For et kinoår! Vi har sett det meste. Flygende superhelter, sorthvite stumfilmstjerner, røkejakkekledte agenter, amorøse geriatrikere og en vestlending med alkoholproblem. Alle er med på Filmpolitiets liste over årets 10 beste filmer.

Det er også noen filmer som IKKE er med. Vi hadde for eksempel håpet at Ridley Scotts Prometheus var bedre. Den er en visuell fest, og har interessante tanker og ideer, men manuset plages av hull og lite troverdige elementer.

Årets norske mammutfilm, Kon-tiki, burde kanskje også få innpass på bakgrunn av vår anmeldelse, og at den er sett av svimlende 900.000. Men den ligger i det minste og vaker et sted under topp 10. Også flere andre norske filmer har imponert, som Til ungdommen, 90 minutter, De andre og Uskyld. De er i det minste nevnt.

Les også: Filmpolitiet skal på TV den 18. desember!

Vi føler også for å berømme Dredd, en kompromissløs action-sci-fi, som dessverre floppet brutalt. Dermed blir det nok ikke flere Dredd-filmer på kino.

Men nå er det tid for å avsløre hvilke filmer som vi i Filmpolitiet mener var årets desidert beste. Det er absolutt rom for uenighet, slik det alltid er med slike lister.

Sånt har vi kommentarfeltet for. Der kan du fortelle oss hvor store idioter vi er, samtidig som du kan bevise din egen fortreffelige filmkunnskap med din egen topp 10-liste.

Legg inn din egen liste over årets beste serier og diskuter Filmpolitiets kåring i kommentarfeltet her

John Carter

Taylor Kitsch spiller hovedrollen i John Carter (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

John Carter er filmet som de store eventyrfilmene fra gamle dager, bare med bedre effekter. Dette er for all del ingen film å ta på blodig alvor. Den må ikke gjennomanalyseres (jamfør forklaringa på hvordan alle plutselig snakker engelsk).

Men jeg synes dette er fantastisk herlig kinosnadder, vidunderlig eskapisme.

Les Birgers anmeldelse av John Carter her!

John Carter er en film vi gjerne skulle ha sett få mer oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet, altså.

Med merkelige promoteringsvalg og en oppladning der selskapet selv gikk ut og sa hvor skuffet de var over kinobesøket var det kanskje ikke annet å vente enn at den heller ikke gjorde det så stort på kino her i Norge.

Les også: Også superhelter kan floppe

Kompani Orheim
Kristoffer Joner i 'Kompani Orheim'. (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon)

Tidskoloritten er imponerende gjennomført. Alle detaljer stemmer, uten at 80-tallet blir trykket inn i trynet på meg. Dette forsterker innholdet i historien.

Dette er også Jarles tidsreise. Den avsluttes med en epilog i nåtid, der Rolf Kristian Larsen fremfører en sterk monolog som går rett til hjerterota. Og avslutningsbildet er til å grine av.

Les Birgers anmeldelse av Kompani Orheim her!

Med Kompani Orheim blir trilogien om Jarle Klepp fullført. Her fortelles det underliggende som skapte videregåendeeleven og studenten som vi har sett i Mannen som elsket Yngve og Jeg reiser alene.

Framstillingen av forholdet til faren forklarer mye av hvorfor det er så lett for Jarle å forelske seg i det politiske opprøret i ungdomsorganisasjonene. For innsatsen vant Joner en veldig fortjent Amanda for årets beste mannlige skuespiller.

Les også: Overraskende Amanda-vinner!


Runes største filmøyeblikk i 2012:

Når regissør Wes Anderson maler sin fargerike versjon av ungdomstida på en øy nordøst i USA i filmen Moonrise Kingdom er det umulig å ikke bli sjarmert.

Hjertesukket mitt når den 12 år gamle Sam overbeviser Suzy om å rømme med ham hørtes nok i hele kinosalen.

Med Andersons fargerike skildring av ungdomslivet nordvest i USA forsterker han sin egen posisjon som en av USAs mest egenartede regissører.


