Når vi hører og leser om scientologikirken i nyhetene, er det ofte i forbindelse med en skandale – en Hollywood-kjendis har sagt noe rart eller gjort noe dumt.

I The Master forteller regissør Paul Thomas Anderson historien om en mann i etterkrigstidens USA som har store problemer med å tilpasse seg et sivilt liv, og om starten til det som i dag er blitt en verdensomspennende bevegelse.

Filmen skyr skandalene og sensasjonene, nevner ikke mye vi i dag kjenner som scientologi, og tar seg tid til å skildre Freddie Quells (Joaquin Phoenix) møte med lederen for den kvasireligiøse bevegelsen «The Cause», Saken. Men parallellen til scientologi er åpenbar.

Med filmer som Boogie Nights (1997), Magnolia (1999) og There Will Be Blood (2007) på CV-en har Anderson bygd seg opp et solid rykte som en unik filmskaper i Hollywood, ofte med fortellinger basert i og rundt San Fernando-dalen utenfor Los Angeles. The Master skiller seg på dette punktet fra de andre filmene til Anderson. Den er meget langsom og bruker tid på å skildre etableringen av gruppen, og fører Quell over store deler av USA.

Phoenix’ bryter stillheten

Etter en fyllekule legger Freddie Quell seg til å sove om bord på en tilfeldig båt som ligger til kai i San Francisco. Dagen etter har båten lagt til sjøs og han møter den karismatiske Lancaster Dodd (Philip Seymour Hoffman). Innad i bevegelsen er han også kjent som «The Master», Mesteren. Blindpassasjeren blir invitert med i et bryllup om bord, på vei fra den amerikanske vestkysten til New York.

ANMELDELSE: Punch-Drunk Love – en annerledes kjærlighetsfilm

(anmeldelsen fortsetter under bildet)

The Master. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Phoenix og Hoffman dominerer kinolerretet i «The Master». (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Quell er en kompleks figur, med tung bagasje fra sine erfaringer fra kamper mot japanske styrker under andre verdenskrig. En nasjon skadeskutt av krig, fylt av soldater med traumer omgivelsene hjemme ikke har evne eller forutsetning til å forstå, utgjør bakteppet til fortellingen.

Phoenix spiller overbevisende og intenst, en fascinerende figur både for Mesteren og for meg i kinosalen. Han tok en kunstpause fra filmkarrieren med prosjektet I’m not there. Med rollen som den alkoholiserte krigsveteranen i The Master løper han stormende ut av stillheten.

Mens Quell og hans sinn skildres detaljert forblir Hoffmans rolle som Mesteren et mysterium. Anderson bruker ikke tid på å forklare eller vise oss bakgrunnen til den karismatiske lederen – noe som gjør at filmen føles ufullstendig. Hva driver denne mannen og hans nærmest religiøse ideer?

ANMELDELSE: Boogie Nights – Wahlberg storspiller

Regissør med frie tøyler
The Master. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Amy Adams spiller Peggy Dodd, kona til Mesteren i «The Master». En rolle hun også er Oscar-nominert for, men hun gjør lite ut av seg og er en liten bifigur i den store fortellingen. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Filmens ambisiøse budsjett på 35 millioner dollar ble finansiert av en ung milliardær. For første gang på 17 år er en hel film spilt inn på det kostbare 70mm-formatet, sist gang det skjedde var innspillingen av Kenneth Branaghs Hamlet (1996).

Det har også gitt regissøren nærmest frie tøyler, og filmen avviker fra den vanlige Hollywood-oppskriften på flere måter. Da rulleteksten startet var jeg ikke noe nærmere kjernen i mysteriet rundt hverken Saken eller Mesteren, men jeg hadde fått innblikk i hvordan en sektlignende bevegelse kan bli til.

The Master er ikke en film som vil fylle kinosaler, selv med uovertrufne tidsbilder av USA på 1950-tallet, og intense skuespillerprestasjoner. Under overflaten berører Anderson mange temaer, og driver skarp kritikk av det amerikanske samfunnet spunnet rundt identitet, fordommer, krigstraumer og lidelse.

Andersons fortelling er uten de sensasjonelle historiene om Hollywood-stjerner som har gått av skaftet, og viser oss en kjerne av menneskelig lidelse og lidenskap. Og en persons arbeid for å hjelpe dem som er forbi all hjelp.

Men mest av alt er dette Joaquin Phoenix’ film, som med figuren Freddie Quell gjør sin beste rolle siden Walk the line.

Om FILMEN

The Master
  • The Master
  • Slippdato: 22.02.2013
  • Regi: Paul Thomas Anderson
  • Utgiver: Norsk Filmdistribusjon
  • Sjanger: Drama

  • Gleder meg.

  • «uovertrufne tidsbilder av USA på 1950-tallet, og intense skuespillerprestasjoner»

    Har sett den her: http://wikipedia.qwika.com/fr2en/Arlequin_(cin%C3%A9ma) . Der gikk det heldigvis å se den i 65mm, uten digital forurensing – det går neppe noe sted i Norge hvor en får nøye seg med dårligere kvalitet.

