Denne uken var det kinopremiere på den norske filmen 90 minutter. «Ubehagelig om menn som dreper kvinner», skrev Filmpolitiets Birger Vestmo i sin anmeldelse.

Les anmeldelsen her!

Temaet for topplisten denne uken ble dermed ubehagelige filmopplevelser. Filmer som på grunn av tema, handling eller bilder får deg til å sitte igjen med en vond følelse i magen.

Denne typen filmer finner man i alle sjangre, derfor er det et hav av filmer å ta av. Du er kanskje uenig i Filmpolitiets liste? Da kan du lage din egen i kommentarfeltet i bunnen av saken!

Funny Games

Se traileren for Michael Haneke nyeste Funny Games her.
Marte: Michael Haneke har laget to versjoner av denne filmen. En østerriksk versjon fra 1997, og en amerikansk nyinnspilling fra 2008.

Begge filmene forteller historien om to unge gutter, Paul og Peter, som tar en familie som gissel i deres eget hjem og tvinger dem til å delta i sadistiske oppgaver for å overleve.

Funny Games er en svært ubehagelig film fordi den baserer seg på et konsept som er vanskelig for normale mennesker å forstå – at det er gøy å torturere og drepe folk, fullstendig uten motiv og mening.

Les anmeldelsen av versjonen fra 2008 her!

Ved flere anledninger bryter figuren Paul ned den fjerde veggen og henvender seg til publikum. Scenen der han spoler tilbake filmen med en fjernkontroll fordi kameraten Paul blir skutt, er det mest ekstreme eksempelet at filmens virkelighet blir brutt.

Når man forstår at ingen av de vanlige konvensjonene for film gjelder, mister man på et vis også kontrollen, på samme måte som den stakkars familien har mistet all kontroll over om de kommer til å overleve eller dø.

Crash

Se traileren for Crash her.
Andreas: David Cronenberg elskar å skape ubehageleg stemning i filmane sine. Sjølv om hans siste film, A Dangerous Method var nærast uskuldig i forhold, har han neppe gløymd gamle kunstar frå det glade 80- og 90-talet.

Crash handlar om eit ektepar, ein filmprodusent og hans kone, som hamnar i eit bilkræsj. I den møtande bilen sit Helen, som leiar dei inn i eit mørkt miljø, ein gjeng som vert opphissa av å vere med i bilkræsj.

I 1996 vann den Cannes-juryens spesialpris. Det hindra ikkje dåverande kinosjef i Oslo, Ingeborg Moræus Hansen, frå å nekte framvisning på kino i hovudstaden. Ho meinte den var pervers, og at særs få ville ha glede og nytte av å sjå den.

Jan Erik Holst, direktør ved Norsk Filminstitutt, støtta ho i avgjersla. Til Dagbladet i 1996 uttalte han at filmen var «både bisarr og spekulativ»

Spesiell, påtrengande og merkeleg seksuell er den uansett, som du kan sjå i videoklippet der ein gjeng bil-entusiaster gjenskaper James Deans dødsfall.

Irreversible

Se et eksempel på kameraføringen i Irreversible her.
Birger: Regissør Gaspar Noé er beryktet for sine sterke filmer. Irreversible fra 2002 er kanskje den beste, eventuelt verste.

Helt fra starten gir filmen klar melding om at den skal ta rotta på deg.

Du skal kvalmes, sjokkeres, tynes og ubehages i det ytterste, inntil du kan snuble fortumlet ut av kinosalen.

Noés kamera rister, svaier og snurrer rundt i alle retninger, med grumsete og mørke bilder.

Se et eksempel på kameraføringen i videoen til høyre!

De ubehagelige «høydepunktene» er en usedvanlig stygg voldsscene, utført med et brannslukningsapparat, og en lang, grusom voldtekt som Monica Belluccis figur blir utsatt for i en undergang.

Les anmeldelsen av Irreversible her.

Det er umulig å ikke bli satt ut av disse bildene, som nærmest voldtar øynene dine.

