Den britiske filmen Hysteria forteller om hvordan en ung lege ramler over en spesiell legepraksis, som i sin tur inspirerer ham til å oppfinne vibratoren.
Det har blitt en lun komedie jeg humret godt av, uten at historiens potensielt eksplisitte natur ble utnyttet. Skjørtekanter skjuler alt som skjer nedentil, men historiens kjerne skildres med en stor dose stiv humor. Pun intended.
Regissør Wexler kunne helt sikkert ha kjørt på med seksuelt ladet humor, men holder det på et smakfullt nivå.
Musearm
Hysteri var en hyppig brukt diagnose på utilpasse kvinner på 1800-tallet. Den nyutdannede legen Granville (Hugh Dancy) får jobb hos Dalrymple (Jonathan Pryce). Der kurerer de hysteri ved å utføre sirkulære håndbevegelser mot kvinnenes underliv, inntil de får en reaksjon på nevnte metode. Men etter en hard periode med stadig økt etterspørsel, pådrar Granville seg, bokstavelig talt, musearm.
Så får han en fiks idé om å la moderne teknologi gjøre jobben.
‘Basert på en sann historie’
Filmen åpner med en tekstplakat som sier at dette er basert på en sann historie. Granville har eksistert, det samme har praksisen med å behandle såkalt hysteriske kvinner med det vi i dag kaller masturbasjon. Regissør Tanya Wexler kunne helt sikkert ha kjørt på med seksuelt ladet humor, men holder det på et smakfullt nivå, noe som korresponderer godt med de dannede omstendighetene i det viktorianske London anno ca 1880.
– Filmpolitiets årskavalkade | Se og diskutér vår TV-sending her!
Anmeldelsen fortsetter under bildet av hysterikuren.
– En fryd å følge mot klimaks
Hysteria har også et romantisk element. Granville involverer seg med Dalrymples datter Emily (Felicity Jones), men blir senere betatt av hennes storesøster Charlotte (Maggie Gyllenhaal), som har kommet på kant med sin legefar på grunn av egenrådige meninger en kvinne ikke bør ha. Dette forholdet gir filmen et hjerte, samtidig som det er med på å skildre kimen til kampen for kvinners rettigheter i et mannsdominert samfunn.
Både Hugh Dancy og Maggie Gyllenhaal spiller fortryllende i sine roller, og er en fryd å følge mot det uungåelige klimakset. Det føles kanskje ikke som et realistisk drama, dette, men filmen er absolutt severdig.
Bli igjen under rulleteksten, så får du se følgene av Granvilles pionerarbeide, fra 1880-årene og frem til i dag. God fornøyelse!
Har du kommentarer til anmeldelsen? Kommentarfeltet finner du like under! God jul!