Hobbiten: En uventet reise
James Nesbitt, Martin Freeman, Stephen Hunter, Graham McTavish, William Kircher og Jed Brophy i Hobbiten: En uventet reise (Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. og New Line Productions, Inc./ Foto: James Fisher).

Mye kan skje i løpet av en film, og når vi nærmer oss slutten, har Martin Freemans figur satt seg skikkelig. Dette er med på å gjøre Hobbiten: En uventet reise til en vellykket eventyrfilm. Den møter enorme forventninger, og innfrir de fleste av dem.

Den har fantastiske ting å vise frem, og gjør det med filmatisk stormannsgalskap av en regissør som kjenner dette universet ut og inn. Så hatten av for Peter Jackson, det er bare å glede seg til de to neste!

Les Birgers anmeldelse av Hobbiten: En uventet reise her!

Den første filmen i Peter Jacksons andre trilogi fra J.R.R. Tolkiens univers skaper selvsagt store forventninger.

Ringenes herre-filmene tiltrakk seg Oscar-statuetter som fluer mot honningpapir, og i håp om flere har Jackson og co. trukket mye i de samme trådene som sist. Storslåtte overflyvninger, kraftige kampscener og Gollum som en sentral skikkelse i skyggene.

Nytt av året er Martin Freeman som hjertelig omfavner rollen som Bilbo. Vi gleder oss til mer!

Les også: «Hobbiten» satte ny desemberrekord i USA

Shame
Michael Fassbender i Shame. (Foto: Arthaus)

Filmens avslutning kan tolkes forskjellig. Historien gir ingen klare svar.

Men jeg kommer til å huske hvordan Brandons ansikt så ut, og hvordan det alene signaliserer hva som kommer til å skje med ham.

Michael Fassbender bekrefter at han er skuespiller i den absolutte toppdivisjon, mens Steve McQueen med sin andre film etablerer seg som en av verdens mest spennende regissører og manusforfattere.

Les Birgers anmeldelse av Shame her!

I en film om dyptliggende seksuelle problemer hos en enkelt småfordervet sjel skapes øyeblikk som er ment for å provosere.

Steve McQueen lager filmer som går utrolig tett på figurene de viser – det gjorde han allerede i kortfilmperioden sin – men her penser han innom tabutemaer som seksuell avhengighet på en måte som griper nærmere enn noen gang.

Les også: Michael Fassbender skal spele i filmatisering av «Assassins Creed»


Birgers største filmøyeblikk i 2012:

Det aller sterkeste jeg opplevde i en kinosal i 2012, var Johanne Butenschøn Lindheims beskrivelse av hvordan hun overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Dette skjer i Kari Anne Moes dokumentarfilm «Til ungdommen», som skulle følge fire ungdomspolitikere mot skolevalget, men som i stedet skildrer dem før og etter 22. juli.

Kontrasten er enorm mellom den livsglade jenta med skinnende øyne som snakker til kamera på jenterommet FØR, og den merkede, bråvoksne Johanne som sitter på akkurat samme sted noen dager etter.

Hun forteller hele historien med en iskald dramaturgi som ikke kunne ha vært scriptet bedre, og det er tydelig at hun ikke bare gjenforteller, men også gjenopplever det hun var igjennom.

Det er en vanvittig sterk sekvens som mer enn noe annet gir meg et inntrykk av hvordan Utøya-ungdommene opplevde det som skjedde. At Kari Anne Moe fikk festet det på film, er et viktig dokument for ettertiden.


Legg inn din egen liste over årets beste serier og diskuter Filmpolitiets kåring i kommentarfeltet her

Muldvarpen
Gary Oldman i Muldvarpen (Foto: SF Norge)

Den ligger sannsynligvis ikke så langt unna sannheten om hvordan spioner opererte på 1970-tallet, og kanskje gjør det fremdeles.

Med dette har Tomas Alfredson signalisert at La den rette komme inn ikke var et engangstilfelle – han er virkelig en regissør av internasjonalt format!

Les Birgers anmeldelse av Muldvarpen her!

