En snikende uhygge preger den bosniske filmen Sirkus Columbia. Hele veien vet du, som tilskuer i salen, at filmens skildring av livet i Bosnia og Hercegovina på starten av 90-tallet må ende med krig.
Filmen forteller om konflikten på en indirekte måte, gjennom familien Buntićs 20-årige sønn Martin. Han er som de fleste unge menn opptatt av damer og venner.
Med stramt komponerte bilder beveger historien seg med faste steg mot den unngåelige krigen.
Tyve år etter at han forlot familien kommer Divko, faren i familien, tilbake. Ny kone er blitt med fra Tyskland hvor han har bodd i eksil fra de kommunistiske styrkene til Tito.
ANMELDELSE: Men in Black 3 – tøffe agenter i sort
Selv om han fortsatt er gift med sin tidligere kone, kaster han henne ut på gata. Martin dras mellom sin nyankomne far og hans omsorgsfulle mor, alle parter har hemmeligheter de vil skjule.
Sterk sorg
Det er vanskelig for meg å forstå motsetningene og grunnlaget for konflikten som herjer landene i området på starten av 90-tallet, til det er jeg for ung. Filmen bruker ikke mye tid på å forklare bakgrunnen for det hele, noe som skaper en uhyggelig aura av mistro mellom befolkningsgruppene.
Skuespillerne spiller godt, slik at figurenes manglende empati for den andre siden tidvis fremstår som troverdig.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Noen av figurene ser ut til å la 20 år med bitre minner passere litt vel fort. En av dem er moren i Buntić-familien, spilt av Mira Furlan. Med en karriere som inneholder både Jugoslaviske filmproduksjoner fra 80-tallet, og en lang karriere med TV-serier som Babylon 5 og Lost på 2000-tallet, har hun en noe spesiell bakgrunn.
Hennes sorg i møte med sin eksmann, og bekymringene for sønnens fremtid, er hjerteskjærende. Og hun overbeviser til de grader om sitt skuespillertalent i filmens første to tredjedeler.
Svakest i filmen er hovedpersonen og sønnen Martin, spilt av Boris Ler. Hans figur er helt i starten av 20-årene, men ser ut som han kan være ti år eldre og oppfører seg som om han var ti år yngre. En yngre skuespiller ville tilført hele filmen mer.
Cannes 2012: – Jeg elsker å skremme meg selv | Kirsten Stewart i ny Walter Salles-film
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Stramt filmet
Den økende spenningen mellom sidene i konflikten, formidles og forsterkes med den Oscar-vinnende regissøren Danis Tanovićs stramme regi og bilder.
Kameraet brukes konservativt, komposisjonen i bildene er pene, men overrasker ikke. Ei heller byr lydsporet på mye som utforsker det kulturelle aspektet ved livet i Hercegovina.
Filmen tar ikke side i konflikten, men skildrer en familie delt på midten av den.
Sirkus Columbia byr på viktig innsikt i en konflikt som dominerte mye av 90-tallet, spesielt viktig er filmen for den generasjonen som er for unge til å huske den – inkludert undertegnende.
