– Dataspill er på godt og vondt et speilbilde av virkeligheten til en viss grad, så man kan med rette i dette perspektivet si, at vår store samtidsroman allerede er skrevet. Spillet Grand Theft Auto vil jeg rangere på et nivå med Goethes Den unge Werthers lidelser eller Bret Easton Ellis’ American Psycho.

Det sier den danske forskeren Bo Kampmann Walther ved Syddansk Universitet til nettstedet videnskab.dk.

Alf Inge Wang. (Foto: NTNU)
Alf Inge Wang er professor i spillteknologi. (Foto: NTNU)

De siste årene har spill fått en annen plass i samfunnet og i akademia, forteller Alf Inge Wang nyutnevnt professor i spillteknologi ved NTNU til NRK.

– Den aller største endringen har nok vært hvordan resten av befolkningen ser på dataspill. Da jeg begynte med dette i 2006 var det større skepsis og mindre akseptsanse for at dataspill var et viktig medium, og mer et medium for spesielt interesserte.

Gjenspeiler virkeligheten

GTAIV, eller Grand Theft Auto IV, er et kritikerrost spill som handler om immigranten Niko Bellic og hans hverdag etter ankomsten i Liberty City, som er designet etter metropolen New York.

Bellics reise opp rangstigen i byen er en klassisk fortelling om den amerikanske drømmen og kriminalitet.

– Selv om det foregår i et karikerte New York avspeiler spillet i høy grad den kulturelle virkeligheten, som også 14 år gamle jenter i Vesterbro (bydel i København, journ.anm.) blir utsatt for når de hører musikk, ser TV og surfer på nettet, fortsetter den danske forskeren Walther.

ANMELDELSE: GTA IV – brutalt og genialt

(artikkelen fortsetter under bildet)

Call of Duty: Modern Warfare 3. (Foto: Activision / Infinity Ward)
'Call of Duty: Modern Warfare 3' er et populært krigsspill, og en av fjorårets mest solgte. (Foto: Activision / Infinity Ward)
  • Spillforskning
  • To hovedgrener
  • En del studerer spill som et fenomen, gjøres av forskere med humanistisk bakgrunn, for eksempel litteratur, media og kommunikasjon, psykologi, sosiologi og så videre.
  • Den andre delen handler om spillteknologi, hvor forskere med teknologisk bakgrunn som typisk prøver ut nye spillteknologier, forbedrer eksisterende spillteknologier eller prøver ut spillteknologier på nye anvendelsesområder.

Fjorårets mest populære spill er uten tvil Call of Duty: Modern Warfare 3, et krigsspill med 18-årsgrense. Spillserien var i sentrum for den avsluttende oppgaven til Naja Søndergaard ved universitetet i Aarhus, og hun kom frem til samme konklusjon: Spill gjenspeiler virkeligheten.

– En av hovedpersonene i Modern Warfare er en helt som kjemper for demokrati og frihet, selv om han de han forsøker å hjelpe ikke forstår eller verdsetter hans innsats.

– Denne diskursen finner også i den amerikanske oppfattelsen av krigen mot terror, og det er min overbevisnings at Call of Duty-spillene bruker disse metaforene fordi det er en naturlig del av verdensoppfattelsen i USA.

Søndergaard analyserer spillene i sin oppgave i et språkvitenskapeligperspektiv, og hun ser tydelige sammenhenger mellom blant annet tidligere amerikanske presidenters krigstaler og spillserien.

LES: «The Discourse of War» av Naja Søndergaard – Aarhus Universitet (ekstern lenke, PDF-fil)

Fortsatt stigma

Selv over 50 år etter at elektroniske dataspill først ble oppfunnet, er det mange fordommer ute og går mener professor Alf Inge Wang. Men at dette kommer til å endre seg drastisk i løpet av de kommende årene. Akademisk forskning er bare et steg på veien.

