I år er det ti år siden seriemester HBO starta å sende en serie om døden. Med fasit i hånd er konklusjonen tydelig: Aldri har de tatt et smartere valg. Alan Balls mesterverk forandra kriteriene for hva som er skikkelig god TV. Ikke bare det – han forandra nok en god del liv i samme slengen.

Spør noen meg om hva som er favorittplata mi sliter jeg med å nevne færre enn fem utgivelser. Det samme gjelder for favorittfilm. Når det kommer til TV-serier er jeg derimot ikke i tvil – svaret vil komme bestemt og umiddelbart – «Six Feet Under er det beste som er laga for TV noen gang».

Ikke noe nøling, ingen forbehold, ikke noe «jeg synes». I løpet av 63 episoder, 3300 minutter, viser Alan Ball og resten av SFU-gjengen at en TV-serie ikke trenger å stå tilbake for noe som helst annet kulturprodukt – hverken når det gjelder kvalitet, underholdningsverdi eller relevans.

Everyone. Everything. Everywhere. Ends.

Shakespears Hamlet, Kafkas Prosessen, The Beatles’ Revolver, Coppolas Apokalypse nå – det er meningsløst å sammenligne på tvers av uttrykk, men Six Feet Under fortjener uansett å bli nevnt i samme åndedrag som de virkelig store kulturklassikerne innen sin sjanger.

Da Torfinn tidligere i år laga ei topp 5 HBO-liste uten å ha sett Six Feet Under var det mange som reagerte i kommentarfeltet. Det er altså ikke spesielt originalt å hylle denne serien, men det gjør det ikke noe mindre fortjent. Det er forresten det dette er – en høyst personlig hyllest av det panegyriske slaget, ikke en anmeldelse.

Etter å ha sett alle episodene tre ganger kjenner jeg meg nemlig så følelsesmessig knytta til serien at det grenser til inhabilitet. Det i seg selv sier jo en del.

Six Feet Under
Familien Fisher (Foto: HBO)
En parallell virkelighet

Først – til dere som enda ikke har sett Six Feet Under – gratulerer! Dere har det som fort kan ende opp som den beste TV-tida i livene deres til gode. Ramma er familien Fishers begravelsesbyrå i Los Angeles, temaet kan sies å være noe så altomfattende som livet og døden, og manus/skuespill grenser til perfekt. Det er alt dere trenger å vite foreløpig – løp og kjøp.

Selv så jeg serien for første gang høsten 2006. I de månedene det sto på var jeg like mye begravelesbyråeier i LA som student i Trondheim. Jeg har aldri – hverken før eller siden – vært i nærheten av å leve meg så til de grader inn i fiktive personers liv.

Don’t listen to the static. Everything in the world is like this transmission, making its way across the dark. But everything – death, life, everything – it’s all completely suffused with static. – Nate

Jeg var frustrert over vinglinga til Nate, følte med Brenda, syntes synd på Ruth, var oppriktig glad i Claire, håpa ting ordna seg for David og Keith, var bekymra for Billy og rasende på Maggie.

I utgangspunktet er jeg rimelig rasjonell, men Six Feet Under viska ut grensene mellom fiksjon og virkelighet på smått absurd vis – i hvert fall på det følelsesmessige planet. Noe av hemmeligheten tror jeg ligger i at SFU-karakterene er de virkeligste fiksjonsfigurene som er portrettert på TV.

Å kalle Nate, Claire, David og resten av gjengen for nyanserte vil være et understatement. Mens andre TV-figurer gjerne har tre-fire-fem tydelige karaktertrekk har familien Fisher & co ti ganger så mange. Som virkelige folk gjerne har. De er sammensatte og komplekse, men samtidig helhetlige og troverdige.

Det at de har så mange sider av seg selv å spille på bidrar også til at vi som seere finner noe vi kan identifisere oss med i hver og én av dem – noe som igjen gjør oss mer engasjerte. Ikke akkurat noe hokus pokus, men det stiller store krav til manus og skuespill for optimal effekt. Som tidligere nevnt er ikke det akkurat noe problemområde for Six Feet Under.

Six Feet Under
Brenda ligner ikke på noen andre rollefigurer jeg har sett på TV. Og det er et kompliment til skuespiller Rachel Griffiths. (Foto: HBO)
Har livet mening?

Nate er – sammen med Al Swearengen fra Deadwood – min favorittfigur på TV-skjermen. Ikke fordi jeg synes han er en så fantastisk bra fyr – der er jeg heller ambivalent – men fordi han er virkelig, på et vis. Nate er en egoistisk idealist på evig filosoferende jakt etter mening og lykke, som alltid synes gresset virker grønnere på den andre siden.

Peter Krause spiller Nate så troverdig og godt at jeg nesten ikke har lyst til å se ham i noen annen rolle. Peter Krause er Nate Fisher – og omvendt. Sleit litt med Michael C. Hall som Dexter i de første episodene på grunn av akkurat dette – David kunne jo ikke rusle rundt i Miami og drepe folk. Det gikk seg til, men det sier uansett noe om hvordan SFU-skuespillerene har klart å gjøre rollene til sine egne.

Rollefiguren Nate Fisher bør puttes i en tidskapsel og graves ned for å gi fremtidens historikere forståelse for hvordan folk som materielt sett hadde det de trengte likevel kunne være så misfornøyde med tilværelsen. På mange vis er Nates søken etter meninga med livet kjernen i serien – er det noe poeng i å jakte på noe som er større enn oss selv i et stadig mer post-religiøst samfunn?

Hi. You’ve reached David and Keith but we can’t come to the phone right now because we’re too GAY.

Six Feet Under stiller haugevis med spørsmål, og gir ingen svar. Rett og rimelig – for spørsmålene er av den typen som sjelden har en allmenngyldig fasit. De er derimot av den typen det kan være greit å ha grubla litt på – og akkurat der tvinger serien tidvis seeren til bevisstgjøring. Kan være greit for de fleste.

Døden – for folk flest

De tre seriene som kommer nærmest Six Feet Under på favorittlista mi – The Wire, Sopranos og Deadwood – har i likhet med svært mange andre populære TV-serier (Sons of Anarchy, Breaking Bad, Homeland og Dexter for å nevne noen som er aktuelle nå) kriminalitet som et bærende element.

