For et kinoår! Vi har sett det meste. Flygende superhelter, sorthvite stumfilmstjerner, røkejakkekledte agenter, amorøse geriatrikere og en vestlending med alkoholproblem. Alle er med på Filmpolitiets liste over årets 10 beste filmer.

Det er også noen filmer som IKKE er med. Vi hadde for eksempel håpet at Ridley Scotts Prometheus var bedre. Den er en visuell fest, og har interessante tanker og ideer, men manuset plages av hull og lite troverdige elementer.

Årets norske mammutfilm, Kon-tiki, burde kanskje også få innpass på bakgrunn av vår anmeldelse, og at den er sett av svimlende 900.000. Men den ligger i det minste og vaker et sted under topp 10. Også flere andre norske filmer har imponert, som Til ungdommen, 90 minutter, De andre og Uskyld. De er i det minste nevnt.

Les også: Filmpolitiet skal på TV den 18. desember!

Vi føler også for å berømme Dredd, en kompromissløs action-sci-fi, som dessverre floppet brutalt. Dermed blir det nok ikke flere Dredd-filmer på kino.

Men nå er det tid for å avsløre hvilke filmer som vi i Filmpolitiet mener var årets desidert beste. Det er absolutt rom for uenighet, slik det alltid er med slike lister.

Sånt har vi kommentarfeltet for. Der kan du fortelle oss hvor store idioter vi er, samtidig som du kan bevise din egen fortreffelige filmkunnskap med din egen topp 10-liste.

Legg inn din egen liste over årets beste serier og diskuter Filmpolitiets kåring i kommentarfeltet her

John Carter

Taylor Kitsch spiller hovedrollen i John Carter (Foto: The Walt Disney Company Nordic).

John Carter er filmet som de store eventyrfilmene fra gamle dager, bare med bedre effekter. Dette er for all del ingen film å ta på blodig alvor. Den må ikke gjennomanalyseres (jamfør forklaringa på hvordan alle plutselig snakker engelsk).

Men jeg synes dette er fantastisk herlig kinosnadder, vidunderlig eskapisme.

Les Birgers anmeldelse av John Carter her!

John Carter er en film vi gjerne skulle ha sett få mer oppmerksomhet. Positiv oppmerksomhet, altså.

Med merkelige promoteringsvalg og en oppladning der selskapet selv gikk ut og sa hvor skuffet de var over kinobesøket var det kanskje ikke annet å vente enn at den heller ikke gjorde det så stort på kino her i Norge.

Les også: Også superhelter kan floppe

Kompani Orheim
Kristoffer Joner i 'Kompani Orheim'. (Foto: Motlys / Norsk Filmdistribusjon)

Tidskoloritten er imponerende gjennomført. Alle detaljer stemmer, uten at 80-tallet blir trykket inn i trynet på meg. Dette forsterker innholdet i historien.

Dette er også Jarles tidsreise. Den avsluttes med en epilog i nåtid, der Rolf Kristian Larsen fremfører en sterk monolog som går rett til hjerterota. Og avslutningsbildet er til å grine av.

Les Birgers anmeldelse av Kompani Orheim her!

Med Kompani Orheim blir trilogien om Jarle Klepp fullført. Her fortelles det underliggende som skapte videregåendeeleven og studenten som vi har sett i Mannen som elsket Yngve og Jeg reiser alene.

Framstillingen av forholdet til faren forklarer mye av hvorfor det er så lett for Jarle å forelske seg i det politiske opprøret i ungdomsorganisasjonene. For innsatsen vant Joner en veldig fortjent Amanda for årets beste mannlige skuespiller.

Les også: Overraskende Amanda-vinner!


Runes største filmøyeblikk i 2012:

Når regissør Wes Anderson maler sin fargerike versjon av ungdomstida på en øy nordøst i USA i filmen Moonrise Kingdom er det umulig å ikke bli sjarmert.

Hjertesukket mitt når den 12 år gamle Sam overbeviser Suzy om å rømme med ham hørtes nok i hele kinosalen.

