør også at figurene du møter er troverdige (stort sett), og akkurat dette er nøkkelen til en engasjerende spillunivers.
Siden spillet er åpent velger du selv i hvilket tempo du vil følge spillets historie, eller utforske de store landområdene i Skyrim. Uannsett hvilken vei du velger, oppdager du nye deler av folkloren som hele spillserien består av. Selv følte jeg meg hele tiden dradd mot å følge fortellingens gang, slik at jeg aldri fikk inntrykk av at eventyret ble satt på pause.
Førstepersonsperspektivet, som spillserien nesten er alene om i rollespillsammenheng, tvinger deg også til å være mer oppmerksom på omgivelsene rundt deg (det er og mulig å bytte til tredjepersonsperspektiv). Pulsen min spretter rett til himmels om jeg befinner meg utenfor allfarvei, og må selv forsvare meg mot skogens mørke trusler.
SNIKTITT: Star Wars: The Old Republic – les om vinterens store MMO-spill
Bedre kampsystem
Kampsystemet er naturlig nok kraftig påvirket av spillets førstepersonsperspektiv. Alt foregår i sanntid, og du kan ikke ta vanlige pauser for å tenke ut taktiske trekk (slik som i Neverwinter Nights– og Dragon Age-spillene).
Nytt er muligheten til å ha en gjenstand i hver hand (på engelsk: «dual-wielding»), noe som betyr at magikere og trollmenn ikke lenger er dømt til å bli hugget ned i sine tynne bomullskjortler. Min figur, ‘Rune’, løpte rundt med magiske flammer i den ene, og et beskyttende skjold i den andre.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Museknappene aktiverer korresponderende arm i spillet, og det taktiske elementet dreier seg med andre ord om å finne gode kombinasjoner – og ikke minst bruke de på riktig måte.
TOPP 5: ‘Vart-du-skremt-no?’ – se den skumle topplista her
Et av mine hovedproblem med Oblivion (som jeg forøvrig brukte flere hundre timer på), var den kontinuerlige justeringen av fiendene du møtte i forhold til nivået på din figur. Selv etter å ha blitt feriet som den største krigeren i Cyrodiil kunne en enkel ulv by på en real utfordring.
Dette har ikke blitt helt borte i Skyrim, men i likhet med Fallout 3 (spillet utviklerstudioet Bethesda lagde før de startet arbeidet med Skyrim) er det områder med vanskeligere fiender. Slik at om du streifer for langt avgårde, så vil du få føle på den kalde og brutale virkeligheten i Tamriel.
Førsteklasses rollespill
The Elder Scrolls V: Skyrim får litt trekk for grafikken, den holder i seg selv til en terningkast 5. Og da snakker jeg altså på PC-plattformen. Xbox 360- og Playstation 3-utgavene møter helt andre restriksjoner i forhold til maskinvare, og vil ligne i større grad på forgjengeren Oblivion – selv om figuranimasjonene har blitt betraktelig bedre.
Spillverdenen er likevel detaljrik, spennende og innbydende, fiendene og monstrene du møter er fryktinngytende, og spillfigurene både høres og ser troverdige ut. Hodet mitt går i spinn om jeg begynner å fantasere om hvordan grafikken i det sjette spillet i serien kan bli seende ut.
Fortellingen, den åpne verdenen, stemmene, musikken, lydarbeidet, presentasjonen og eventyrfølelsen i spillet står ellers til toppkarakter, noe spillet som helhet også fortjener.
Gi deg selv lov til å leve deg inn i Skyrims majestetiske univers, la drager og sverdkamp bli en del av hverdagen. Jeg gidder ikke krype ut av Tamriel før en gang på vårparten, vi sees.
Hva syns du om The Elder Scrolls V: Skyrim? Legg inn din mening i kommentarfeltet under.