De handler om personer i ekstreme tilværelser, som lever liv folk flest bare drømmer/har mareritt om. De representerer, for de fleste av oss, en virkelighetsflukt – et gløtt inn i en annerledes verden. Noe som gjerne blir god underholdning.

Six Feet Under åpner riktignok hver eneste episode med et dødsfall, men storparten av disse kommer som følge av uhell eller naturlige årsaker. Det fører til at vi hele tiden treffer «vanlige mennesker» i møte med det mest ekstreme og endelige, men likevel naturlige og ufravikelige, livet har å by på – døden. 

Der de tidligere nevnte seriene viser at personer i mer eller mindre selvvalgte ekstreme tilværelser på mange måter er som folk flest, snur Six Feet Under dette på hodet og påpeker at folk flest treffer på ekstreme situasjoner i løpet av livet. Serien normaliserer døden, uten å på noen måte bagatellisere.

Men selv om rammeverket har mye død i seg, handler serien først og fremst om livet – tida før døden, den som betyr noe. Og med døden som det eneste og evige alltid tydelig tilstedeværende alternativet blir lyskasteren som er retta mot livet hakket kraftigere.

Six Feet Under
David og Keith bidro til å normalisere klining mellom menn på TV (Foto: HBO)
Godt voksne damer i sentrum

Six Feet Under har – i motsetning til de fleste andre seriene som sikter bredt publikumsmessig – flere viktige og interessante roller for damer på 50 pluss. Roller som i tillegg er casta på best mulig vis.

Først og fremst: Ruth Fisher – enka som prøver så godt hun kan å være limet i en familie som ikke trenger henne så mye som hun skulle ønska. Martyren som undertrykker følelsene sine så lenge og hardt at at de med jevne mellomrom manifesterer seg gjennom voldsomme utbrudd og knusing av glass.

Well, isn’t it comforting to know that being miserable is still better than being an idiot? – Claire

Jeg fatter ikke hvorfor Frances Conroy ikke er Meryl Streep-berømt, hun står muligens bak den mest imponerende rolletolkinga i en serie som har tufta mye av suksessen sin nettopp på imponerende rolletolkinger.

Joanna Cassidy er herlig som den smått absurde Margaret Chenowith, det samme er Patricia Clarkson som Ruths kunstnersøster Sarah. Halvveis i serien kommer også Kathy Bates inn som den frisinna Bettina – en birollefigur av det minneverdige slaget.

Kvinner over 50 er langt mer tilstede i den virkelige verden enn de er på skjermen. Six Feet Under utfordrer TV-konvensjonene også på dette punktet, og treffer blink.

Disse fire er også viktige bidragsytere til komikken i serien – på hvert sitt vis. Når serien er satt til et begravelsesbyrå og omhandler de svære tingene i livet kan man lett frykte at det hele skal bli i traurigste laget. Six Feet Under kompenserer for alt alvoret med rause mengder svart humor av beste sort – takk og pris for det.

Noen nevnt, ingen glemt

Jeg kunne via lange avsnitt, for ikke å si artikler, til hver av rollefigurene i Six Feet Under. Greia ut om hvordan Davids ecstasy-knipsing og horeknulling satt opp mot lederstillinga i menigheten og det nevrotiske behovet for alltid å være korrekt gjør ham til en av de mest herlig kontrastfylte figurene på TV-skjermen.

Jeg kunne hylla Rachel Griffiths for måten hun har gjort Brenda til den mest spennende og skremmende fiktive dama jeg vet om over flere sider. Prøvd å beskrive hvilken fantastisk karakter Claire er, og spekulert i årsakene til at det går an å bry seg så mye om en figur i en TV-serie.

Jeg kunne brukt atskillige spaltemeter på å ha lovprist Alan Ball for å ha skapt dette universet. For å ha hatt mot til å satse på noe så potensielt deprimerende og avskrekkende som døden. For å ha satsa på forholdsvis ukjente skuespillere. Og ikke minst – for å ha lyktes så til de grader med det han har prøvd på.

Jeg kunne takka HBO for å ha gjenkjent genialitet som ikke nødvendigvis har vært så tydelig i en tidlig pitche-runde som i sin endelige form. Og for å ha latt manusforfatterne konfrontere de fleste tabuene i boka med den moralske pekefingeren amputert ved rota.

Men jeg frykter at det hadde blitt kjedelig i lengden. Der kunne jeg muligens tilføyd «lite nyansert», men det toget har nok allerede gått.

Six Feet Under
Aldri har jeg brydd meg så mye om noen som faktisk ikke fins (Foto: HBO)
Ei avslutning for evigheten

Avslutningssekvensen er et kapittel i seg sjøl. Et vondt, vakkert, viktig og vemodig kapittel. Kryssklippinga av Claires reise mot det nye og usikre med oppsummeringa av alle hovedrollekarakterenes liv og død til tonene av Sias Breathe Me er seks mildt sagt intense minutter.

Ingenting jeg skriver kan være i nærheten av å yte denne monumentale serieavslutninga rettferdighet, den må bare sees. Og føles.

Jeg var forberedt på den lille tomhetsfølelsen som kan snike seg inn når du nettopp har sett siste episode av en serie du er glad i, og vet at du er stengt ute fra det universet for alltid.

Post-Six Feet Under-følelsen var jeg derimot ikke forberedt på. De siste omveltende episodene som kulminerte i de seks mest emosjonelle TV-minuttene jeg noensinne har opplevd røska tak i meg på en måte jeg aldri i verden hadde trodd en serie kunne gjøre. Og etterlot meg fullstendig apatisk. Det var som om noen – eller noe – hadde dødd.

Kombinasjonen av at Nate, Claire, David, Ruth, Brenda, Rico, Keith og resten av gjengen var borte for godt og den sterke fornemmelsen av at jeg aldri skulle komme til å se noe så bra igjen var slitsomt trist. Fiksjon hadde aldri vært mindre fiktivt.

SPOILER!!! Se avslutninga her – med mindre du ikke har sett serien enda. Da ser du den først. 