Som et slags diametralt motstykke til James Bond-typen spionfilmer tar Muldvarpen den motsatte veien. Det er ikke løping, fart og spenning som står sentralt hos disse hemmelige agentene.

Dypt inne i MI6 spinnes nett av løgner, og den paranoide stemningen som Alfredsson skaper hos filmens – ekstremt erfarne – skuespillerne kan knapt kuttes i med en diamantskjærer.

Les også: Oldman er som en skilpasse

The Artist
Jean Dujardin og Bérénice Bejo i The Artist (Foto: Scanbox).

The Artist er nydelig i skildringen av det gamle Hollywood, og hvilken betydning den gryende filmindustrien hadde hos allmennheten.

Se bare på ansiktsuttrykkene til det hengivne publikummet i en tidlig scene. De er som sugd inn i eventyret de ser utfolde seg på lerretet.

Dessuten får vi en god følelse av pionerarbeidet, den naive optimismen og den enorme utviklingen i filmindustrien, der stjerner kunne tennes og slukkes omtrent over natta.

Les Birgers anmeldelse av The Artist her!

Michel Hazanavicius skapte med The Artist en historie som var akkurat det filmverdenen ville ha. En nydelig utført pastisj på et svunnet Hollywood, en hyllest til stumfilmens tid som samtidig ikledde seg datidens uttrykk – med 20-tallsfilmens styrker og svakheter.

Regissør Hazanavicius og hovedrolleinnehaver Dujardin har samarbeidet på filmer i en liten årrekke nå. Om du har sansen for sjangerleken deres kan du se OSS 117-filmene, en filmserie som parodierer 70-tallets spionfilmer ned til den kornete filmfølelsen og de arrogante spionene. To franske perler!

Oscar: The Artist er nattens vinner

Amour
Jean-Louise Trintingant i Amour (Foto: Festival de Cannes).

Østerrikske Michael Haneke vant fortjent Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i for det finstemte kammerspillet i filmen Amour.

Med varsomme steg skildrer han hva som skjer med det aldrende ekteparet Anne (Emanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant) når førstnevnte rammes av Alzheimers sykdom. George kjemper for en verdig hverdag for seg selv og sin kone, men møter mange vanskelig utfordringer.

Filmen er vakker når den skildrer hverdagen til de to og nærheten dem imellom. Den er også vond og sår når Georges blir konfrontert med den nye virkeligheten sykdommen tvinger frem. Amour viser den aller siste fasen i livet til to mennesker. Den tar oss med inn i det mest private – til tiden og tankene i livets siste fase.

I motsetning til Hanekes andre filmer er Amour overraskende stille og konvensjonell, men filmen bærer også hans tydelige avtrykk.

Skuespillerne Riva og Trintignant fyller lerretet med livserfaringer få andre kan formidle – de to er blant Frankrikes mest erfarne skuespillere og forsterker Hanekes lavmælte stil.

Stort sett hele filmen foregår inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep blir vi en del av livet innenfor de fire veggene. Inntil livet tar slutt.

Anmeldelse: Det hvite båndet: — Ikke en film for alle

The Avengers

Vi blir med på en virtuos effektreise, der alle triks tas i bruk.

Det er tøft når Black Widow introduseres, når S.H.I.E.L.D.s flygende hangarskip angripes og når det går mot et spektakulært showdown på Manhattan.

Det er disse sekvensene som gjør filmen til en opplevelse. Dette er virkelig et digitalt sirkus!

Les Birgers anmeldelse av The Avengers her!

Store actionblockbustere er artigst når de i tillegg til heftige scener kan vise oss hvorfor karakterene gjør det de gjør. I The Avengers er det mange store egoer som skal ha plass – folk som egentlig ikke passer sammen, store hoder som

I stedet for å slåss for «det sjefen sier vi skal gjøre» – som i altfor mange actionfilmer – klarer The Avengers å samles rundt noe som føles ekte (uten at jeg skal spoile hva det er, om du ikke har sett den).