– I 2012 er det fremdeles noen som sorterer dataspill som andresortering i medielandskapet. Jeg tror at slike holdninger vil stort sett være borte om 5 år. Nå spiller stort sett alle dataspill i en eller annen form, så motviljen eller skepsisen er nesten borte.

Draw Something - skjermbilde. (Foto: OmgPop)
Skjermbilde fra mobilspillet 'Draw Something'. Artikkelforfatterens tegninger holder ikke like høy kvalitet som spillet. (Foto: Omgpop / privat)

Wang peker på at stereotypen om dataspill ofte handler om skytespill og krigsspill, lik Call of Duty-serien i Naja Søndergaard sin oppgave. Virkeligheten er ganske så annerledes, WordFeud og Draw Something er også spill.

Under utviklerkonferansen Game Developers Conference i San Francisco denne måneden var et av temaene «Games for Change», eller «spill som kan forandre verden» grovt oversatt på norsk.

– Her var fokuset på hvordan dataspill kan gjøre en forskjell i samfunnet, og det var mange spennende ting som kom opp. Alt fra dataspill for å generere kjærlighet mellom mennesker, til dataspill for å rehabilitere ødelagte nabolag. Det skjer mye spennende på dette området for tiden, både kommersielt og innen forskning.

Samtidig som at spillmediet har fått en helt ny plass i samfunnet, oppdager skoler og lærere helt nye måter å bruke spill på. Ved Stovner skole i Oslo har lærer Magnus Sandberg blant annet brukt spillet Assassin’s Creed 2 for å engasjere og lære elever om italiensk rennessansehistorie (se YouTube-video her).

– Her må man kanskje tøye spillbegrepet noe, men bruk av spillteknologi til andre formål enn ren underholdning begynner å få ganske stor utbredelse. Vi på Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU har i flere år forsket på hvordan spill kan brukes til ulike typer læring, forteller professor Alf Inge Wang.

– Her har vi sett at dataspill innen læring snart vil være en nødvendighet. Dette mye fordi den oppvoksende generasjon har blitt vant til å lære igjennom spill.

Hvilke spill mener du forteller oss noe om tidsalderen og verdenen vi lever i? Legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet.

  • Anonym

    I min norskbok er det et lite avsnitt om spill. Tydelig at de som bestemmer hva vi lærer på skolen ikke kan nok om annet enn litteratur. Spill er vel ikke «finkulturelt» nok.

    •  Åh, er det kommet inn i pensum i norsken? Tipper det kommer til å bli mer av det etterhvert!

      • Anonym

        Foreløpig er spill omtalt omtrent slik man snakket om «stammemennesker» på midten av 1800-tallet, med liten forståelse og en voldsom overlegenhet. 

        • Hmm, av hvem da? Idioter som skal tøffe seg? 
          Jeg har ikke inntrykk av at det er en vanlig holding, heller det motsatte, at de fleste denne generasjonen liker å spille. 

      • Jeg er norsklærer og spillentusiast, og har sett på hva som står om spill i de ulike læreverkene jeg har fått tak i. Min faglige vurdering er at elevene ikke bør utsettes for sånt.

  • Anonym

    «Jeg tror at slike holdninger vil stort sett være borte om 5 år.» Neppe… Holdningene rundt spill endrer seg, ja, fordi flere og flere spiller på Facebook og på sine iPhones, iPads, osv., men det gjelder kun for denne typen forholdsvis enkle spill. Spill som GTA o.l. blir nok ikke akseptert, eller å anses som «kulturelt» nok riktig ennå, kanskje når neste generasjon gamere begynner å bli voksne. Spill er noe barn driver med, den slags holdninger har jeg opplevd på kroppen siden jeg begynte å spille. Riktignok var jeg barn den gang, men i dag er jeg en godt «voksen» gamer på 40, og stadig like glad i å spille. Og fordommene er der ennå, men det er mye mindre av dem, så vi er på rett vei. Vi har bekjempa mye av trangsynet, men det er ennå langt igjen.