Requiem for a Dream

Requiem for a Dream er full av ubehagelige scener.
Marte: Darren Aronofskys Requiem for a Dream er en stygg film om hvor langt du er villig til å gå og hvor dypt du er villig til å synke når narkotikaavhengigheten blir for sterk.

Harry (Jared Leto) drømmer om å åpne klesbutikk med Marion (Jennifer Connely). For å klare det må de spare alle pengene de tjener på å selge unna en halv kilo heroin.

Det blir ikke lett når de knapt har penger til å støtte opp om sine egne dopvaner.

Anmeldelse: Black Swan – Eksploderer i visuell og destruktiv energi!

I mellomtiden blir Harrys mor Sara (Ellen Burstyn), fortalt at hun har muligheten til å bli med på sitt favorittprogram på TV. For å slanke seg først besøker hun en luguber lege som gir henne en resept for amfetamin. Sara får dermed et eget rusproblem som snart spinner ut av kontroll.

En av filmens mest urovekkende scener er den du ser i videoklippet over, der Saras virkelighetsoppfatning blir helt forvridd. Ellen Burstyn spiller virkelig godt og ble nominert til Oscar for sin prestasjon.

Requiem for a Dream er en svært ubehagelig film, ikke bare på grunn av temaet og de fæle scenene, men fordi lydsporet og klippingen også bidrar til å gjøre den vonde klumpen i magen større.

Filmen er likevel et av Darren Aronofskys største mesterverk – et skikkelig stygt mesterverk.

Antichrist

Rune: Å gå for å se en Lars von Trier-film er som russisk rullett, du vet aldri helt hva som venter deg. Det kan bli en vond opplevelse, en veldig vond opplevelse.

Samtidig utviser regissøren, i samspill med sine skuespillere, en kontroll over filmmediet som få andre har.

Anmeldelse: Antichrist – Intens, opprivende og tankekrevende.

Historien i Antichrist sirkler rundt et par og sønnens tragiske dødsfall. Mannen (spilt av Willem Dafoe) er psykolog og tar på seg terapirollen for sin kone (spilt av Charlotte Gainsbourg), med inngående psykoterapi og etter hvert eksponeringsterapi.

Flere grufulle scener skapte mye forhåndsomtale av filmen, men det var ikke det grafiske i filmen som rystet meg.

Det var den nedadgående spiralen mot kaos, og en mørk blanding av psykose og virkelighet som skapte en forferdelig følelse av usikkerhet og redsel. Den som ser filmen ledes inn i samme mørke psykose som figurene i filmen.

Da jeg gikk ut av salen lovte jeg meg selv at jeg aldri skulle se filmen en gang til. Jeg var kvalm, hadde vondt i magen og i hodet. Svimmelheten var så kraftig at jeg måtte sette meg ned.

Noen måneder senere kom filmen ut på Blu-ray. Hva tror du jeg gjorde? Jeg så den en gang til.

Hva mener du er den ubehageligste filmen? Si din mening i kommentarfeltet!
  • Requiem for a Dream burde toppe listen. Nå har jeg riktignok ikke sett noen av de andre, men den har jeg sett. Ufattelig vond å se på, og jeg klarer aldri se Keith David på samme måten igjen. Det føltes bare så feil at han dukket opp i Agent Cody Banks.

    • Arn_Thor

      jeg ser ikke helt logikken i at du skal diktere listeplasseringen uten å ha sett noen av de andre.. 😉

      • Hei hei hei. Ikke kom her med logikk, saklighet og relevans. Det kan du holde for deg selv 😛

  • Tears of Gaza
    Bad Boy Bubby
    Meet the Feebles
    Eraserhead
    The plague dogs

    Men så ser jeg gjerne ikke på slikt. 
    Har aldri sett Requiem eller de fleste andre nevnt her.