Med Andersons fargerike skildring av ungdomslivet nordvest i USA forsterker han sin egen posisjon som en av USAs mest egenartede regissører.


Hobbiten: En uventet reise
James Nesbitt, Martin Freeman, Stephen Hunter, Graham McTavish, William Kircher og Jed Brophy i Hobbiten: En uventet reise (Foto: Metro-Goldwyn-Mayer Pictures Inc. og New Line Productions, Inc./ Foto: James Fisher).

Mye kan skje i løpet av en film, og når vi nærmer oss slutten, har Martin Freemans figur satt seg skikkelig. Dette er med på å gjøre Hobbiten: En uventet reise til en vellykket eventyrfilm. Den møter enorme forventninger, og innfrir de fleste av dem.

Den har fantastiske ting å vise frem, og gjør det med filmatisk stormannsgalskap av en regissør som kjenner dette universet ut og inn. Så hatten av for Peter Jackson, det er bare å glede seg til de to neste!

Les Birgers anmeldelse av Hobbiten: En uventet reise her!

Den første filmen i Peter Jacksons andre trilogi fra J.R.R. Tolkiens univers skaper selvsagt store forventninger.

Ringenes herre-filmene tiltrakk seg Oscar-statuetter som fluer mot honningpapir, og i håp om flere har Jackson og co. trukket mye i de samme trådene som sist. Storslåtte overflyvninger, kraftige kampscener og Gollum som en sentral skikkelse i skyggene.

Nytt av året er Martin Freeman som hjertelig omfavner rollen som Bilbo. Vi gleder oss til mer!

Les også: «Hobbiten» satte ny desemberrekord i USA

Shame
Michael Fassbender i Shame. (Foto: Arthaus)

Filmens avslutning kan tolkes forskjellig. Historien gir ingen klare svar.

Men jeg kommer til å huske hvordan Brandons ansikt så ut, og hvordan det alene signaliserer hva som kommer til å skje med ham.

Michael Fassbender bekrefter at han er skuespiller i den absolutte toppdivisjon, mens Steve McQueen med sin andre film etablerer seg som en av verdens mest spennende regissører og manusforfattere.

Les Birgers anmeldelse av Shame her!

I en film om dyptliggende seksuelle problemer hos en enkelt småfordervet sjel skapes øyeblikk som er ment for å provosere.

Steve McQueen lager filmer som går utrolig tett på figurene de viser – det gjorde han allerede i kortfilmperioden sin – men her penser han innom tabutemaer som seksuell avhengighet på en måte som griper nærmere enn noen gang.

Les også: Michael Fassbender skal spele i filmatisering av «Assassins Creed»


Birgers største filmøyeblikk i 2012:

Det aller sterkeste jeg opplevde i en kinosal i 2012, var Johanne Butenschøn Lindheims beskrivelse av hvordan hun overlevde massakren på Utøya 22. juli 2011. Dette skjer i Kari Anne Moes dokumentarfilm «Til ungdommen», som skulle følge fire ungdomspolitikere mot skolevalget, men som i stedet skildrer dem før og etter 22. juli.

Kontrasten er enorm mellom den livsglade jenta med skinnende øyne som snakker til kamera på jenterommet FØR, og den merkede, bråvoksne Johanne som sitter på akkurat samme sted noen dager etter.

Hun forteller hele historien med en iskald dramaturgi som ikke kunne ha vært scriptet bedre, og det er tydelig at hun ikke bare gjenforteller, men også gjenopplever det hun var igjennom.

Det er en vanvittig sterk sekvens som mer enn noe annet gir meg et inntrykk av hvordan Utøya-ungdommene opplevde det som skjedde. At Kari Anne Moe fikk festet det på film, er et viktig dokument for ettertiden.


Legg inn din egen liste over årets beste serier og diskuter Filmpolitiets kåring i kommentarfeltet her

Muldvarpen
Gary Oldman i Muldvarpen (Foto: SF Norge)

Den ligger sannsynligvis ikke så langt unna sannheten om hvordan spioner opererte på 1970-tallet, og kanskje gjør det fremdeles.