    The Master retter kritikk mot det herre-tjener forhold som en finner i kapitalismen og blant annet kristendommen, men også ateismen. Det mystiske livet (som kanskje best representeres av den gåtefulle havoverflaten i filmen) er noe horisontalt som vi alle deler og det blir absurd å knytte til et herre-tjener forhold. Hvor mange liv har ikke gått tapt, hvor mye blod har ikke blitt spilt som en følge av herre-tjener-diskursen? En kan kort og godt si at det er en subversiv film mot fremmedgjøring, for frigjøring. Dermed er det også en film om det å leve med det mystiske på en harmonisk måte – noe våre samfunns herre-tjener forhold motarbeider.

  • Jøss, kjente ikke igjen Joaquin før jeg la merke til hareskåret. Well done, og snurr film. @filmpolitiet:twitter 

  • zevja

    En slankere og eldre Joaquin Phoenix, krydret med gode skuespiller takter, gjør at jeg gleder meg til filmen. Ikke det at filmens tema ikke er for meg det jeg higer etter.

  • Paal_B

    Jeg har allerede sett filmen. Og den er den dårligste filmen jeg har sett i det siste. Jeg lot meg ikke fasinere av Joaquin’s rolle, og hans mastrubering, galskap og sterke drinker ga meg svært lite . Storyen om en ødelagt soldat og en meninghet gjorde meg ikke rikere. Det er kanskje en bra film for de som likte Terrence Malicks «The tree of Life». Men å gi den 5 stjerner er i overkant. Personlig gir jeg filmen 2.

    • Tror du har rett i at de som likte «The Tree of Life» vil like denne. Tempoet er annerledes, det samme er måten Anderson former historien. Den har ikke en tradisjonell struktur.

  • Takk for at dere lar akkurat Rune ta seg av de viktigste filmene.

  • Thomas Skogestad

    Du la ikke særlig merke til Amy Adams?? Jeg syns hun håndterte filmens klimaks helt utmerket.

    • Da er vi uenige, utdyp gjerne hva du syns om hennes rolle! Hun er jo tross alt nominert til en Oscar for den.

      • Thomas Skogestad

        «Sometimes it’s one scene that wins it for you.» Regissøren som sa det syntes heller ikke at Amy Adams var noe spesielt.
         
        http://www.hollywoodreporter.com/race/oscar-voters-brutally-honest-ballot-422546
         
        Jeg aner (selvsagt) ikke hvorfor kvinnelig bi-rolle-kategorien endte opp som den gjorde. Jeg kan ikke komme på noen skuespillere som mangler, så det er mulig at det var nok et dårlig år for kvinnelige skuespillere. (Judi Dench i Skyfall? Hadde vel vært nok et trygt valg. Kanskje Shirley MacLaine i Bernie. Men dette er muligens hovedroller?) Men generelt sett har jegikke problemer med å huske Amy Adams i The Master. Det kan da ikke være slik at skuespillerkategoriene bare består av «mest krevende rolletolkning» e.l. Hun fra Silver Linings Playbook ble vel nominert fordi hun spilte koselig mor.
         
        Men blant de scenene fra The Master jeg husker best i ettertid er den jeg kalte filmens «klimaks». Den etterfølger scnenen hvor mesteren synger i en stue, og det er mange damer der og Freddie fantaserer. Hun har absolutt kontroll over scenen, behersker scenen og har et godt håndlag med sin motspiller. Jeg forsto ikke hvorfor hun reagerte som hun gjorde, hva det var med akkurat dette hun følte var for flørtete. (Med mindre scenen er en forlengelse av Freddies fantasi.) Men jeg fikk heller ikke med meg hva som skjedde med ungen hun gikk gravid med. (I Freddies fantasi er det interessant hvordan han ser kroppen hennes sammenlignet med alle andre.)
         
        For beste skuespiller hadde jeg nok valgt Joaquin Phoenix, man blir nærmest hypnotisert inn i filmen. Og han ble ikke engang nominert for SAG Awards.
         
        Jeg syns ikke Lincoln var a «bore», men jeg syns den hadde et ganske langt nedtur hvor jeg knapt aner hva som skjer, før den igjen blir veldig fascinerende over en veldig lang periode, og jeg sjekket klokka, og kunne ikke skjønne at det bare var et kvarter igjen.
         
        (Jeg var ikke klar over at Zero Dark Thirty ikke var et adaptert manus før nå.)
        Forresten: For å se forskjellen på en skuespiller som behersker å spille, og fremfører en rollefigur, sammenlignet med en jypling som spiller for harde livet, og hvor man kan se at det knaker i skuespilleren, anbefaler jeg Breach med Chris Cooper og Ryan Phillippe.

  • Thomas Skogestad

  • Eneste høydepunktet i denne filmen var Laura Dern. Ellers en stor skuffelse.

  • Phoenix sin rolletolkning i denne filmen er alene verd kinobiletten. Lenge siden jeg så maken, – snakk om å gi jernet i en rolle totalt uten verdighet, pretisje, eller mandig aura.

  • Synes historien var veldig kjedelig, men skuespillet fra Joaquin Phoenix var utrolig bra!

  • John Ingolf Henriksen

    Filmen bæres av skuespillet, og nesten bare det. Hoffmann og Phoenix går utover det meste med sine prestasjoner, men også noen av de kvinnelige … innene er fremragende. Også en fabelaktig tidskoloritt, hvor all glamour er borte eller plassert på sitt rette sted, nær søppelbøtta. Synd at filmen ikke har retning, den henger i luften, men den ville kanskje tapt litt interesse ved det. Vanskelig å si.