  • Dag821

    Ikke så verst den listen her. Funny Games er sikkert ubehagelig for mange. For meg er Haneke altfor selvtilfreds og moralsk blærete, men den østerriske versjonen er i det minste mer effektiv enn den amerikanske. Jeg elsker Naomi Watts, men hun passet ikke inn i den rollen. Crash er en av mine favorittfilmer, men synes ikke den er særlig ubehagelig. De tre andre kan jeg også godt forstå. Spesielt Irreversible. Requiem for a Dream blir nevnt stadig vekk, men har aldri truffet meg noe særlig. Det er uansett så veldig individuelt hva man reagerer på og ikke.

    Stevie – http://www.imdb.com/title/tt0334416/
    Children Underground – http://www.imdb.com/title/tt0264476/
    Africa addio – http://www.imdb.com/title/tt0060073/
    The Bridge – http://www.imdb.com/title/tt0799954/
    Viskningar och rop – http://www.imdb.com/title/tt0069467/

  • Jørgen Sætre

    I tillegg til Funny Games er Cachè også veldig ubehagelig, kanskje enda mer. Michael Haneke syner jeg er ekspert på å skape ubehag for seeren. Jeg vil også anbefale dokumentaren Dear Zachary for de som er interessert i filmer med mye ubehag.

  • Litt morsomt at en av de listene til Filmpolitiet med mest gode kvalitetsfilmer på, er nemlig «ubehagelige filmer»-listen 😉

  • Jeg har faktisk bare sett Requiem for a Dream av disse, men jeg liker godt denne typen filmer, så jeg burde kanskje få med meg de andre også etterhvert :p

  • Requiem for a Dream er den eneste jeg har sett her, men til gjengjeld en av de beste jeg noen gang har sett. Ikke fordi den er vannvittig underholdende, eller at den er utrolig ubehagelig. Den er spot on temaet. Avhengighet og uvaner. Det meste gjøres perfekt i den filmen, den er så utrolig seriøs og man skjønner utrolig godt hva filmen vil fortelle, og likevel kan man tolke! Avslutningen hvor musikkens tempo stiger og alle brikkene faller på plass er de 15 mest ekstreme minuttene jeg har sett av film noen gang!

  • Mange ubehagelig gode filmer her, men det er flere som burde anbefales. «Happiness» av Todd Solondz er veldig bra. Det samme er «Dancer in the Dark» av allerede merriterte Lars von Trier. I denne filmen gjør Bjørk en utrolig bra jobb som skuespiller.

    (Egentlig er alle filmene til Todd Solondz skrekkelig ubehagelige…)Nylig så jeg «Blue Valentine» av Derek Cianfrance. Sukkersøt kjærlighetshistorie, sier du? Faen, den gikk skikkelig inn på meg. Ubehagelig, men fengslende og nydelig.   

    Når jeg ser over det jeg har skrevet, slår det meg at jeg kanskje føler mest ubehag av det psykiske kjøret filmer gir meg. Fysisk kjør eller brutalitet ala Oldboy går det an å snu seg vekk fra. Filmer som rokker ved samvittigheten sitter lengre i.

  • larsandreasseines

    Martyrs, utrolig vanskelig å se hele filmen. Må oppleves selv. ps. ikke se den sammen med dama

  • Savner Henry:Portrait of a serial killer (http://www.imdb.com/title/tt0099763/

  • Solondz «Happiness» er kanskje den filmen jeg har fått aller mest ubehag av å se, men som allikevel er så ufattelig bra.
    «Hard Candy» (som vel kan sies å være gjennombruddsfilmen til Ellen Page) er også veldig vond.
    Hanekes «Det Hvite Båndet» fortjener også en plass, føler jeg.

  • Frontpartiet

    Cosmopolis er da vitterlig David Cronenbergs siste film, ikke A Dangerous Method.

    • Korrekt! Eg får gøyme meg bak at Cosmopolis ikkje er komen på norsk kino enno.

  • har sett Antichrist…
    noe så sykt spaced film har jeg aldri sett før, den var bare totalt ekkel….

  • vfrank

    Du kan ta med Japanske Audition fra 1999 til vurdering. Det er den eneste gangen jeg har blitt fysisk uvel på kino. 

    • Den måtte jeg rett og slett slå av. Isj. 

