Jeg får absolutt en kontinental følelse av Eirik Svenssons spillefilmdebut En som deg.
Handlingen er lagt til fire europeiske byer, og gir meg en følelse av at hovedpersonene er på rotløs jakt etter noe. Dette «noe» er selvsagt den store kjærligheten. Det er en vakker og velspilt film, med en merkelig, men interessant vri.
Flinke skuespillere sørger også for at dialogen flyter naturlig og troverdig, selv når historien surfer på klisjébølger.
Vrir på realitetene
Finske Kaisa (Pamela Tola) møter norske Jakob (Espen Klouman Høinier) på ferie i Istanbul med hver sin vennegjeng.
Det skjer ting mellom dem, men plutselig har Jakob og kompisene reist, og Kaisa har ingen kontaktinfo.
Senere flytter hun til Oslo for å jobbe som dansekoreograf, og møter en mann på butikken (også spilt av Høiner) som hun tror er Jakob, men viser seg å være en annen. Hun går likevel inn i et forhold med Andreas.
LES: Anmeldelsen av Mer eller mindre mann
Filmen stiller spørsmål om hvor langt man er villig til å vri på realitetene for å få dem til å passe med sine egne håp og forventninger.
Vi ser tidlig hvordan Kaisa forsøker å få Andreas til å ligne mer på Jakob. Det er åpenbart at hun drømmer om sin ferieforelskelse, men i mangelen av ham, nøyer hun seg med en som ligner.
Andreas sin personlighet er imidlertid ganske annerledes. Mens Jakob var åpen og varm, er Andreas forsiktig og innesluttet.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Tror på kjærlighetsjakten
Espen Klouman Høiner spiller altså begge rollene, og det er unektelig litt rart i begynnelsen, men han makter å gjøre figurene forskjellige nok til at det likevel blir troverdig. Høiner gjør fine roller, der begge figurene nøler i møte med kjærligheten, og vet ikke helt hva de skal gjøre med den.
Finske Pamela Tola er et nytt bekjentskap for meg, men er god i rollen som søkende Kaisa. Jeg tror på hennes kjærlighetsjakt, selv om den av og til kan fremstå i overkant altoverskyggende. Selv hennes dansekoregrafi bærer preg av savnet av tosomhet.
LES: Anmeldelsen av Som du ser meg
En som deg er en lovende spillefilmdebut av Eirik Svensson. Han kunne nok kuttet ned på antall hipsterballader på soundtracket, men jeg synes historien er fin, og skuespillerne er sympatiske, også i de mindre rollene (Pihla Viitala, Laura Birn, Audun Hjort og Mattis Herman Nyquist).
Noen av historiens elementer kan virke en smule klisjefylte, spesielt avslutningen, men noen klisjeer er fine på film.