Oppfølger: Joss Whedon får lage «Avengers 2» og TV-serie


Andreas sitt største filmøyeblikk i 2012:
Alle «bad guy»-monologar bør avbrytast slik:


Play

Jeg forstår at noen vil finne innholdet i Play kontroversielt. Men jeg ser det mer som en ærlig flik av det svenske samfunnet, enn som et innlegg i noen innvandringsdebatt.

Filmen viser hvor alene barn kan stå i en voksenverden som har det for travelt med å bry seg. Dette gjelder begge parter i denne historien. Også overgriperne er alene, og gjør det de gjør fordi de kan, uten foreldrekontroll.

Les Birgers anmeldelse av Play her!

«Basert på ekte hendelser» er en fallgruve det er lett å falle i. Det så vi blant annet da Kon-Tiki-regissørene fikk kritikk for å ha endret på karaktertrekkene til ekte mennesker på flåteturen til Polynesia.

I vårt naboland fikk svenske Ruben Östlund en annen variant av samme kritikk. Historien om bandene av barn som ranet barn var basert på nyhetsoppslag fra Göteborg, og at den ble trukket frem og laget film av ble sett på som rasistisk.

Play viser et psykologisk spill som kunne ha vært til stede i en hvilken som helst skolegård, hudfarge er bare med for å forsterke tanken om «de andre». I tillegg er den underspilte voksenrollen – på alle sider – som er det viktige.

Anmeldelse: De ufrivillige: – forteller klokt om menneskets tendens til å la seg påvirke av omgivelsene


Martes største filmøyeblikk i 2012:

At et barn kan spille så godt som Quvenzhané Wallis gjør i Beasts of The Southern Wild er for meg et mysterium.

Hennes rollefigur Hushpuppy er en modig, sterk og rå lita jente, og historien som fortelles er trist, søt og morsom på en gang.

Quvenzhanés rolleprestasjon rørte meg så dypt inn til hjerterota at flommen av tårer var umulig å stanse. Gi den jenta en Oscar!


Beasts of the southern wild
Quvenzhané Wallis i Beasts of the Southern Wild. (Foto: Arthaus)

Quvenzhané Wallis er et fantastisk funn som Hushpuppy. Hun har en nerve og tilstedeværelse foran kamera som et barn egentlig ikke skal kunne ha. Hun levendegjør Hushpuppy som et frodig barn på leting etter mot, styrke, kjærlighet og tilgivelse. Wallis er filmens hjerte og sjel og er et ekstremt talent.

Dette er en fantastisk film med tidløse kvaliteter, et drømmende uttrykk, en sterk historie om tilhørighet og en utrolig innsats av filmens lille hovedrolleinnehaver.

Les her for Birgers anmeldelse av Beasts of the Southern Wild!

Denne filmen så vi først på Cannes-festivalen, til stormende jubel. På filmfestival ser man mange filmer samtidig, og følelser for en spesiell film kan av og til bølge over på den neste. Derfor var Birger veldig spent da den skulle ha norgespremiere i høst. Ville han få bekreftelsen han var ute etter?

Ikke bare var den like bra, den var bedre! Ingen annen film har satt så sterk emosjonell sving på oss i år som Beasts of the Southern Wild.

Og ikke for å gjenta oss selv, men både filmen, regissør Benh Zeitlin og lille Quvenzhané Wallis bør blir Oscar-nominerte for innsatsen, for det fortjener de!

Les også: Kan disse vinne Oscar?

Hvilke filmer mener du er de beste i år? Diskutér i kommentarfeltet!
  • poprockmo

    Likte Shame, the Descendants, the Artist og, overraskende nok, the Avengers best i år. Et litt skuffende filmår egentlig.

    Men nå er det jo Oscar om ikke så alt for lenge. Dukker alltid opp noen godbiter rundt den tiden.

  • Beasts of the southern wild var fantastisk! Ingen tvil! På min topp 10 liste ville jeg uten tvil hatt med Skyfall, samt at Looper (som var en veldig nytenkene og et frisk pust i sci fi sjangeren) og The Dark Knight Rises også ville fått en plass på listen! Ville også hatt med Argo på denne listen! Mysterium at den ikke er med :S  Har ikke sett flere av filmene på deres liste, og kan derfor ikke uttale meg om de filmene der. Men End of watch også fortjener en plass på min liste.