      Ellers har jeg faktisk bare sett ‘Requiem for a Dream’ av filmene på lista, men den gikk dog såpass inn på meg at jeg gråt ukontrollert de siste 20 minuttene, og i sikkert ti minutter etterpå i tillegg. Den er så FÆL. But in a good way.

  • metronomy

    Jeg er veldig enig i Requiem for a Dream. På min liste ville jeg lagt til Mysterious Skin med Joseph Gordon-Levitt…

  • Har sett alle desse, men for meg er den tyske filmen «Den Frie Vilje» den filmen som satt lengt i kroppen min. Tror jeg gjekk å tenkte på den i flere dager etter jeg så den. Er en film jeg er glad for å ha sett, men har igrunn ikke lyst å se igjen. Utensom det så er von Trier sin film en fanstastisk god film på alle måter, det samme er jo Requem.. men gir meg bare ikke den vonde følesen jeg fekk av Frie Vilje.

  • veldig rart at ingen nevner «man bites dog», morro-filmen hvor latteren setter seg fast i halsen….

  • Crash er vel en av de mer ubehagelige forelesesninge/filmvisningene jeg har hatt ved universitetet så langt. Men fantastisk film.

  • Personlig tror jeg «Boys Don`t Cry» er den filmen som har vært mest ubehagelig å se.
    Knallhard film.
    Eden Lake, Martyrs og The Girl Next Door (2007) er andre filmer for de av oss som liker det mindre koselige.

  • Dominus75

    Rart at ingen har sett «A Serbian Film». Da hadde dette ikke vært en debatt, for den er det ingen som slår i å være ekkel og motbydelig. Mens Antichrist bare var en drittfilm..

    • Har selvfølgelig sett A Serbian Film. Er glad i ekstremfilm. Synes derimot ikke den var spesielt ubehagelig å se på.

      • 8runoonur8

         Enig. Den var gufnest i starten, mens du satt og ventet på de grufulle scenene. Da voldscenene begynte å introduseres var det liksom bare å krysse av perversitetene på lista. Eden Lake «likte» jeg bedre på alle måter, fordi den klarte å bygge opp den veldig relaterbare frykten som sitter i deg som en feber til etter rulleteksten. Shaun Dooley er enormt god i sin lille rolle. Martyrs likner vel mer på ASF, men funket bedre. En annen ganske syk en fra rundt samme tid er «Mum and Dad», engelsk Fred West-inspirert tilskudd til «slave»-genren. Den bikker over på humor-siden, men er såpass ubehagelig at du føler for en dusj og et par Simpsons-episoder etterpå. Det gjorde Bad Boy Bubby og Meet The Feebles også da jeg så dem i tenårene, men begge var definitivt mer «funny eugh!» enn «funny ha ha».

        Hadde vært gøy å høre om noen andre husker en grøsser som gikk på TV en gang på slutten av åttitallet, hvor et par gikk seg vill i en storby (New York?). Filmen spilte veldig effektivt på de tomme gatene og skyggene, og klarte å skremme vettet av meg (riktignok noe yngre) bare ved å formidle hovedpersonenes utrygghet så godt. Jeg husker verken tittel eller skuespillere, men jeg har snakket med andre som husker den. Om bare noen visste hva den het. Det var bl.a. en scene med en «krypete» mann som bodde under bakken.

        Kan jeg til slutt også få si at ordet «forstyrrende» låter helt fjernt som beskrivelse på ubehagelige filmer eller andre opplevelser? Det er importert fra engelsk av journalister som sikkert importerer mye annet også fra engelskspråklige media, men de kan ikke bare plutselig bestemme seg for at ordet nå har den betydningen på norsk også. Avhengig av sammenhengen, kan en bruke «ekkel», «gyselig», «urovekkende», «foruroligende» eller «ubehagelig». Om personer sier en «forstyrret» i betydningen «sinnsforvirret», som på engelsk «He’s (mentally) disturbed». At folk til stadighet slår over til engelsk uten noen grunn, er jeg vant til. Men jeg har ennå til gode å høre noen si «Den filmen var forstyrrende, altså». Det høres ut som om du ikke greide å konsentrere deg om avisen. «Disturbing» er perfekt på engelsk, men «forstyrrende» høres ut som en robot-oversettelse til norsk. Finn på noe bedre.

