Tåpelig humor, endeløse komboer og grumsete heavy metal i en mørk og demonbefengt verden. Slik kjenner vi Devil May Cry i dag.
Serien begynte derimot livet sitt som en mislykket Resident Evil-prototype, som mot alle odds klarte å finne sin egen identitet og sitt eget publikum.
I HD-samlingen får man de tre første spillene i serien, og å spille gjennom disse er som å vandre gjennom et interaktivt spillmuseum.
Kontrasterende ideer og filosofier kjemper seg imellom til serien endelig treffer den perfekte balansen mellom action og eventyr, og blir til selve malen for det vi i dag definerer som et godt actioneventyr.
Nå er de første tre spillene ute i HD-grafikk for å varme opp til de femte spillet i serien som slippes senere i år.
ANMELDELSE: Resident Evil: Revelations – Malplassert spillgrøss.
Resident Evil med sverd
Fortellingen begynner med en mytisk hendelse, hvor den legendariske demonen Sparda frigjør menneskeheten fra de onde demonenes velde.
To tusen år frem i tid finner vi Dante, en av Spardas sønner, og heltids demonjeger med superkrefter.
Dante har alltid en unik motivasjon for å underholde oss, men stort sett er dette bare dårlige unnskyldelser for å gi oss en endeløs mengde demoner å slå, skyte og kaste opp i luften, før vi gjør det hele på ny.
Dantes sverdsvingene akrobatikk var for sin tid svært innovativ, og mange vil argumentere for at spill som God of War og Ninja Gaiden (3d) aldri hadde sett dagens lys uten dets sjangerdefinerende innflytelse.
Selv om visjonen var og etter hvert ble veldig actionpreget, var det første spillet et spill som delte mye DNA med sin forfar Resident Evil.
Lumske bakgrunnslyder jager deg uansett hvor du går, og i det øde slottet man utforsker føles det alltid ut som at uønskede krefter holder et øye med deg.
Spesielt nye spillere vil legge merke til hvordan spillet tar ens intelligens seriøst, og aktivt gjemmer vekk absolutt alt spillet har å tilby. Hva du skal gjøre er til tider totalt uklart, og bortgjemt på måter som i moderne spill ville blitt belønnet med bonusoppgraderinger, medaljer og diplom i posten.
Ja, dette er og forblir et gammeldags spill.
(Anmeldelsen fortsetter under traileren).
Antitesen
Devil May Cry 2 er den rake motsetningen til det første spillet. All form for valgmulighet når det kommer til hvilke evner du lærer er borte, og labyrinter har blitt til rette korridorer.
Her rendyrkes kamp og komboangrep med sverd, pistoler og akrobatikk. I tillegg har også Dantes midlertidige demontransformasjon blitt videreutviklet til å la deg fly og utføre mektige spesialangrep.
Kampsystemet er mer tilgjengelig og spillet drastisk enklere, men man har kvittet seg med all mystikk og hjernetrim.
Alt som står igjen er en lineær voldsorgie på knappe tre timer. En smule forut sin tid.
Grafikken på figurene er merkbart bedre i denne versjonen, selv etter HD-oppgraderingen. Men lyd er fremdeles et stort problem for begge.
Mange av kamplydene er nemlig ekstremt skarpe, og skjærer i ørene. Lydene som sannsynligvis var gode nok på gamle TV-høyttalere, fikk meg til å skru av lyden fullstendig i visse kamper.
Les også: Ikke dårlig, bare vanskelig – Vanskelighetsgrad og snobberi i spill.
(Anmeldelsen fortsetter under bildene).
Slik vi kjenner ham idag
Sånn jeg ser det, er det først i det tredje spillet at serien virkelig kommer til live. De første to var eksperimenter på hver sin side av skalaen, og nå var det klart for den balanserte opplevelsen.
Dante som stort sett hadde vært stille og introvert i de to forrige spillene er plutselig en levende, humoristisk og halvgal figur som surfer på missiler og spiser pizza.
Spillmekanismene er en salig blanding mellom de forrige to, noe som gjør at man både får hjernedøde actionpartier, og mystiske rom og hemmeligheter som må avdekkes.
Synergieffekten mellom den opprinnelige grafikken og HD-oppgraderingen er også god nok til at nostalgi og retrofølelsen ikke dukker opp. Du kan spille Devil May Cry 3 uten å føle at du er på et museum.
Ingen kur for tomhet
Grafikken i Devil May Cry – HD Collection holder et godt nivå i forhold til andre HD-samlinger, og spillene er i tillegg svært underholdende.
ANMELDELSE: Shadow of the Colossus – Tidløst spilleventyr i HD.
Til tross for denne oppgraderingen er fremdeles alle grafiske elementer og bakgrunnslyder nakne og uraffinerte; de mangler liv og energi.
I de to første spillene føles det litt ut som å løpe rundt i en hjemmesnekret spillprototype, hvor kun det aller mest vesentlige er til stede.
Det vil med andre ord føles gammeldags ut, uansett hvor pen grafikken blir.
Min personlige reise gjennom trilogien var svært innsiktsrik, og det var omtrent umulig å slutte å tenke på hvilke ideer og diskusjoner som lå bak de ulike designvalgene.
Hvis du er interessert i spillhistorie, eller har ambisjoner om å studere spill anbefaler jeg definitivt denne HD-samlingen, som et levende eksempel på en dialektisk designprosess som ga oss en elsket spillserie og til en viss grad en egen sjanger.
Hva er ditt forhold til Devil May Cry-serien? Legg igjen en kommentar under.