    1. Skyfall
    2. Beasts of the southern wild
    3. The Dark Knight Rises
    4. Looper
    5. The Artist
    6. End of watch
    7. Argo
    8. The Avengers
    9. Shame
    10.?

    PS: JOHN CARTER!? 2012s største flopp både i forhold til inntekter, seertall og kritikkmessig! 

    • CLPE

       Enig med deg i din nr2 liste, selv om det er noen filmer der jeg ikke har sett enda, som jeg gleder meg til å se! Cohn Carter likte jeg svært godt, uten andre ord å forklare det med enn de som er nevnt i artikkelen. Det er sikkert et tilfelle av elsk/hat.

    • Neo

      Skyfall burde vært årets flopp. 

  • Hvorfor er The Avengers her? 

  • ederogalle

    The avengers kom med, men ikke batman? Igjen, hva er det dere røyker?

  • Dette må vel være spøk?
    John Carter, Muldvarpen og The Avangers har jo ingenting å gjøre på en liste som dette.
    Har noen av dere filmgeeks sett The Color Wheel? Noen meninger om den?

  • Nå har ikke jeg fått sett halvparten av de filmene som er i denne lista enda, men av de som er der er jeg helt enig i at Shame og An Unexpected Journey fortjener å være på lista. Av de som ikke engang er nevnt så savner jeg The Perks of Being a Wallflower, The Hunger Games og We Need to Talk About Kevin.

    • Neo

      Hunger Games? På en toppliste? Hmmm…

      • Ikke på en toppliste nødvendigvis nei, men jeg synes det er litt merkelig at den ikke engang er nevnt. The Hunger Games var ikke fullt så bra som foventa da jeg så den på kino, men da jeg så den hjemme ble den faktisk en del bedre. Samme følelsen fikk jeg av Prometheus. Den ble også mye bedre etter at jeg så den igjen hjemme.
        Men nå har jeg ikke sett så mange av filmene som har kommet ut i år enda, så jeg har ærlig talt ikke så mye å velge i.

  • WhatsUpWorld

    Fetih 1453Rebelle 
    Once Upon a Time in Anatolia
    7 Cajas
    Dom ( home) av Oleg Pogodin
    Lawless
    Guilty of Romance 
    Himizu
    We Need to Talk About Kevin.

  • CaiNix

    Beasts of the Southern Wild er noe av det kjedeligste jeg har sett i hele år. Kunne ikke brydd meg mindre om karakterene. Jeg så den utelukkende pga. anmeldelsen her og jeg gjør ikke den tabben igjen for å si det slik.

  • playboy33

    …Nibrii nibrii nibrii thats all folks`!!!

  • Lars Hansen

    Helt enig i plasseringen til ‘Beasts of the Southern Wild,’ fantastisk film. Savner ‘De Urørlige,’ som, selv om jeg syns ‘Beasts’ var bedre, utvilsomt ga meg den mest spesielle kinoopplevelsen. Det er sjelden man går ut av en kinosal hvor samtlige publikummere synes å være lykkelige etter å ha sett en film. Synes for øvrig at en topp ti-liste ble for vanskelig, så jeg korter ned min egen til fem:

    1. Beasts of the Southern Wild
    2. De Urørlige
    3. Polisse
    4. Moonrise Kingdom
    5. Camp 14: Total Control Zone

    • Neo

      Enig med nr 2…fantastisk film!

  • Har ikke sett alle filmene her. Amour, Muldvarpen og Shame er filmer jeg ikke har sett som jeg bør se for at det skal være en komplett liste. Jeg har en liste over de nye filmene jeg har sett på kino i år, der er dog ikke The Artist, som jeg senere så på blu-ray den ville sneket seg inn på topp 10.