        Til det vil kanske noen si «Ja, vel, det er bare som din opinion, mann», som er rettferdig nok, gjetter jeg. Jeg kunne jevn være feil. Noen ganger jeg bare blir anal om disse tingene.

  • Stig K Martinsen

    The Woodsman har et veldig ubehagelig tema. http://www.imdb.com/title/tt0361127/ Utrolig bra spilt av Kevin Bacon, som ser mutt og engstelig ut hele filmen, men lyser opp når han er i nærheten av små jenter…

  • Øyvind W.

    Har ikke sett mange ubehagelige filmer, så mulig dette blir et litt «snålt» svar, men Thirteen Days (om Cubakrisen) var faktisk rimelig fæl, fordi handlingen i filmen faktisk skjedde i virkeligheten, og fordi jeg visste veldig lite på forhånd om hvor nær vi faktisk kom atomkrig. Filmen sjokkerte meg, rett og slett, og det var én av de skumlese filmene jeg noen gang har sett.

    • Den ubehagelege kjensla kan oppstå på så mangt. Ei av mine merkelegaste kinoopplevingar var på ei 3D-visning av Sanctum der god kamerabruk i ei scene som lenge foregjekk under vatn faktisk fekk meg til å gispe etter luft i salen.

      Har ikkje turt å sjå filmen igjen, fordi eg er redd den faktisk skal vise kor gjennomsnittleg den eigentleg er.

  • Hvis man først er inne på Trier så bør kanskje «Festen» nevnes. 

  • Kudos til Morten Johansen som nevner «Dancer in the Dark». Umulig å like David Morse i den filmen, og svært sterk slutt! Ellers er enkelte scener i «Requiem for a dream» så frastøtende at alle ungdommer blitt pålagt å se den på skolen, et av de sterkeste innleggene mot narkotika jeg har sett til dags dato.

  • «Festen» er regissert av Thomas Vinterberg, ikke Lars von Trier. Hva med «Den andalusiske hund» av Bunuel, og «Alene mot alt» også av Noé. Huff. Eller «Lilja 4-Ever» eller «Ett hål i mitt hjärta» av Lukas Moodysson, også ubehagelige. Synes også «Shame» av Michael Fassbender var forstyrrende på sin måte. «Irreversible» burde toppet denne listen. 

    • Enig med deg i at Irreverisble burde toppet. Husker dagen jeg, to kamerater og kjæresten min skylle hygge oss og leie en film. Irreversible var jo merket med stempler fra utallige filmfestivaler, og forøvrig bra kritikk utover det. Uten å lese altfor mye mer på coveret tok vi en sjanse.

      Den såkalte voldtekts-scenen er nok det mest brutale jeg har sett på en tv-skjerm noensinne, og muligens det mest forstyrrende jeg har sett (foruten dokumentarer, noe som sier litt om verden vi lever i).

    • Shame ja, er du gal. Den er utrolig bra, men jeg har hatt skikkelig vanskeligheter med å se dramafilmer etter den, noe som er trist, for det er jo uten tvil den beste filmsjangeren.
      Den satte dype spor ja.

  • Det kommer en og annen veldig ubehagelig film på Ramaskrik i oktober. Programmet slipper på fredag! 
    Fjorårets film The Woman burde kanskje være med på denne listen. Et meget rystet publikum kom ut av den kinosalen. 

    • Dag821

       The Woman er et moderne mesterverk. Beste på horrorfronten siden Twin Peaks: Fire Walk with Me.