Med dette har Tomas Alfredson signalisert at La den rette komme inn ikke var et engangstilfelle – han er virkelig en regissør av internasjonalt format!

Les Birgers anmeldelse av Muldvarpen her!

Som et slags diametralt motstykke til James Bond-typen spionfilmer tar Muldvarpen den motsatte veien. Det er ikke løping, fart og spenning som står sentralt hos disse hemmelige agentene.

Dypt inne i MI6 spinnes nett av løgner, og den paranoide stemningen som Alfredsson skaper hos filmens – ekstremt erfarne – skuespillerne kan knapt kuttes i med en diamantskjærer.

Les også: Oldman er som en skilpasse

The Artist
Jean Dujardin og Bérénice Bejo i The Artist (Foto: Scanbox).

The Artist er nydelig i skildringen av det gamle Hollywood, og hvilken betydning den gryende filmindustrien hadde hos allmennheten.

Se bare på ansiktsuttrykkene til det hengivne publikummet i en tidlig scene. De er som sugd inn i eventyret de ser utfolde seg på lerretet.

Dessuten får vi en god følelse av pionerarbeidet, den naive optimismen og den enorme utviklingen i filmindustrien, der stjerner kunne tennes og slukkes omtrent over natta.

Les Birgers anmeldelse av The Artist her!

Michel Hazanavicius skapte med The Artist en historie som var akkurat det filmverdenen ville ha. En nydelig utført pastisj på et svunnet Hollywood, en hyllest til stumfilmens tid som samtidig ikledde seg datidens uttrykk – med 20-tallsfilmens styrker og svakheter.

Regissør Hazanavicius og hovedrolleinnehaver Dujardin har samarbeidet på filmer i en liten årrekke nå. Om du har sansen for sjangerleken deres kan du se OSS 117-filmene, en filmserie som parodierer 70-tallets spionfilmer ned til den kornete filmfølelsen og de arrogante spionene. To franske perler!

Oscar: The Artist er nattens vinner

Amour
Jean-Louise Trintingant i Amour (Foto: Festival de Cannes).

Østerrikske Michael Haneke vant fortjent Gullpalmen under filmfestivalen i Cannes tidligere i for det finstemte kammerspillet i filmen Amour.

Med varsomme steg skildrer han hva som skjer med det aldrende ekteparet Anne (Emanuelle Riva) og Georges (Jean-Louis Trintignant) når førstnevnte rammes av Alzheimers sykdom. George kjemper for en verdig hverdag for seg selv og sin kone, men møter mange vanskelig utfordringer.

Filmen er vakker når den skildrer hverdagen til de to og nærheten dem imellom. Den er også vond og sår når Georges blir konfrontert med den nye virkeligheten sykdommen tvinger frem. Amour viser den aller siste fasen i livet til to mennesker. Den tar oss med inn i det mest private – til tiden og tankene i livets siste fase.

I motsetning til Hanekes andre filmer er Amour overraskende stille og konvensjonell, men filmen bærer også hans tydelige avtrykk.

Skuespillerne Riva og Trintignant fyller lerretet med livserfaringer få andre kan formidle – de to er blant Frankrikes mest erfarne skuespillere og forsterker Hanekes lavmælte stil.

Stort sett hele filmen foregår inne i det gamle parets leilighet, men med virkningsfulle og stilsikre grep blir vi en del av livet innenfor de fire veggene. Inntil livet tar slutt.

Anmeldelse: Det hvite båndet: — Ikke en film for alle

The Avengers

Vi blir med på en virtuos effektreise, der alle triks tas i bruk.

Det er tøft når Black Widow introduseres, når S.H.I.E.L.D.s flygende hangarskip angripes og når det går mot et spektakulært showdown på Manhattan.

Det er disse sekvensene som gjør filmen til en opplevelse. Dette er virkelig et digitalt sirkus!

Les Birgers anmeldelse av The Avengers her!