Hvorfor? Hvordan?

Da jeg foreslo for Torfinn at jeg kunne skrive ei greie om hvorfor jeg liker Six Feet Under så godt syntes vi begge det var en god idé. Nå er jeg ikke så sikker lenger. Vanligvis synes jeg det å synse om underholdning er en takknemlig og trivelig oppgave – dette ble bare slitsomt.

Grunnen er kanskje at jeg – uansett hvordan jeg formulerer meg – ikke helt klarer å sette ord på hvor bra Six Feet Under faktisk er, eller hvorfor det er så bra som  det er. Og det er ei solid falitterklæring når jobben din er akkurat det – å sette ord på ting.

You can never really know a person and if you think you can, you’re living in a fucking dream world. – David

Six Feet Under heva TV-serie-lista markant. Men hvordan? Var det motet? Manuset? Skuespillerprestasjonene? Stilsikkerheten? Kontrastene – liv/død, humor/alvor? Det åpenbare svaret må være «en kombinasjon». 

Denne kombinasjonen gjør i så fall at produktet blir større enn de individuelle faktorene – uansett hvor store de er –  i utgangspunktet tilsier. Men hvorfor? Kanskje er det dette udefinerbare som jeg sliter voldsomt med å konkretisere som er hemmeligheten. Noe som – hvis jeg hadde visst nøyaktig hva hadde vært – hadde gjort meg i stand til å faktisk lage TV-serier i stedet for å se på dem og å synse om dem?

For Six Feet Under er ikke bare godt håndverk, det er kunst. Unnskyld klisjéen. Det er ikke noe hvem som helst kan lage eller nødvendigvis forstå hundre prosent. Men vi kan heldigvis uansett oppleve det, og til og med nyte det fullt ut uten helt å skjønne nøyaktig hvorfor eller hvordan. Men det betyr strengt tatt ingenting, med mindre du da har meldt deg frivillig til å videreformidle opplevelsen.

Takk

Six Feet Under har – som alt annet – forskjellig betydning for forskjellige folk. Men serien tar opp så store, viktige og ulike tema at det er vanskelig å ikke overføre noe av det som skjer på skjermen til eget liv.

Meg tvang den på perspektiv på en sånn måte at jeg faktisk opplevde at ballasten fra Six Feet Under hjalp meg i ei tid da jeg sjøl møtte døden på nært hold. Og i sånne situasjoner er opplevd hjelp nøyaktig det samme som faktisk hjelp.

Kjapp skanning av diverse kommentarfelt viser at jeg langt fra er den eneste. Det må være et fint sideskussmål å ta med seg for en serie som hadde stått seg helt glimrende på underholdningsverdi alene.

Jeg er ikke sikker på om Six Feet Under har noe overordna budskap, tror egentlig ikke det.  Men det er åpent for tolkninger, for å si det forsiktig. Jeg sitter igjen med noe sånn som dette:

Den eneste konstanten i livet er døden – resten er opp til deg sjøl og tilfeldigheter. Håndtér det som best du kan.

Takk for underholdninga og innsikten, Six Feet Under.

Er du enig? Uenig? Vil du dele et favorittøyeblikk fra serien? Eller fortelle meg hvorfor jeg tar feil? Kommentarfeltet er ditt:

  • Jeg vil være den første til å si, Erlend, at jeg skal se hele Six Feet Under og få rettet opp den skandaløse Topp 5: HBO-lista mi så snart det lar seg gjøre.
    Etter å ha lest det du har skrevet, skjønner jeg at dette er verdt mer enn fritida mi.

    • Du er ikke den eneste!

    • Jeg har heller ikke sett SFU, så kanskje vi skal sette av et par uker, Torfinn?

      Uansett – du må også huske Fraglene denne gangen! 😉

      • God ide, Bjarne! Det kan være godt å ha en skulder å gråte på også, og skuldrene dine har jo masse plass. Fragglene skal selvfølgelig med.

        • Jeg har lyst til å være flue på veggen når dere ser den siste scenen!

          • Vi setter opp en livestrøm tagget med ’voksne menn gråter’ og ’six feet under’ og lar det stå til, slik at alle kan være flue.

            • Dere må teste hypotesen til Erlend i en fremtidig videopodcast, gjerne etter at du har sett noen sesonger, Torfinn.
              SFU har i hvert fall min stemme!

              • Definitivt! Det er slikt vi har videopodkasten til. Jeg har allerede planlagt å begynne i jula.

    • Personlig dedikerer jeg julen til å sluke serier jeg ikke har sett før, sesong 1-5 av the Wire og sesong 1-4 av Dexter er sålangt det eneste på ønskeliste, men kanskje jeg skal ta med Six Feet Under også.

      • Du må bare passe deg så du ikke blir sittende igjen med dysplassert kjeve etter jula, Joffe.

        • Tror du har rett, etter at tannlegen knakk kjeven min for en måneds tid siden kan det være farlig å sette for mye disse godsakene på ønskelisten:P

          • WTF? Tannlegen KNAKK kjeven din?

            • Indeed he did, skulle trekke en visdomstann, så sa han plutselig noe slik som «ooops, der knakk jeg kjeven din, men den ser ut til å ligge ganske fint, det er nok bare å la den vokse sammen.»

  • Jeg er helt enig Six Feet Under er tidens beste tv serie. En fantastisk serie som alle burde se

  • Six Feet Under er utvilsomt noe av det beste som noen gang er sendt på TV. En av mine desiderte favoritter.

    Kanskje på tide med et gjensyn…

  • Jeg fikk faktisk lyst til å gi deg en klem nå, Erlend. Du har så til de grader satt ord på hva jeg føler rundt SFU, inkludert det mindre konkrete. Du har helt rett i at dette er den beste TV-serien som noensinne har blitt laget. Når jeg kommer hjem i kveld, tror jeg jaggumeg at jeg begynner på S01E01 igjen!

    • Takk skal du ha, Kriss. Godt å høre at jeg traff med noe, selv om jeg synes oppgaven rett og slett ble litt voldsom etter hvert som jeg skreiv.

      Kos deg med nytt gjennomsyn – jeg tipper at du ikke kommer til å angre!

