Anna Karenina

Det er ikke første gang Leo Tolstojs Anna Karenina er å se på kino eller TV.

Men hans berømte roman fra 1870-tallet har kanskje aldri blitt tolket med samme grad av filmatisk virtuositet som i regissør Joe Wrights nye versjon.

Med solide skuespillere som Keira Knightley, Jude Law og Aaron Taylor-Johnson satt i en befriende lek med teaterkulisser, gjør han dette til en berusende opplevelse av klassisk hjerte og smerte!

En ødeleggende skandale

Anna Karenina (Keira Knightley) skaper røre i det 19. århundrets overklasse-Russland når hun innleder en affære med den skjørtejaktende grev Vronsky (Aaron Taylor-Johnson).

Hennes mann, Karenin (Jude Law), forsøker å redde både hennes og sitt eget ansikt, da et åpent ekteskapsbrudd vil være en ødeleggende skandale.

Tolstojs roman og Tom Stoppards filmmanus handler om flere ting, blant annet troskap, sjalusi, hykleri og hva man er villig til å risikere for ekte kjærlighets skyld. Og hva ER egentlig ekte kjærlighet?

Filmens tematikk er kanskje tidløs, men noen problemstillinger, reaksjoner, handlingsmønstre og logikk tilhører til en viss grad en svunnen tid, og kan oppfattes som teatralsk.

Kanskje er det derfor Joe Wright likegodt har valgt å fortelle store deler av historien i en teatersetting, der kulissene danser rundt skuespillerne og danner stadig nye rom de kan spille i.

Jeg synes det fungerer godt som filmatisk løsemiddel mot teatralsk stillstand og tungnemhet. Det tilfører filmen en forfriskende energi som børster støvet av Tolstojs ord og figurer.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Kjærlighet gjør blind

Keira Knightley ser ut til å ha blitt Joe Wrights muse. Anna Karenina er deres tredje samarbeid (etter Om forlatelse og Stolthet og fordom).

Og det er lett å forstå. Hennes skildring av tittelrollen er en intens studie i hvordan kjærlighet gjør blind. Man kan nok stille spørsmål ved noen av Kareninas valg.

Filmen viser med all tydelighet hvordan en kvinnes utroskap er langt sterkere sprengstoff i dette miljøet enn en manns sidesprang. Knightleys sterke spill levner liten tvil om konsekvensene.

Hun omringes dessuten av et sterkt kobbel av gode prestasjoner fra blant andre Jude Law, Aaron «Kick-Ass» Taylor-Johnson og Matthew McFadyen, mens svenske Alicia Vikander (En kongelig affære) trolig får sitt definitive og fortjente internasjonale gjennombrudd etter sin bevegende rolle som Kitty, som fungerer som Kareninas rake motsetning i historien.

Det overrasker meg at ingen av filmens skuespillere er nominert til en Oscar.

Tolstojs klassiker virker spill levende i Joe Wrights versjon, og ikke som kjedsom gnukking av gammelt gull. Seamus McGarveys feiende foto og Dario Marianellis forførende musikk er også med på å forynge og fornye den gamles tids litterære skikkelser.

Og så har du kanskje ventet på at jeg skal kalle filmen for et kostymedrama? Se, så har jeg gjort det, også. Og Anna Karenina er ekstremt velgjort tilskudd til denne sjangeren.