  • Anonym

    Tenker med fryd tilbake på han som prøvde å lage en metadebatt om spillanmeldelser her. Skal si debatten fikk bein å gå på! Vel..eat my shorts! 

    «De siste årene har spill fått en annen plass i samfunnet og i akademia, forteller Alf Inge Wang nyutnevnt professor i spillteknologi ved NTNU til NRK.» Jepp, du sa det.

  • «Spill gjenspeiler virkeligheten.» Ja, det skal mye til å være uenig i en slik banal påstand, for om dette tenker man gjerne «so what?» For hva er et spill i bunn og grunn? – noe som er skapt av mennesker. Hva er virkeligheten som gjenspeiles? I et krigsspill vil den relevante «virkeligheten» som gjenspeiles være noe som i første rekke er skapt av mennesker, det også, «krig» er jo egentlig en menneskeskapt situasjon eller «virkelighet». Så det disse forskerne det vises til har funnet fram til er vel egentlig bare at ‘noe som er menneskeskapt’ gjenspeiler ‘noe som er menneskeskapt’. So what? Tja, har du lagt merke til at hvis du ser på klokken gjennom et speil går tiden baklengs? Sooo what…

  • En liten ting som muligens er verdt å nevne i forhold til historiefortelling. 

    Historie er ikke kun dialog, setting og små cutscenes.  
    Historie er hva som skjer, hva du gjør. 

    Så de spillene som har god historie har variasjon i spillmekanikk, det er lett å ikke bry seg om dialog fks, om det ikke er relatert til handlingen du skaper/opplever selv i spillet. 

    Men det var ikke så veldig relatert, bare noe å huske 😉 

    Som med alle andre felt hvor man kan gjøre noe som påvirker andre så mener de som liker dataspill at siden de har noe de liker å gjøre kan deres ideer løse alle problemer … jeg vil påstå at organisering, samarbeid, faktisk hjelp til de som trenger det osv er enda bedre metoder å satse på. 

    Det er ikke kritikk av kun spill, det kunne likegodt vært film eller reklameverdenen som lovpriste mulighetene i sitt medium … det er ikke å forandre verden slikt er best på 😉 

    Det er langt bedre kilder til informasjon, langt bedre historier der ute, men dataspill er engasjerende og underholdende på sin måte. 
    Du kan som med å lese Donald, få inn litt klassisk kunnskap om de legger det inn. 
    Det skal de ha. 
    Jeg lærte mye slik på barneskolen og også som eldre, men da vet man akkurat hvor begrenset infoen i slikt er, som med TV-serier. 
    Det er å introdusere noe bittelitt, ikke kunnskap. 

    Så mye av dette er selvsentrert babbel vil jeg påstå. 

    Klart spill påvirker, men det har sin tumleplass som allerede er ganske så stor, 
    hvor mulighetene er mange og det er et åpent publikum, så de får bare kose seg. 

    Men noen stor revolusjon av fortellerkunst, eller verktøy for forandring er det nå ikke. 

  • Anonym

    Hvor mye vås må man tåle? Skal liksom tullete data-tidtrøyte for kvisete tenåringer overgå Hamsun, Celine, Hemingway eller vår egen tids geniale Michel Houllebecq! Slike regisserte markeds-utspill fra spillbransjen sier mer om dekadansen i vår tid enn all duste-journalistikk fra pubertale liksomjournalister som igjen er basert på utspill fra statsfinansierte tulleprofessorer i… hva var det? Spillteknologi?! Hva med et professorat i tyggistygging!!!!

    • Nå lever heldig vis jeg i og flere i nå tiden…. Bok som medium er døende.. Nå tror jeg at du har lest mange bøker men spilt få spill, slik at dette har du kanskje ikke greie på… Bestemor mente at TV og Film var tull….. 