    • Arne Vizva

      Nesten ingenting er så deilig som å kjenne på en inderlig lengten etter et gjensyn med en gammel seriefavoritt!

      P.S: Jeg har venner og herlige forhold blant ekte mennesker også!;)

  • Arne Vizva

    Enig i din vurdering her, Erlend! Six Feet Under rager. The Wire og Sopranos så absolutt på delt andreplass. Deretter In Treatment – og sammen med den en serie som jeg av en eller annen grunn levde meg veldig inn i, og vil ha på pallen: Brotherhood!

    Brotherhood har tilsynelatende en «voksen» tematikk, med trøblete familierelasjoner, karrierer innen politikken og mafiagrupperinger som griper inn i begge disse områdene. Jeg skrive tilsynelatende voksen tematikk, fordi selv om jeg er over 30 så er jeg ofte ikke veldig «voksen» og etablert (satt) i mine preferanser når det gjelder film/serier. Så svaret er nok at det ligger så mye aldersuavhengig kvalitetsfølelse og karakterdrevet spenning i serien at den burde favne vidt.
    Så derfor – et slag for en undervurdert kvalitetsserie: BROTHERHOOD!

    • Da er vi enige om topp tre, Arne!

      In Treatment er selvfølgelig knallbra, og helt klart godt inne på topp ti. Likte også Brotherhood godt, men syntes den mangla det lille ekstra som må til for at den virkelig skal feste seg helt i toppen. Lurer på om det kanskje hadde med bredden i persongalleriet å gjøre?

      • Arne Vizva

        Ja sånn er det bare! Selv om man kan enes om mangt, så er vi såpass forskjellig skrudd sammen vi mennesker at det sammensurium av arv, opplevelser og erfaringer, og oppvekstmiljø generelt gir oss forskjellige klangbunner 🙂

        Deadwood som du eksempelvis fryder deg over ga ikke en optimal gjenklang i meg, mens S01E01 i Brotherhood bare sa PLING! med en gang 🙂

  • Anonym

    Det har verkeleg aldri vore tvil. «Six Feet Under» ligg heilt overlegent langt over absolutt alt anna av TV-seriar. Ein vert så sint på, og glad og engasjert i, karakterane at det er skummelt. Kjenner meg utruleg godt att i det artikkelforfattaren skriv. Særleg intensiteten. Nate og dei andre dreg deg inn i liva deira, og gjev ikkje slepp før ei laaaang stund etter siste episode er ferdig.

    Eg har sett ein del TV-seriar i mitt liv, og det er kun «Twin Peaks» og «Carnivàle» som kan skilte med litt av den same intensitet. Då òg satt eg som klistra til skjermen, og levde meg farleg inn i historia. Eg elskar, og vart fullstendig hekta av, «The Wire» og «Sopranos» òg, men på ein litt annan måte. Historiane der vert formidla på eit heilt strålande vis, og med fascinerande karakterar. Men på andre premiss, føler eg. «Six Feet Under» formidlar livet. Det verkelege livet. Og det er så sårt og skremmande og ekte.

    Å setje seg ned med ein ny runde med «Six Feet Under» skal verte heilt fantastisk 🙂

    • Synes du er inne på noe essensielt når det gjelder forskjellene mellom The Wire/Sopranos og SFU. Alle seriene demonstrere historiefortelling fra aller øverste hylle, men de to førstnevnte får på et vis spenningsmessig drahjelp fra det ekstreme rammeverket. SFU er ikke det grann mindre spennende, og at de klarer å få til det basert på livets mer trivielle sider er rett og slett imponerende. Og relevant. Og særdeles gjenkjennbart.

  • Anonym

    Kokko. Twin Peaks. Kokko.

    • Anonym

      Nei. Twin Peaks startet fantastisk, men har flere lange dødperioder. SFU er all masterclass, all the time.

  • Aaaaah, flotte seks minutter, lenge siden sist. Selv mener jeg at Sopranos fortsatt er best med SFU hakk i hæl.

  • Truls Johnsen

    Har alltid vært størst fan av SciFi og mer «action» pregede tv-serier, men husker at denne gjorde såpass inntrykk fra starten av, at jeg ble sittende og se hele.. Absolutt en av de beste tv-seriene jeg har sett ja. Anbefales på det sterkeste.

  • Anonym

    Beste TV serie: Pompel & Pilt. Levde meg såpass inn i dette serienat selv ikke Twin Peaks, Sopranos eller andre serier har vært i nærheten. 

  • Dennis Klausen Fjellseth

    Meget godt skrevet, Erlend, og svært dekkende for hvordan jeg føler denne serien har preget mitt liv! Skjønte ikke hvordan Torfinn kunne se bort fra SFU da han laget HBO topp 5 (eller ti?)-liste, men det får være en annen story.

    • Takk, Dennis. Tror ikke Torfinn kommer til å skrive noen flere HBO-lister før han har sett litt nærmere på Six Feet Under, så da foreslår jeg at vi legger det hendelige uhellet bak oss!

  • Dette var en i overkant nesegrus presentasjon, (som til tider kan virke mot sin hensikt). Skal likevel vurdere en titt.

    Forøvrig, hva med Fassbinders tv-serie «Berlin Alexanderplatz»?

    • Hehehe, jeg er klar over at teksten nok ikke virker veldig balansert – men det er nå en gang sånn jeg opplever serien. Håper det ikke skremmer deg bort fra en titt!

  • Så noen episoder av denne serien, men jeg syntes den var kjedelig (kan jeg skylde på at jeg var 18 år og at NRK ikke var så populær hos meg på den tiden??? Ser mye mer på kanalen nå 😉 ) Men jeg har forandret smaken min mye på de 10 årene, så kanskje jeg skal gi serien en sjangse? Er stor fan av Alan Ball (ser på True Blood, men synes serien har tapt seg siden den geniale første sesongen, og en strålende sesong 2) og han er genial 🙂 Så kanskje jeg må kjøpe DVD-boxene? Men det får vente en liten stund til, holder på å kjøpe meg opp på CSI (er kommet til sesong 5 av 12 sesonger, DET er serien sin det 😉 Har sett alle episodene, men er fint å ha dem på DVD også….)