    Kinolista, 2012: (Tallet etter er terningkast)

    1 Hugo 5

    2 Moonrise Kingdom 5
    3 Beasts of the Southern Wild 5

    4 Intouchables 5

    5 Argo 4
    6 Dark Knight Rises 4
    7 Lawless 48 Hobbit 4

    9 Uskyld 4

    10 A Royal Affair 4

    11 Prometheus 4

    12 The Grey 4

    13 End of Watch 4

    14 Sherlock Holmes: A Game of Shadows
    4

    15 Iron Sky 4

    16 The Bourne Legacy 4

    17 The Hunger Games 4

    18 The Avengers 4

    19 Get The Gringo 4

    20 Brave 4

    21 Skyfall 3

    22 Ted 3

    23 The Amazing Spider-Man 3

    24 The Dictator 3

    25 War Horse 3

    26 Savages 3

    28 American Pie: Reunion 3

    29 John Carter 3

    30 På Veien Til Buenos Aires 3

    31 Laksefiske i Jemen 3

    32 Safe House 2

    33 Battleship 2

    34 Abraham Lincoln: Vampire Hunter 2

    35 Dark Shadows 2

  • axreason

    katastrofal kåring.

  • CLPE

    Beasts of the southern wild fortjener 1.plassen, den gjennomfører sammensmeltingen mellom idé uttrykk helt perfekt.

  • Dag821

    Paradies: Liebe. Ellers har jeg ikke sett noe særlig som er verdt å nevne. Shame kom vel sent i fjor?

    Iron Sky, The Hunger Games, The Cabin in the Woods, Prometheus og Total Recall remaken er årets dårligste, for min del.

  • PeeWeeMadman

    Jeg synes faktisk at NRK sine anmeldere viser stor integritet ved å inkludere John Carter på lista. Det viser bare at de ihvertfall står ved sin smak og ikke lare seg påvirke alt for lett av hva som er den rådende oppfatningen om en bestemt film. John Carter blir nok en av disse filmene som får en ganske stor skare fans, på tross av at «folk flest» og kritikerne dømte filmen nedenom og ned. 

  • Neo

    At ikke «De Urørlige» er på denne listen er faktisk helt utrolig! (Den kom riktignok i 2011, men er kinovist her i 2012, og anmeldt). 

    Men den langtråkige John Carter, den må med! 

    • vincedirt

      De urørelige er en veldig normal film, du vet hvordan storyen vil sno seg gjennom hele. Ingen overraskelser. og selv om den rørte meg til tårer, er det ikke en story jeg ikke har sett før!

  • magnarStoroy

    Mange her eg ikkje har sett. Av dei eg har sett likte eg Bourne legacy, safe house og flukt best. Dei tre får terningkast 6 av meg. Har ikkje sett Kon-Tiki enno, men dokumentariske spelefilmar brukar ikkje å falle i smak. Slikt passar best på National Geographic er mi meining, men kanskje Kon-Tiki er bra likevel? Inntil vidare er flukt årets norske film for meg.

  • The Avengers vinner årets mest oppskrytte film på min liste. 
    Er langt fra så bra som folk skal ha det til.

  • Muldvarpen er best. Beats of the Southern Wild er filmklubbnevrotikerens forutsigbare oppskryt. Min dømmekraft er suveren.
    http://sentertanken.wordpress.com/2012/11/28/liker-de-jazz/

  • Fantastisk, endelig en liste som ikke er dedikert til TDKR!

    • Har enda ikke sett en liste som er dedikert til TDKR og hvordan kan John Carter plasseres foran TDKR!? Filmpoletiet er en gjeng nerder som er overbegeistret for fantsy/adventure berre se årskavalkaden, kanskje en ide å få inn noen med et lit annet syn på film, virker som de er styrt av Birger Vestmo ingen som tørr å si han imot. Både Carter og Hobbiten har fått dårlige anmelderlser verden over og folk har ikke giddet å se dem. Blir for dumt å trekke frem dårlig markedsføring som grunnen til at Carter ikke har nådd frem. Gode og dårlige kritikkert spres raskt over de ulike mediene, Carter er en dårlig film og det vet fantasy gjengen i filmpoletiet. Det e rett og slett en skandale og ikke å ha TDKR på denne listen. Hvorfor The Avengers? bryr vi oss om byen blir tatt, bryr vi oss om de ulike superheltene. Det er absolutt ingen fare for at de ikke skal klare det, det er ingeting på spill og en kube som  åpner opp himmele slik at aliens kan komme ned til New York (Hvorfor New York?) prøver seg med en form for moralsk preken rundt våpen( så utrolig malplassert) hva kunne gå galt i Avengers med 250 millioner dollar? Hulken stjeler hele showet og har ikke hatt sin egen film på 10 år. Bane er ikke en god skurk men Loki er? Hvorfor? Motivet til Loki er veldig uklart? Avengers bruker halve filmen på å invitere til fest midt i New York, spennende å se om de alle samles.