      • Bok som medium er ikke døende, husk at det aldri har vært like mange litterære. 
        (Brukt som motsetning til analfabeter, ikke som at de nødvendigvis leser bøker) 
        Markedet er enormt. 
        At det fortsatt er mange som foretrekker enkel underholdning svekker ikke markedet. Like mange om ikke flere liker å lese utfordrende bøker, enkle bøker, morsomme bøker osv. Det er bare ikke den dominerende underholdningen. 
        Det har det heller nesten aldri vært. Teater og sirkus og slikt var for massene før TV 😉 

        Hva er poenget med å ha noe dominerende uansett? 
        Det blir ikke bedre av det … 
        Det er plass til all slags underholdning 
        Ta en tur på improteater for eksempel, vi har fått egen scene til det i byen.

        • Helt enig i at bok som medium ikke kommer til å dø ut. Min oppfatning er at det som skjer nå er en reposisjonering, hvor spill finner sin naturlige plass sammen med andre kulturuttrykk.

          Det har først (godt hjulpet av markedskreftene) ført til at underholdningen har vært i fokus, men det kommer til å endre seg.

          • Ja, spill har helt klart utviklet seg til et fullverdig medium, men jeg vet ikke helt hva du mener med reposisjonering. Da virker det som man prater om verdivurdering igjen?
            De som snobber seg (med hvasomhelst, opera, bøker, musikksjangere, teater …) vil jo snobbe seg over sitt uansett, og eksludere det meste andre. For meg er det ikke noe poeng i seg selv å få være med på det eller ha sin egen gjeng med folk man kan gjøre det sammen med.I alle fall så lenge det ikke er snakk om skjeve maktforhold.  Det er litt det jeg føler diskusjonene ofte handler om egentlig, sånn vanlig gjengkjekling.Hva er best av Metall og Hip-Hop på en måte.  Sett bort ifra det har jo spill festet seg solid fast i samfunnet som du skriver. Det er jo allerede ofte mer enn bare underholdning, det er ofte gode kunstneriske spill som kommer ut, fra indie og større selskap virker det som, og de får masse ros for det! Det er jo ikke mangel på anerkjennelse når noen gir ut et godt spill?At noen kretser ikke bryr seg er da ikke så nøye?Det er tross alt blant mengder av underholdning, ikke et krav å ha noe forhold til spill.  Ehm, så poenget er at det ikke er noen grunn til å bry seg om det når noen få er ekstra nedlatende til spill, for resten har godtatt det som medium allerede. 

            Så får man heller passe på å ikke være for urimelig når man diskuterer med de siste, og ikke tilegne spill for fantastiske egenskaper for å overbevise 😉 

    • Hmm, litteratur var vel og et tegn på dekadense i den forstand at vi var så velstående at mange ikke hadde noe fornuftig å gjøre og slik kunne skrive om de ville? 
      Rundt fin de siecle som det het var de jo veldig bevisst det blant annet. 

      Men men, litteratur er en annen diskusjon, hvor jeg mener det er mange, mange fantasifulle bøker som fortjener å rangeres høyt over Hamsun, Hemingway og Houllebecq.

      Like mye regisserte markedsutspill i litteraturverdenen vet du 😉 
      Var aldri noen mindre oppblåst bransje det.  
      Litteratur er et tullefag det og 😛 

    • Hei Halvorsnakkeralvor, fett at du tar deg tid til å raljere litt i kommentarfeltet vårt. Jeg tipper du ikke spiller selv, utfordrer deg til å teste det selv og kanskje få noen nye perspektiver på et moderne kulturuttrykk som er kommet for å bli.

      Anbefaler deg å sjekke ut Journey (Playstation 3), Another World (PC, iOS) og Bioshock (alle plattformer).