    • Jeg tror definitivt du skal gi Six Feet Under en ny sjanse, Beate. Serien kan nok være litt voldsom å ta innover seg i fulle drag som 18-åring – jeg foreslår at du prøver igjen. Synes du den er kjedelig nå også får du eller skrive en sint mail til meg og fortelle meg hvorfor jeg ikke har peiling!

  • Anonym

    Jeg ble litt provosert på de som enda ikke har sett serien sine vegne da jeg så finaleklippet i artikkelen. Det spoiler jo klimakset som de 2-3 siste episodene i serien bygger opp til.. :/ Ellers er jeg helt enig. Six Feet Under er i en klasse for seg selv. 

    • Approved

    • Jeg skreiv jo «Se avslutninga her – med mindre du ikke har sett serien enda. Da ser du den først» over videoen, satsa på at det ville holde de som enda ikke har sett serien borte fra klippet. Men helt enig – dumt hvis noen klikker uten å tenke over det. 

      • Jeg har satt inn en skikkelig skrekk- og spoileradvarsel nå.

      • Anonym

        Er alltid de som ikke klarer å styre nysgjerrigheten! 🙂 Jeg måtte holde meg langt unna youtube da jeg satt og pløya meg gjennom sesongene. Hvis folk trykker nå får’em bare skylde seg sjæl. 

  • Jeg kom akkurat hjem fra butikken, og ser at min kjære samboer har sittet og lest denne artikkelen (og sett de siste 6 minuttene igjen). Vi så hele sesongen i begynnelsen av året, da første gang for henne (6-7 gang i mitt tilfelle).

    Six Feet Under er uten tvil noe av det beste som har blitt laget. Holdbarheten er også utrolig bra, og jeg er ikke en person som ser hverken serier eller filmer jeg liker så vanvittig mange ganger. Jeg merker at jeg har mer tid til amatøraktig psykoanalyse av karakterene etter å ha sett det før så mange ganger.

    Jeg mener The Wire også er på topp. Hver gang jeg ser The Wire er det den beste serien jeg har sett, og hver gang jeg ser SFU så er det den beste. Konklusjon min er at begge er best. Men nå er det slik at jeg har 3 serier på førsteplass. For en måneds tid siden begynte jeg endelig å se Breaking Bad, som et par venner har anbefalt meg i et par år nå. Jeg hadde ALDRI jeg skulle finne en serie på høyde med The Wire og Six Feet Under, men Breaking Bad er like god, om ikke enda litt bedre på noen måter. – Og jeg er bare 8 episoder ut i tredje sesong i denne serien. Så de av dere som liker SFU, The Wire, Sopranos, Carnivale og andre kvalitetsserier og ikke har sett Breaking Bad… dere har noe helt vanvittig i vente.

    • Breaking Bad er massivt, Mats! Det er viktig at noen lager serier som denne, slik at ikke alt kollapser etter sopranene.

    • Jeg skjønner godt hva du sier. Har selv utbasunert at The Wire er favoritten like etter at jeg har sett den, men når jeg har begge seriene like mye på avstand er jeg ikke i tvil.

      Breaking Bad har cliffhangere av en annen verden, og en type hektisk spenning man sliter med å finne i andre serier. Venter til siste sesong er ferdig med å felle endelig dom, men den sesongen skal være sjuuuuuukt bra for å dra serien opp på pallen min. Ikke det at den er så langt unna, men de som allerede er der er mildt sagt vanskelige å vippe ned.

  • Bolesavl Wikidrzevski

    «Post-Six Feet Under-følelsen var jeg derimot ikke forberedt på.
    De siste omveltende episodene som kulminerte i de seks mest emosjonelle
    TV-minuttene jeg noensinne har opplevd røska tak i meg på en måte jeg
    aldri i verden hadde trodd en serie kunne gjøre. Og etterlot meg
    fullstendig apatisk. Det var som om noen – eller noe – hadde dødd.»

    100% enig. Siste episode ga meg en tomhetsfølele som jeg ikke har følt av andre serier, klarte faktisk ikke å unngå å gråte når man så de siste minuttene på skjermen.

  • Anonym

    Har alltid trodd at dette var søppel fra ende til annen, men etter å ha lest artikkelen tror jeg det motsatte. Det høres ut som noe for meg. Skal sjekkes ut i løpet av julen.

    • Hvis du fortsatt synes det er søppel fra ende til annen etter at du har sjekka det ut er jeg svært interessert i å høre fra deg!

      • Anonym

        Langt ifra søppel, men ikke tidenes beste TV-serie i mine øyne. Synes det startet veldig interessant de første sesongene, men døde greit da jeg bare begynte å irritere meg over nesten alle karakterene. Tror Brenda er den mest irriterende TV-karakteren jeg noensinne har brukt mye tid på. Broren hennes, som førøvrig burde hatt en mye større rolle i serien, var faktisk interessant. Brenda ble ekstremt forutsigbar og smått patetisk de siste to sesongene. Jeg likte å følge med på Claire helt til hun surret seg langt inn i kunsten sin. Den eneste karakteren jeg hadde lyst til å følge med på de siste to sesongene var Ruth. Jeg er faktisk langt unna å si det var en dårlig serie, for det var det aldeles ikke –  serien inneholdt mange velskrevne og velregisserte episoder, men etter en stund så håpet jeg bare at hele gjengen skulle stryke med.

        • Hei Dag!

          Først: Er litt nysgjerrig på hvilken TV-serie-type du er, kan du nevne noen absolutte favoritter?

          Tror bare vi får være enige om å være uenige på noen punkter her. Skjønner at Brenda kan virke irriterende – ble tidvis irritert sjøl, men på en engasjerende måte. Ordentlig dårlige karakterer klarer jeg stort sett ikke å irritere meg over, jeg gir bare faen i dem – og er det nok av dem i en serie så slutter jeg å se på. Claire synes jeg var interessant hele veien – kanskje særlig mot slutten da hun begynte å surre seg ut av kunsten igjen.

          Veldig enig på to punkter:
          * Billy kunne gjerne fått enda mer plass – flott karakter/flott rolletolking.
          * Ruth er spektakulær.