  • magnarStoroy

    Rart ingen nemner «Motorsagmassakren». Den var ikkje koseleg. Andre: «Hostel», «SS Camp-serien». Filmar om zombiar, vampyrar og kannibalar. T.d.
    Følg linken, så får du mange tips om litt ubehagelege filmar. http://www.anotherworldent.com/index.php?n=catalogue&s=all

    • Det er jo ikke helt skrekkfilm-ukoselig som menes med topp 5 ubehagelige filmer. Det er filmer som går litt dypere enn skrekkfilmer og som setter seg godt i minne i ettertid fordi det er såpass ubehagelige og kanskje litt tabu situasjoner som dukker opp i filmene. Mange dramafilmer er mye mer ubehagelige enn skrekkfilmer, rett og slett fordi det går mer på psyken enn det fysiske med at folk blir slakta av en massemorder.

      • Du har rett, Pia. Me valde bevisst å ikkje gå for dei mest grafisk ekle filmane her – som Hostel, Cannibal Holocaust eller for den del, A Serbian Film – men i staden ta dei som skapte ei ubehageleg stemning hjå oss på måter ved sidan av berre blod og gørr.

        (Når det er sagt, herlegheit som Den andalusiske hund gir meg grøsningar nedover ryggen.)

        • Følte kanskje det var litt upassende av meg å si hva dere mente eller ikke mente, men regnte med at det var sånn det hang sammen.
          Nå har jeg jo foreløpig bare sett Requiem for a Dream av de som er på lista, men jeg ble egentlig litt overraska over at ikke dere nevnte Shame. Den har jo en del grafiske ubehageligheter også, men det var mest følelsen jeg satt igjen med som var ekkel. Har aldri følt meg så tom innvendig som etter å ha sett den filmen.

  • «Ichi The Killer» og «Visitor Q» er rimelig ugreie i forhold til hva jeg kan klare. De er i hvert fall filmer jeg nok aldri kommer til å se igjen. Takashi Mike er en rimelig drøy regissør, det er helt sikkert. 

  • arildoaim

    Salo eller Sodomas 120 dager (1975)
    August Underground (2001)

    🙂

  • Von trier vil jeg si er en mester i å lage ubehagelige filmer. ^^ Noen seriøse slag i magen etter å ha sett både «Dancer in the Dark» og «Dogville»

  • Syns det er underlig at ikke «Old Boy» er med… totalt en ubehagelig film både fysisk og psykisk – mens jeg syns Req kun er en fantastisk film og ikke fult så ubehagelig… 

    • taranaak

       Oldboy er konge! Så gjennomført ubehagelig på slutten at den overgår det meste. Burde  heltklart vært på lista.

    • Oldboy helt klart! Ubehagelig deilig film!

  • Har ikke sett den, men har hørt Cannibal Holocaust skal være nokså ubehagelig….

  • Den franske Martyrs er vel noe av det mest ekstreme og jævlige jeg har sett. Den filmen krøp under huden på meg, og ble der i flere dager etterpå.

  • » Gå og se» eller «Come and see», fra 1985. (http://www.imdb.com/title/tt0091251/)
    En film fra det tidligere Sovjetunionen med handling fra andre verdenskrig. Tittelen er inspirert av Johannes åpenbaring. Gjennomført jævlig. Man er emosjonelt utslitt etter å ha sett den. Den er så langt fra krigsforherligende som det er mulig å bli. Etter min mening overgår denne filmen de nevnte filmene i ubehagelighet med veldig god margin.

  • A Serbian Film er ganske søt.

    • Har enda ikke sett denne, men har den på harddisken! Er det i det hele tatt verdt å se? 🙂 

  • Har noe sjekket ut «Don’t Look Now» av Nicolas Roeg fra 1973? Er ikke Antichrist egentlig en remake av denne? http://www.imdb.com/title/tt0069995/

    • Dag821

      Don’t Look Now er ihvertfall mange hakk bedre. Antichrist har også mange likheter med Andrzej Zulawskis Possession.