      Mvh. Rune

      • Anonym

        Ok, jeg spissformulerer og jeg er faktisk enig med Mr. Børresen at all kreativ aktivitet – herunder også det å lage dataspill – er positivt & konstruktivt. Poenget mitt handler mer om DIN spissformulering hvor du prøver å likestille den STORE samtidsromanen med det jeg kaller likgyldig dataflimmer. Grand Theft Auto er sikkert moro det, men sammenligningen med stor litteratur blir uansett søkt. OG… spillbransjen er Big Business m/ mengder av kyniske busy-men som iherdig driver lobbyvirksomhet bare for å få enda større dollartegn i Scrooge McDuck-trynene sine.

        • Yay! Jeg er en Mr.! Ta den du «fullstendig mangel på formell kompetanse»! 😛 

  • Bra artikkel! 

    Spill som sjanger har utrolig stort potensiale som læring på skolen, men hittil så har nok ikke spillutviklere utnyttet dette potensiale godt nok.

    • Fordi man for det meste lærer å spille spill av å spille spill.
      Spill løser ikke de viktige problemene i skolen.  

      Jeg sier ikke at skolen er noe spesielt underholdende formidlere, men personlig og utifra noe erfaring som lærer synes jeg det er feil å tro at mer (eller bedre) spill vil gjøre stor forskjell. 

      Idealet er å kommunisere med barnet, hjelpe dem å lære det de trenger å vite, hvordan de kan være oppmerksomme, oppmuntre dem der de er nysgjerrige, formidle … Følge med dem. 

      Å sette dem ned med et spill er som å sette på en film.
      Noen kan man sette ned ved en database (enten UIen er google eller et spill) og de vil kose seg i timesvis, og noen ting engasjerer flere barn enn andre, men der barn har problemer må mennesker engasjere seg.
      Problemene er mye oftere relatert til hjemmesituasjon, selvtillit, selvbilde, enn evne eller lærelyst. 

      Altså; blir barn fulgt opp er det ikke behov for å plastre med dataspill!
      Da kan man bruke tiden mye bedre. 

      Det er veldig mye en god lærer kan gjøre med litt innsats, langt mer enn et dataspill kan. Men det er klart, er det store klasser, samlebåndsmentalitet eller dårlige lærere, så er dataspill like godt så lenge man lærer litt i alle fall.

      Men jeg vil påstå at det er en billig, lettvint løsning, ikke noe å jobbe imot.
      Det som trengs er flere gode lærere (og mulighet til å være en god lærer), mindre klasser, bedre tid osv osv 

      Men for all del, jeg koste meg alltid med puslematte og slik når det ikke var mer å gjøre, og dataprogrammer hjelper mange med dysleksi fks

      Slik blir det potensialet allerede brukt mener jeg, for det ER mye lek og spill i skolen, 
      men å utvide det enda mer er ikke lurt.
      Da begynner man å gi det oppgaver som noe annet burde ha.
      Da får barna egentlig mindre oppmerksomhet, ikke bedre.

      • Er delvis enig med deg, men spill i dag er for det meste ren underholdning, spill som er ment som læring er for små barn og virkelige lærerike spill for ungdommer finnes ikke ennå så vidt jeg vet.

        Jeg tror derimot at noen kreative sjeler innen spillutvikling kan lage spill for å engasjere og være nyttig som verktøy i skolen,  spesielt for de som ikke blir sett på som smarte i skolesystemet.

        Einstein var forøvrig ikke ikke skoleflink, men var vel ikke så veldig dum alikevel.

        • Ja jeg forsvarer absolutt ikke skolesystemet, det er fullt av svakheter. 
          Jeg bare sier at spill ikke løser noen av de svakhetene. 

          For å ikke være så negativ så kan spill godt hjelpe med grunnleggende kunnskaper, 
          det er ikke et krav at å lære å lese eller skrive eller matte skal være kjedelig.  
          Det er mye man kan lære i lek. 