          Skjønner ikke helt hvordan du klarte å håpe på at hele gjengen skulle stryke med – men du fikk det uansett som du ville i den siste scenen!

          • Anonym

            Jeg har et veldig anstrengt forhold til TV, men mine absolutte favoritter er Twin Peaks, The X-Files, Seinfeld og The Twilight Zone. Ellers kan jeg nevne Monty Python’s Flying Circus, The Prisoner, The Outer Limits, Married with Children, Dark Shadows og Strange Paradise. Det får vel holde.

            Skal sies at jeg er veldig dårlig til å sjekke ut relativt nye TV-serier. Har gjort to unntak i det siste med Six Feet Under og Breaking Bad.

  • Anonym

    Time waster.

    • Anonym

      Så kontroversielt!

  • Absolutt en av mine favoritt tv-serier. Begynte på den i fjor høst, og ble ferdig tidlig i år. Glad for at jeg har sett SFU! <3

  • Anonym

    seriøst? Angels in America og John Adams = mye, mye, MYE bedre. Six feet under «tok litt av». Spekulerte for mye i festlige scener, og karakterene endret seg noen ganger til det ugjenkjennelige. Min mening.

    • Hei!

      Johan Adams syntes jeg var skikkelig bra. Og lærerik. Satt med ipad med wiki oppe gjennom hele serien, trykte på pause med jevne mellomrom, og leste meg opp på amerikansk historie. Det høres sjukt nerdete ut, merker jeg nå.

      Angels in America har jeg ikke sett, men det er en glipp. Skal rette på det.

      Synes uansett de to seriene du nevner hører til i en litt egen klasse – den for miniserier. Sammen med Band of Brothers, Generation Kill, The Pacific, From the Earth to the Moon osv. Forskjellen på 6 og 60 timer er ganske massiv!

      • Anonym

        jo, godt poeng, det! Ser andre her har nevnt også Treme, enig i at den er bra også. Blir på en annen måte, litt sånn impresjonistisk serie, mye stemninger og bra musikk, og lite handling.

        • Jeg synes førstesesongen av Tremé er kjempefin. Litt annerledes – sant som du sier – mer stemning enn handling. Var i New Orleans i fjor, var skikkelig stas å se serien etter å ha opplevd den usannsynlig spennende byen den er satt i på nært hold!

  • Forgive me father, for I have sined.

    Har sett kun en episode av «Six Feet Under», og det var på skolen når vi hadde om TV-produksjon. Følte ikke at serien var noe særlig for meg. Litt dumt å tenke det etter bare en episode selvsagt.

    Mulig jeg prøver meg på den etter denne meget velskrevne artikkelen. Kudos:)

    • Takker!

      Tror ikke du skal avskrive SFU etter én episode sett i skolesammenheng, nei. Prøv igjen!

  • Anonym

    Hei Erlend.

    Flott artikkel!

    Personlig har jeg bare sett sesong 1. Fikk ikke helt den store følelsen. Likte storylinen til David, men følte ikke så mye for de andre karakterene. Syntes særlig damene i serien var masete og kjedelige. Piloten syntes jeg var superbra, særlig manuset var svært godt. Allikevel mistet jeg interessen etterhvert…

    Mitt spørsmål til deg: Tror du jeg kommer til å skifte mening og finne interessen tilbake dersom jeg ser videre i serien eller fortsetter serien i stort sett samme gange som i sesong 1?

    Forøvrig ser jeg mange likheter til American beauty som er skrevet av Alan ball  og som er min desiderte yndlingsfilm.

    • Hei, og takk!

      Jeg får ikke dette til å henge på greip – du elsker AB, men var ikke begeistra for førstesesongen av SFU? Du må være en voldsomt sammensatt fyr:)

      Jeg må vel være såpass ærlig at jeg svarer «ja» på spørsmålet om SFU fortsetter i samme tralten som i førstesesongen. MEN – karakteren utvikles, noe som åpner opp plottet og gjør alt mer uforutsigbart. Følelsa er likevel mye den samme.

      Forslag: Du ser andresesongen, har du fortsatt ikke blitt hekta skal jeg slutte å plage deg. OK?

      • Anonym

        Hehe, skal se andresesongen når jeg får tid. For øyeblikket holder jeg på med Mad Men og The Wire.

        Selv om det er mange likheter mellom AB og SFU synes jeg de har vesentlige forskjeller. For eksempel elsker jeg humoren i AB, som jeg synes var fraværende i SFU ses. 1 med unntak av noen rare og flaue situasjoner. Savner de kjappe replikkene og «edgen» fra AB.

        Som sagt likte jeg piloten veldig godt. Det var klart merkbart at manuset var mye bedre for denne episoden enn for resten av sesongen.

        Generelt synes jeg Michael C. Hall er en fantastisk skuespiller. Jeg hadde sett alt av Dexter før jeg så ses. 1 av SFU. Allikevel falt han så naturlig inn i rollen som David at jeg trodde på han fra første sekund.

        Uansett gir jeg nok ses. 2 som sagt en sjanse. En sammenligning til AB er uheldig og gir serien, for min del, en uheldig startposisjon.

        Hva synes forresten du om American Beauty? Regner med at Six Feet Under troner i den duellen for din del 🙂

        • Jeg elsker American Beauty! Og kjenner igjen litt av AB-stemninga i SFU. Hvis du savner humor, kjappe replikker og edge har du ikke sett nok SFU! Synes likevel det er umulig å sette de to opp mot hverandre – den ene er på to timer, den andre på 63… Heldigvis er ikke dette noen enten/eller-situasjon, heller pose/sekk.

  • Anonym

    Det er ikke mye som er lagt imellom når du skulle velge ord, det er tydelig 🙂 Men jeg kan ikke være mer enig. Jeg har vel aldri blitt mer overrasket over hva jeg fikk servert når jeg først ble overtalt til å begynne å se denne «kjedelige» serien. Det gikk vel ikke mer enn to uker før jeg hadde pløyd gjennom alt. Og de siste 6 minuttene…vel, det meste er sagt. Det er bare ikke-menneskelige organismer som ikke feller en tåre.