  • taranaak

    Når det kommer til ubehag synes jeg at regisørens evne til å gjøre filmen troverdig er det viktigste, ikke blod og gørr.  Ikke det at filmene som er nevnt i lista ikke er gode representanter for ubehag, men den mangler noen veldig essensielle filmer.  Her er den alternative lista:

    1. Saving Private Ryan
    Har sett denne to ganger, aldri mer, det gjør bare vondt.

    2. Oldboy
    Asiatisk mesterverk som trykker på alle «ubehag-knappene»

    3. Eden Lake
    Slutt sena er troverdig til tusen og gjør denne filmen til noe mer enn en vanlig skrekk.

    4. Dead Ringers
    Cronbergs mest ubehaglige, med Jeromy Irons/Jeromy Irons i Oscar slag(Vant også 3 priser)

    5. Soldier Blue
    Denne filmen har flere mangler, men indianermasakeren er så ille at filmen havner på lista.

    • Jeg er ikke enig i at Saving Private Ryan burde være på den listen der! Det er en vakker film, i mine øyne en av de beste krigsfilmer noensinne, og fortjener ikke en plass på denne listen! Saving Private Ryan vekker selvsagt liv i følelser, men det skal den gjøre! 

      • taranaak

         Ikke missforstå. Jeg synes også at SPR er en sekser på terningen, men den gir meg et innsyn i krigens gru slik at jeg nesten mister troen på menneskeheten. Derfor orker jeg ikke å se den flere ganger.

    • Xagu

      SPR er vel ikke akkurat den mest slående krigsskildringen heller, kan komme på endel verre eksempler. 

      ZULU fra 1954 f.eks. Enemy at the Gates… The list goes on indefinitely… Spielberg imponerer ikke innen krig isåfall.

      Er enig med Oldboy da, den må inn på lista, har ikke sett de andre her tror jeg.

  • omgn

    The War Zone av Tim Roth. Ikke spesielt utagerende, men den er så vanvittig intens og rå. Måten den nydelige cinematografien står i kontrast til den fæle historien er bare hjerteskjærende.

  • trieste

    Come and see (1985) av russiske Elem Klimov er absolutt det verste jeg har sett av krigens horror og lidelse. Her er ingen svulstig sentiminalitet ala Spielberg. Filmen ses fra en ung gutts synsvinkel i møte med tyske Einsatzgruppen, landsbyer i brann og krigens ondskap. 

    PS. Morsomt at klassikeren Crash (1996) er med på listen! Jeg syns det er en vakker film. En av mine favoritter.

  • Wow, nå som dere tydeligvis har truffet en ny stor målgruppe, kommer dere til å flørte like mye med dem som med superhelter og eventyr? Weltschmerzsdelingsdager? 
    Jeg står over 😉 

  • foca9

    Traileren til The Human Centipede blir vel ikke glemt med det første…

    • Ikke filmen heller. Off, den var ekkel. Men den hadde vært enda eklere om skuespillerne ikke hadde vært så latterlig dårlige, for da hadde man ihvertfall fått illusjonen av at det ikke bare var en film.

  •  martyrs, a serbian film, panic button, antichrist, feed. æsj alle sammen, ikkje bare visuelt men mentalt æsj

  • labanterry

    Saló eller Sodomas 120 dager.  Den orker man bare å se en gang.

    • Dag821

      Mesterverk. Den ser jeg minimum tre ganger i året. Topp fem hos meg.

    • Xagu

      Nice one…

  • Xagu

    Tafatte disse anmelderne her ass, så vidt sett en film eller to jo. 

    Holy Mountain

    Oldboy

    Sansenes Rike

    Caligula

    The Birth of a Nation

    Greit jeg skal gi dere «Irreversible», men hva f… er det å prakke på godt folk. Horribel film og horribel opplevelse.  

  • christox

    May.

    Usikker på om den er like jævlig som jeg husker den da jeg var 15.

  • Oljebukse

    Noen som syns Eraserhead var særlig behagelig? Syns den også fortjener sin plass her:)
    http://www.imdb.com/title/tt0074486/?ref_=fn_al_tt_1

  • SivHagen

    DIS

    • Hahahahahahaha! Ja, men den er ubehageleg på ein HEILT anna måte!

      • SivHagen

        Ingen klarer å gi meg det ubehaget som medlemmene av Sand familien gir meg.
        Ingen over og ingen ved siden, og takk og pris for det!