          Desverre tror jeg motivasjonen for å utvikle det, ikke hos utviklerne, men i budsjettering, i prioriteringen i skolen, kommer til å gå på bekostning av noe annet.
          Det ser man så ofte, for noe nytt dropper de noe viktig :/ 
          Skolebibliotek, assistenter osv

          Men jeg synes vel ikke det er så nødvendig heller. 
          Små barn lærer egentlig av alt, det er når de setter seg fast man må være der.
          Spill kan effektivisere, helt klart, men da skaper man fks enda en arena med lite oppsyn om noen faller av (ikke mestrer spill), og samtidig et ekstra krav som er lite relevant.

          Det er litt den samme mentaliteten som gjør at det er mengder av metoder for å hjelpe barn med problemer hvor altfor mange av løsningene er å gi dem nye/ekstra oppgaver. 
          Isteden for å ta tid til å hjelpe barnet direkte med problemet isteden. 
          Så det er viktig å se om det er ekstraarbeid eller ikke. 
          Om løsningen er for deg eller dem.

          Men som et forsiktig alternativ iblandt … jeg er bare grunnleggende skeptisk til mer automasjon. Alle instinkter sier at det veldig sjelden hjelper de som sliter.
          Det er som oftest møte med det som skaper problemene.  

          Når det gjelder ungdommer så ville jeg ærlig talt krevd mer av dem. 
          Utfordringer og mestring er viktig, spill gir ikke det i stor nok grad. 
          Ikke i forhold til mulighetene vi har til å utvikle oss da. 
          Da er det på tide å være mer aktiv.

  • Kva som er «verkeleg lærerike spel» kjem vel an på kva den einskilde treng å læra.

    For alvorlig mange år sidan lærte eg engelsk av Civilization-serien.
    Heilt utilsikta, sidan eg på den tida boikotta engelsk på skulen i eit vanvittig infantilt opprør. Så ein kan faktisk seia at Civilization redda skulegangen min:D

    Ja – eg trur læring gjennom spel kan ha noko for seg.
    Særleg ved terping på basiskunnskapar og -ferdigheiter.
    Eg stiller meg derimot tvilande til at spel er ei effektiv hjelp til kompleks læring.

    Elevar ved Stovner Skole elska oppgåva det var å stilla kritiske spørsmål om Assassin’s Creed 2. Ei oppgåve ikkje så ulik den klassiske norskvaksinen «Diktanalyse».
    Nøkkelordet for suksessen er relevans.
    Sidan elevane fekk skriva om noko dei alle likte, lærte dei seg uhyre viktige grunnkunnskapar i faktainnsamling og tekstproduksjon.
    Det skuldast ein lærar som ikkje berre «snudde bunka», men som brydde seg. Derfor er spelet like uviktig som eit dikt i ein diktanalyse.

    Dataspel virtualiserer røynda åt folk. Sidan eit levande bilete opplevest som «sant», vert ein forleda til å tru at pixelverda er fysisk verkeleg. Folk stoler heller på eit tal i ein kalkulator og ein raud strek i ein stavekontroll enn på sin eigen kunnskap. Dette er ein risiko. Dataspel som genererer kjærleik er ein både manipulerande og respektlaus ide.

    Trykte bøker og utviklinga av skulen endra handteringa av felles minne og førte til at folk mista store deler av sin muntlege litteratur og historie.
    Vil litteratur- og historieforkyvinga over mot virtuelle former ha liknande effekt på oss i dag? Vil me mista også vår skriftlege litteratur, og kan hende bare sitja att med ein – «visuell litteratur og historie» basert på virtuelle opplevingar?

    Vil me verta medvitlause, høgt utdanna nyttige idiotar med den same overtrua på virtuell kunnskap som ein i opplysningstida hadde på boklærdom? Då må me vera like ukritiske til dei virtuelle media som dei den gongen var til bøker.

    For kor mange av dykk som leser dette har eigentleg gidda å lesa heilt hit? Dei fleste har hoppa over teksten fordi den er så lang. Men det er den ikkje. Ein kan le av Kiellands puggeskule, men somme bør faktisk vita «flere byer i Belgia».