    • Tror mange har gått i fella og avfeid SFU som kjedelig pga ramma for serien. 

      Jeg blir nesten litt skeptisk til folk som kan se avslutninga for første gang uten antydning til tårer i øyekroken…

  • Anonym

    Sopranos er tidenes TV serie!! Six feet var bra men Tony er kongen.

  • Beste serie ever? Ja, helt klart!

  • Knall artikkel, jeg er helt enig i hva du sier om Frances Conroy, selv mener jeg at hun må ha gjort en av de beste kvinnelige skuespillerprestasjonene (please dont hit me Susanne Sundfør) på skjerm så lenge skjerm har eksistert. Og det sier litt, for jeg DIGGER Meryl Streep!

  • Anonym

    Six Feet Under var den første «ordentlige» serien jeg fulgte med på. Jeg så hver eneste episode når det gikk på NRK og sparte opp ukelønna til boksene. Jeg venter fortsatt på en serie som kan fenge like godt!

  • Anonym

    Sludder! Verdens beste TV-serie er uten tvil «Braking Bad». Tett fulgt av «The Sopranos» og «Deadwood». «Six Feet Under» er ikke engang verdig å ligge seks fot under nevnte serier!

    Nåja, subjektive ytringer – greit nok – men når en eller annen ukvalifisert synser og guttevalp får breie seg med sine forkvaklede meninger i et stort oppslag på en stor og lest nettside… Vel, takk til NRK for at også andre meninger får synes «six foot under».

    • Har ikke sett SFU, men det jeg har sett av Breaking Bad har ikke imponert meg nevneverdig. Første gang jeg hørte om Breaking Bad ble jeg interessert og syntes utgangspunktet var spennende, men det har etter min mening gått litt for langt. Synes heller ikke serien har samme os av kvalitet som jeg har sett i mine favorittserier. F.eks. miniserien Band of Brothers

    • Takk for hyggelig innspill, Halvor!

      Jeg er 31 år. Vet ikke helt hvor lenge man er guttevalp men jeg får vel bare stole på at du har kontroll der.

      Sopranos og Deadwood er blant mine absolutte favoritter, er veldig glad i Breaking Bad også, så helt forkvaklede kan ikke meningene mine være – gitt at dine meninger ikke er forkvaklede, selvfølgelig.

      Erlend

      • Du har ikke lyst til å lage en tilsvarende artikkel til følgende filmer jeg har i hyllen, men ikke har sett ennå? A Clockwork Orange, Babel, As Good as it gets, carlitos way, casino, das boot, frost/nixon, jackie brown, milk, network, once upon a time in america, raging bull, road to perdition, scarface, hjortejegeren, the untouchables.

        • Hehehe, du har mye godt i vente – såpass mye kan jeg hvertfall si. Du nevner jo stort sett bare opp knallfilmer. Network har jeg forresten ikke sett, så den kan jeg ikke uttale meg om. Men bortsett fra det er det like greit å anbefale deg følgende: Start i valgfri ende og pløy deg gjennom!

        • Anonym

          A Clockwork Orange, Das Boot, Network og Raging Bull er det bare å se sporenstreks. Resten hadde jeg droppet, men noe sier meg at de fleste finner mye gull i mange av de andre. Once Upon a Time in America er vel også verdt en titt. Kan strekke meg til å si at Casino er godkjent.

          Så de to første episodene av Six Feet Under i går. Det lover godt.

        • Anonym

          Once upon a time in America er et mesterverk. 

  • Bra artikkel! Eg reagerte da eg såg slutten på Six Feet Under (sjølv om han formelt er litt cheesy, er han verkefull), og rekna med at dei tematiske fellestrekka mellom meg og personane/handlinga i serien utløyste kjensleutbrotet. Eg skjøner jo at fleire kjenner det sånn, og eg har for lengst innsett at menneske er forholdsvis like uansett kor unike me trur me er. 

    Eg reflekterte mye over melankolien i det at mennesket er viska ut av eksistensen etter dauden, og etter at alle har gløymt at personen ein gong eksisterte. Desse dødstankane og karaktertrekka til persongalleriet i Six Feet Under er noko som er allmenngyldig. Eg trur det er derfor serien treff så emosjonelt hardt. Kvar og ein av oss kan identifisere oss med ein av karakterane, og deires livssituasjon, utfordringar og hindringar i livet.

    Når det gjeld HBO-lista, er eg ein stor fan av The Wire, men synest det er vanskeleg å ranke den eine over den andre. The Wire er kanskje meir ein sosialrealistisk tv-serie, medan Six Feet Under appellerer til kjenslelivet. Sånn sett har den eine eit samfunnsinteressant prosjekt, medan den andre har eit sjeleleg prosjekt. Begge seriane etterliknar naturen så bra at du gløymer at det er etterlikning, noko HBO generelt er gode på. Den sterkaste indre reinsinga fekk eg utan tvil av Six Feet Under, og mange av scenane sit framleis spikra i minne.

    • Meget gode poenger! Tenker kanskje at forholdet vårt til døden kan påvirke måten vi lever på, sånn at SFU også blir samfunnsinteressant selv om mye av filosoferinga er sterkere knytta til det sjelelige?

      • Ja, sjølvsagt har Six Feet Under eit samfunnsperspektiv. Serien handlar jo også – tillegg til dauden – i stor grad om mellommenneskelege relasjonar som fungerer og ikkje fungerer, og dei kan jo tolkast som bilete på tendensar og ting som skjer i samfunnet og i samfunnsgrupper. Mange omdiskuterte (og for nokon kontroversielle) tema vert tatt opp også; eg hugsar homofili, religion, rusmiddelbruk, psykisk sjukdom og franchise-kommersialisering i farta. Også forholdet til dauden, som du seier.

  • Anonym

    Jeg har ikke sett denne serien, men det vurderer jeg veldig sterkt etter denne artikkelen. 

    • Tror jeg har mitt på det tørre når jeg sier at de fleste som har gjort det ikke har angra!

  • Den utvilsomt beste serien jeg har sett. Helt enig i det du skriver! Det er ikke ofte jeg gråter, men det var flere ganger underveis i SFU at tårene begynte å renne. Fantastisk serie!

