Spørsmålet om tilgivelse står i fokus i den franske filmen Snøen på Kilimanjaro. Hvor langt ville du som offer strukket deg for gjerningsmannen og hans familie?

Figurene i denne filmen utviser en godhet som nesten er for god til å være sann, men er samtidig et varmt bilde av menneskets evne til å fortrenge det vonde med det gode.

Jeg hygget meg med Snøen på Kilimanjaro, som ga meg inntrykk det er verdt å ta med videre.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Frustrert fransk frue!

Brutalt hjemmeran

Fagforeningslederen Michel (Jean-Pierre Darroussin) mister jobben.

Kollegene samler inn penger slik at han og kona Marie-Claire (Ariane Ascaride) kan dra på drømmetur til Afrika. Men så blir pengene stjålet under et brutalt hjemmeran.

Michel oppdager hvem som står bak, og tipser politiet, men kommer i et dilemma når han oppdager at gjerningsmannens to små brødre plutselig står uten tilsyn.

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Profeten!

Litt for trivelig

Dette er en trivelig film, som nesten er for trivelig for sitt eget beste. Arbeiderklassen står samlet, alle er snille og gode, og alle samliv er idylliske.

Slike filmer er velkomne, siden de fleste filmer fra slike miljø er gråtriste, men samtidig tror jeg ikke helt på denne fremstillingen.

Filmen oppleves som en fantasi satt i et høyst realistisk miljø. Og jeg har vansker med å tro på hovedfigurenes handlinger utover i filmen. Hvem er de? Engler?

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Michel (Jean-Pierre Darroussin) med familien i Snøen på Kilimanjaro (Foto: Arthaus).
Michel (Jean-Pierre Darroussin) med familien i Snøen på Kilimanjaro (Foto: Arthaus).
Skjønne figurer

Men det er komplett umulig å mislike dem. Jean-Pierre Darroussin, sist sett som politimann i Le Havre, er sjarmerende som Michel.

Ariane Ascaride er skjønn som Marie-Claire. De fremstår som idealet for gamle ektepar, lykkelige og harmoniske. Selv krangler fremstår som positive samtaler.

Jeg vet ikke hvor realistiske de er, men det er godt å se slike på film!

LES OGSÅ: Anmeldelsen av Le Havre!

For enkel film

Regissør Robert Guédiguian forteller en varm historie som det er vanskelig å stille seg særlig negativ til. Den er vakkert filmet, dyktig fortalt og godt spilt.

Filmen oppleves likevel som litt for enkel. Den gir meg ikke mange utfordringer, annet enn å spørre hva jeg ville ha gjort i samme situasjon som Michel og Marie-Claire.

Men det triste svaret er nok at jeg, som de fleste, ville latt sosialtjenester ta ansvaret.

  • http://www.facebook.com/profile.php?id=726645083 Audun Ingebrigtsen

    Det hadde vært veldig fint om dere begynner å legge ved trailer ved deres filmanmeldelser om det ikke er en dere har laget, så fra IMDB eller noe :) Tungvindt å måtte søke opp selv