I år er det 30 år siden det mange anser som den beste kinosommeren gjennom tidene. Klassikere som Blade Runner, Conan the Barbarian, Poltergeist, Star Trek II: The Wrath of Khan, E.T., The Thing og TRON er bare noen av flere gode filmer som satte sitt preg på sommeren i USA det året.
I anledning 30-årsjubileet hedrer vi disse filmene som har betydd mye i filmhistorien. Gjennom sommeren vil du kunne lese Filmpolitiets hyllest til de gamle klassikerne.
The Thing
Verdensrommet. Stjerner. Mørke. Foruroligende musikk. Plutselig en bevegelse. Noe kommer mot oss. Suser forbi. Et romskip. Mot jorda. Treffer atmosfæren. Forsvinner. Store bokstaver brenner seg gjennom bildet. THE THING!
Så blir det hvitt. Snødekte fjell. Is. Kulde. Antarktis! Monoton bass. Et helikopter nærmer seg. Norsk flagg på haleroret! To personer om bord. De skyter etter noe. En hund? De lander ved en amerikansk base. Prøver å kaste en granat. Mislykkes. Helikopteret sprenges i lufta. En overlever. Men ikke lenge.
– Se til helvete å komme dere vekk. Det er ikke en bikkje! Det er en slags TING! Det imiterer en bikkje. Det er ikke virkelig! Kom dere vekk, IDIOTER!
Skudd faller. Nordmannen dør. Hunden tas inn i basen.
Bygger opp stemningen
Og DERRRR er jeg huka. Som nordmann forstår jeg godt den norske figurens advarsel, til tross for at han spilles av tyske Norbert Weisser, som åpenbart ikke er helt stø i norsk. Men også ikke-norskspråklige forstår at noe er feil.
Hvorfor skulle to barske nordmenn ellers risikere sine liv for å drepe en hund?
Regissør John Carpenter (Halloween, Tåken) tar seg god tid til å bygge opp stemningen mot det som skal komme. Vi tar del i det monotone livet på den isolerte sydpolbasen, langt ute i isødet, uten muligheter til assistanse fra omverden.
Kameraet sveiper gjennom tomme rom og lange ganger i klaustrofobiske bygninger omgitt av gufsende vind. Uroen forsterkes av Ennio Morricones ubehagelige musikk, blandet med John Carpenters egne elektroniske toner.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
En ekstrem situasjon
Vi blir kjent med figurene, hardføre arbeidsfolk i et ugjestmildt klima, med en hang til whiskey, ping-pong og evige repriser av tv-opptak på VHS.
Hva de egentlig gjør på basen, er ikke viktig for historien. De er arbeidsfolk som tilfeldigvis må hanskes med en ekstrem situasjon.
Snart begynner de nemlig å innse hvorfor nordmennene forsøkte å ta knerten på hunden. Den viser seg å skjule en organisme som angriper hvis den føler seg truet, og assimilerer og imiterer sine ofre.
Den forsøker å holde seg skjult, og overleve. Det kommer tydelige tegn til at tingen har angrepet ett eller flere av menneskene på basen. Men hvem?
LES OGSÅ: Kinosommeren 1982: Blade Runner!
Antisosial helt
Den som etter hvert trer frem som hovedfiguren i dette ensemblet, er R.J. ”Mac” MacReady, spilt av Kurt Russell. Han hadde spilt i Disney-filmer som barn, men fikk et gjennombrudd som voksen i tittelrollen i Elvis i 1979. Dette var begynnelsen på et lengre samarbeid med regissør John Carpenter.
De gjorde en ny film sammen i 1981, Escape From New York, og da tiden var kommet til The Thing, rekrutterte han Russell på nytt. Det viste seg å være et smart valg. Russell spiller MacReady som en slags antihelt, en stille, skjeggete person med antisosiale trekk.
Jeg vrir meg over ekle scener med kjøtt, blod og all annen guffe som tyter ut
Han liker seg best alene i skuret sitt, og er typen som tømmer whiskeyglasset i datamaskina når en computerstemme (Adrienne Barbeau – filmens eneste kvinnelige innslag) annonserer at han er sjakk matt. Er dette mannen vi skal heie på? Likevel blir det slik.
Russell er ikke den eneste å legge merke til i filmen. Resten av persongalleriet spilles av stort sett ukjente, med unntak av Wilford Brimley, Richard Dysart og Keith David, men alle makter å skape ganske klart definerte figurer.
Hele persongalleriet består altså av menn, siden politisk korrekthet var lite utbredt i 1982. Det er mange navn å forholde seg til, men det er lett å holde rede på hvem som er hvem. De er ikke lenger anonyme etter hvert som handlingen skrider frem, og vi blir nødt til å bry oss om deres grusomme skjebner.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Deilig skrekk og gru
Filmen er basert på novellen Who Goes There?, skrevet av John W. Campbell jr. i 1938. Den ble også filmatisert av Christian Nyby og Howard Hawks i 1951, The Thing From Another World. I Norge het også 1982-filmen Tingen fra en annen verden, men i denne artikkelen kaller jeg den kun The Thing.