Store actionblockbustere er artigst når de i tillegg til heftige scener kan vise oss hvorfor karakterene gjør det de gjør. I The Avengers er det mange store egoer som skal ha plass – folk som egentlig ikke passer sammen, store hoder som

I stedet for å slåss for «det sjefen sier vi skal gjøre» – som i altfor mange actionfilmer – klarer The Avengers å samles rundt noe som føles ekte (uten at jeg skal spoile hva det er, om du ikke har sett den).

Oppfølger: Joss Whedon får lage «Avengers 2» og TV-serie


Andreas sitt største filmøyeblikk i 2012:
Alle «bad guy»-monologar bør avbrytast slik:


Play

Jeg forstår at noen vil finne innholdet i Play kontroversielt. Men jeg ser det mer som en ærlig flik av det svenske samfunnet, enn som et innlegg i noen innvandringsdebatt.

Filmen viser hvor alene barn kan stå i en voksenverden som har det for travelt med å bry seg. Dette gjelder begge parter i denne historien. Også overgriperne er alene, og gjør det de gjør fordi de kan, uten foreldrekontroll.

Les Birgers anmeldelse av Play her!

«Basert på ekte hendelser» er en fallgruve det er lett å falle i. Det så vi blant annet da Kon-Tiki-regissørene fikk kritikk for å ha endret på karaktertrekkene til ekte mennesker på flåteturen til Polynesia.

I vårt naboland fikk svenske Ruben Östlund en annen variant av samme kritikk. Historien om bandene av barn som ranet barn var basert på nyhetsoppslag fra Göteborg, og at den ble trukket frem og laget film av ble sett på som rasistisk.

Play viser et psykologisk spill som kunne ha vært til stede i en hvilken som helst skolegård, hudfarge er bare med for å forsterke tanken om «de andre». I tillegg er den underspilte voksenrollen – på alle sider – som er det viktige.

Anmeldelse: De ufrivillige: – forteller klokt om menneskets tendens til å la seg påvirke av omgivelsene


Martes største filmøyeblikk i 2012:

At et barn kan spille så godt som Quvenzhané Wallis gjør i Beasts of The Southern Wild er for meg et mysterium.

Hennes rollefigur Hushpuppy er en modig, sterk og rå lita jente, og historien som fortelles er trist, søt og morsom på en gang.

Quvenzhanés rolleprestasjon rørte meg så dypt inn til hjerterota at flommen av tårer var umulig å stanse. Gi den jenta en Oscar!


Beasts of the southern wild
Quvenzhané Wallis i Beasts of the Southern Wild. (Foto: Arthaus)

Quvenzhané Wallis er et fantastisk funn som Hushpuppy. Hun har en nerve og tilstedeværelse foran kamera som et barn egentlig ikke skal kunne ha. Hun levendegjør Hushpuppy som et frodig barn på leting etter mot, styrke, kjærlighet og tilgivelse. Wallis er filmens hjerte og sjel og er et ekstremt talent.

Dette er en fantastisk film med tidløse kvaliteter, et drømmende uttrykk, en sterk historie om tilhørighet og en utrolig innsats av filmens lille hovedrolleinnehaver.

Les her for Birgers anmeldelse av Beasts of the Southern Wild!

Denne filmen så vi først på Cannes-festivalen, til stormende jubel. På filmfestival ser man mange filmer samtidig, og følelser for en spesiell film kan av og til bølge over på den neste. Derfor var Birger veldig spent da den skulle ha norgespremiere i høst. Ville han få bekreftelsen han var ute etter?

Ikke bare var den like bra, den var bedre! Ingen annen film har satt så sterk emosjonell sving på oss i år som Beasts of the Southern Wild.

Og ikke for å gjenta oss selv, men både filmen, regissør Benh Zeitlin og lille Quvenzhané Wallis bør blir Oscar-nominerte for innsatsen, for det fortjener de!

Les også: Kan disse vinne Oscar?

Hvilke filmer mener du er de beste i år? Diskutér i kommentarfeltet!
Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.