  • Det jeg har sett av SFU gav ikke mersmak, så jeg har aldri gidda å se hele.  Ser noen nevner Mad Men, den var også dritkjedelig for meg.  Klarte ikke fullføre første sesong.  Når det gjelder HBO så er vel min foreløbige favoritt Band of Brothers, men har begynt på The Wire nå, så da får vi jo se.

    • Både SFU og MM kan sikkert bli for saktegående hvis du foretrekker spenninga/actionen litt mer åpenbar. The Wire kan selvfølgelig funke, men også den kan trenge litt tid før den fester seg. Prøvd deg på Deadwood?

      • Deadwood kommer etter The Wire.  Har sett Justified, like den meget godt!

  • Herregud.

    Jeg må nesten se SFU igjen (for tredje gang). Dette var en meget velskrevet og god artikkel. Takk skal du ha. Beste jeg har lest hos Filmpolitiet noen gang.

    • Takk skal DU ha. Kos deg med ny gjennomseing, jeg er ganske så sikker på at min tredje gang ikke blir den siste.

  • Anonym

    Kjempeflott serie, men «bare» nr. 2 på listen min. Soap/Forviklingar har en soleklar førsteplass tredve år etter.

  • Jeg er enig!! Og har bestemt meg for å se serien om igjen nå, i mangel på alternative bra serier….

  • Her renner tårene. Alt for lenge siden jeg har sett denne serien. Jeg er rimelig bra satt ut av hvordan du klarer å sette ord på så mye av det jeg tenker rundt denne serien, og det er DEILIG å lese!
    Dette blir ihvertfall serien jeg skal se i jula!

    Takk for at du skrev denne herlige artikkelen om den beste serien som er laget noen gang!

  • Inger Haugsgjerd

    Akkurat dette har eg tappert forsøkt å formidle til dei som enda ikkje har sett serien og kanskje prøvar seg med ein «det er ein jenteserie». Kva skal det bety, forresten? Einstydande med dårleg? Eg kjenner at eg vert fornærma og det rykkar i den raudstipete foten av slike kommentarar. Uansett, poenget er, eg kunne ikkje vore meir einig. Takk for at du sette ord på det så mange av oss tenkjer om Six Feet Under!

    • Ikke bli fornærma – hvis Six Feet Under er en jenteserie betyr det strengt tatt bare at jenter har bedre smak en gutter…

  • Veldig fin og bra artikkel. Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen, Six Feet Under er absolutt min favorittserie. Måtte felle en tåre eller ti da jeg leste. 

    Jeg så serien i sin helhet da jeg var fjorten-femten år, og elsket den fra første episode. Jeg har aldri grått så mye som jeg gjorde da jeg så avsluttningen, og jeg kunne ikke høre Breathe Me på over ett år uten å gråte. Jeg vet ikke hvorfor, men det var noe med den avsluttningen som virkelig røsket ved hjerterota mi, spesielt da David så Keith.

    På tide at noen skrev noe om SFU på p3, vertfall etter topp 5:hbo-lista. 

  • Ikke for å være negativ, men jeg har aldri sett en eneste kommentar om denne serien som ikke har vært positiv, og det ødela litt for meg da jeg først så serien.Forventningene var så høye at jeg ble utrolig skuffa etter å ha sett første sesong. Men jeg hadde allerede kjøpt alle sesongene, og jeg hadde ingen tv-kanaler enda etter at jeg hadde flyttet, så jeg fortsatte bare å se videre. Jeg hadde jo ikke noe bedre å finne på. Det er jeg ganske glad for, for serien ble bare bedre og bedre for hver sesong. Og den finalen! Sia med Breathe Me er en utrolig sterk låt som jeg falt fullstendig for da den var ny, og å høre den igjen i det mest rørende øyeblikket i en tv-serie noensinne gjorde det for meg. Tårene trilla, for å si det mildt.

    • Hei Pia!

      Voldsomme forventninger kan ødelegge den mest monumentale kulturopplevelse. Virker uansett som om du fikk valuta for TV-tida når du omtaler avslutninga som «det mest rørende øyeblikket i en tv-serie noensinne»!

  • Har sett ferdig for første gang og er helt ødelagt. HVORDAN KAN DET BARE ENDE?!

    • Jeg vet, Therese. Samtidig er det voksent av serieskaperene å avslutte på høyden – slett ikke sikkert totalopplevelsa hadde blitt like bra med to-tre sesonger til. Du kan trøste deg med at det er en serie du kan se på nytt om noen år!

  • Utrolig bra artikkel!! Har alltid tenkt at six feet er undervurdert, så senest i en anmeldelse av Game of Throne at det der ble sagt den er den første serien som er i nærheten av HBO sine suksesserier Sopranos og The Wire, hvorfor nevnes ikke six feet?? Six Feet er det beste jeg har sett og følte meg helt tom da jeg hadde sett siste episode!!

    • Hei Isabel!

      Six Feet Under har mottatt ganske så unison hyllest fra anmeldere oppgjennom, men serien har kanskje ikke blitt et symptom på kvalitet på samme måte som Sopranos og The Wire – noe jeg mener den selvfølgelig fortjener. Men jeg tror nok fortsatt den vil bli trukket fram som en av seriene som forandra måten vi lager TV-serier på i mange år framover!

  • Christian Utigard

    Blei nett ferdig med SFU, og eg er mållaus. Den seistescenen der kan få håra til å forlate kroppen grunna gåsehud. Eg er uenig i det du skriv om at du ikkje følte deg tom etter å ha sett serien ferdig. Eg er ganske tom, men glad. Eg vil sei at dette er den beste serieopplevinga eg har hatt. Tusen takk.

    • Hei Christian!

      Du må ha feiltolka meg hvis du oppfatta det jeg skrev som at jeg ikke følte meg tom. For det gjorde jeg – så absolutt. Syntes det var rett og slett fælt å ta inn over meg at alt var slutt – at SFU-universet var lukka for alltid.

      Du er ikke alene om å oppfatte SFU som den beste serieopplevelsa du har hatt – det viser dette kommentarfeltet ganske så tydelig!

      Erlend