      Heile Batman triologien burde fått utrolig mye mer støtte blant anmeldere, siden serien har gjort så uendelig mye for superhelt sjangren. Hadde ikke vært for The Dark Knight er det ikke sikkert Avengers hadde vært realisert. Og TDKR bringer triologien til en veldig tilfredstillende slutt. Alle løse tråder blir samlet, temaene som har vært gjennom triologien blir tatt opp igjen på en utrolig smart måte. De har klart å laget en triologi! og ikke berre oppfølgere. Et utrolig godt manus me helt uforglemmelige quotes som en kan lære noe av. Det er ikke filmer som går dypt inn i menneskers psyke men det tar opp ulike følelser som vi kjenner til daglig og som alle har, men at de forsterker disse og setter det inn i mer ekstreme sammenhenger. Hvorfor skal LOTR få en slik massiv hyllest verden over? SER en på begge triologiene, fortjener begge en hyllest for å ha revolusjonert filmsjangeren til hver sin tid. The Avenger er berre et resultatav TDK triologien og John Carter holder rett og slett ikke mål. Birger Vestmo og gjengen burde se inn i seg selv og tenke over disse spørsmålene, det er rett og slett ingen argumenter som holder mål men jeg skullle gjeren hørrt deres mening på denne artikkelen.

      Når en klarer å plassere Hobbiten på en slik liste, er det noe galt. Den har ikke fått noen kjempe anmeldelser og er ikke i nærheten av LOTR, burde ikke denne blirtt vurdert opp imot resten av triloogien? Hva er det som gjør at den kommer på denne listen? er jo nesten akkuratt som LOTR med dårligere karekaterer og enda svakere plott. (Akkuratt som det går ann) Og anmeldelsen bærer tydelig preg av at dette er et fantastisk eventyr som filmpoletiet elsker. ER jo ikke originalt i det hele tatt.

      «Its not who I am underneath, but what I do  that defines me.»
      «A hero can be anyone. Even a man doing something as simple and reassuring as putting a coat around a little boy’s shoulders to let him know that the world hadn’t ended.»

      • Det er så mye galt ved denne uendelig lange kommentaren at jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Har du i det hele tatt peiling på hvordan filmpolitiet anmelder, eller baserer du alt det du sier KUN på denne ene, lille lista fordi du er sur fordi TDKR ikke kom med? For det er nemlig det det virker som, sutring.

  • Goodfella1193

    Beast of the southern wild var skuffende og oppskrytt. At de ikke ser at The Dark Knight Rises var årets beste film er ille

  • En favoritt på tampen for scifi elskere: Beyond the black rainbow

  • Kun sett 3 av filmene på listen (TV-serier tar skummelt mye tid, spesielt med så mye kvalitet som i 2012….). Glad jeg har mye godt å se frem til på filmfronten en eller annen gang i fremtiden når jeg finner tid.

    Men ….John Carter? Hahaha, den klarte ikke engang å fenge guttungene mine nevneverdig. Helt greit tidsfordriv, tror jeg må ta et gjensyn og forsøke å finne magien som Filmpolitiet har fått øye på.

    Glad The Avengers er på liste, fantastisk underholdende å se på kino.

  • God liste. Mye bra! Ikke helt enig, men… http://judgefudge.net/2013/01/18/topp-10-beste-filmer-2012/