Dette er en film som fyller meg med deilig skrekk og gru hver gang jeg ser den, selv om jeg kan den ut og inn. Jeg vet nøyaktig hvor filmen forsøker å skremme meg, men den gjør det likevel. John Carpenter dirigerer skrekkstemningen med eleganse, men skrur skikkelig til hver gang den kulminerer i ren gru.
Jeg vrir meg over ekle scener med kjøtt, blod og all annen guffe som tyter ut når tingen gjør det den må, og når menneskene undersøker levningene med heslige detaljer rett opp i kamera. Standarden settes tidlig, og øker på etter hvert.
LES OGSÅ: Topp 5: Overlevelsesfilmer!
Historiens ekleste effekter
Carpenter la sin lit til den unge effektmakeren Rob Bottin for å skildre historiens grusomheter. Bottin var bare 22 år gammel da produksjonen startet, og hadde kun én film som effektmaker på CVn fra før (The Howling, 1980). Likevel fikk han frie tøyler av Carpenter – og kvitterte med noen av historiens beste, ekleste og mest fantasifulle skrekkeffekter.
Filmen gir oss bilder vi ikke ante var mulig å vise på film, spesielt ikke i 1982. Mest imponerende av alt, er at det vi ser er ekte, fysiske, virkelige effekter. Dette er laget før datagrafikken tok over, og det vises – i positiv forstand. Dette monsteret føles i høyeste grad tilstede hos figurene.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Frykt og paranoia
The Thing har en gjennomgående stemning av isolasjon og hjelpeløshet, men har figurer som gjør det de kan med midlene til har til rådighet for å bekjempe den truende faren.
De er i en situasjon uten utveier eller fluktmuligheter, med tiltagende frykt og paranoia, og det gir filmen en nerve som John Carpenter makter å holde hele veien ut.
The Thing har også en svært ambivalent avslutning, som få filmskapere ville fått lov til å lage i dag. Dagens Hollywood er preget av ekstremt fokus på trygg inntjening, og det tryggeste hadde nok vært å gi The Thing en ren ”happy ending”.
At John Carpenter ikke behøvde å bry seg om slikt i 1982, er et lykketreff!
LES OGSÅ: Topp 5: Norge i film og serier!
Norge mot Sverige
Jeg ler også av filmens sorte humor, som “Maybe we’re at war with Norway”, eller “You gotta be fucking kidding” eller “First goddamn week of winter” eller “TIED TO THIS FUCKING COUCH!”
Jeg ler også av filmens skarpe observasjon av det internasjonale forholdet til skandinaviske land. MacReady omtaler de norske sydpolforskerne som svensker, mens andre retter på ham. ”They’re Norwegians, Mac!”
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ingen umiddelbar suksess
The Thing er en skrekk-klassiker som har tålt tidens tann usedvanlig godt! Men at den skulle bli betegnet som en klassiker, var ikke selvfølgelig i 1982.
Filmen fikk varierende anmeldelser, og var bare den 42. mest sette filmen i USA det året. Den lista ble toppet av en langt søtere film om et romvesens besøk på jorda, Steven Spielbergs E.T. – The Extra Terrestrial.
På kommentarsporet på den siste DVD-versjonen av The Thing, kommenterer John Carpenter dette slik: ”I guess they preferred the nice one”…
LES OGSÅ: Kinosommeren 1982: E.T. – The Extra Terrestrial!
Heldigvis har The Thing fått respekten den fortjener i ettertid, mye takket være dens tilgjengelighet på VHS utover 1980-tallet. Det var slik jeg så den for første gang, etter at jeg kjøpte filmen på bakgrunn av det merkelige og grufulle bildet av et halvt menneskelig ansikt på omslaget.
Ble krafig sensurert
VHS’en var heldigvis britisk, og dermed fikk jeg sett absolutt hele filmen – i Norge ble The Thing til dels kraftig sensurert, slik nesten alle skrekkfilmer ble på den tiden her hjemme.
Derfor fikk min VHS-kopi kjørt seg skikkelig de neste årene, og nå eier jeg den i tillegg på Laserdisc, DVD, HD-DVD og Blu-ray!
I 2011 fikk vi en oppfølger, også kalt The Thing, som forteller forhistorien til mannskapet i det norske helikopteret og basen de kom fra. Den er kanskje ikke like god, men er en verdig utvidelse av historien fra 1982-filmen.
Og den har i hvert fall noe som John Carpenters klassiker ikke hadde, nemlig ekte nordmenn i de norske rollene!
LES OGSÅ: Anmeldelsen av The Thing (2011)!