Å flykte fra realiteter og sannheter om seg selv, er ingen kunst. Det er bare å dra. Men å komme tilbake og bli konfrontert med dem, er verre.
Jag etter vind er en sympatisk film om dama som er nødt til å innse hvorfor hun dro. Den er filmet på Norges kanskje vakreste sted, men regissør Rune Denstad Langlo vet å sette menneskene i fokus.
Ikke alle skjebnene males ut like effektivt, men filmens hovedbudskap sitter godt.
Fremtvinger erkjennelser
Anna (Marie Blokhus) jobber med mote i Berlin, men reiser motvillig hjem til Norge når bestemora dør.
Her må hun gjenoppta relasjonen med bestefaren Johannes (Sven-Bertil Taube), samtidig som hun møter gamlekjæresten Håvard (Tobias Santelmann).
Begge er snurte fordi hun dro, og oppholdet vil fremtvinge noen vanskelige erkjennelser fra flere hold.
LES: Anmeldelsen av Nord
Marie Blokhus gjør en fin og nyansert rolle. Jeg tror mange kan kjenne seg igjen i hun som reiser tilbake til stedet hun aldri trodde hun skulle tilbake til, og oppdager ting ved seg selv hun enten har fortrengt eller ikke forstått.
Tobias Santelmann er litt mer nedpå og anonym som Håvard, han som valgte å bli værende. Hans forsøksvis avvisende innstilling til Anna lyser imidlertid av undertrykt kjærlighet.
Sven-Bertil Taube er filmens sterkeste kort. Den gamle svensken gjør en solid rolle som taus grinebiter. Han møter oss som en tidvis usympatisk figur, men har en utvikling gjennom historien som viser at det stormer store følelser under den hardhudede overflata.
Andre figurer er mindre gjennomarbeidet, som jenta i butikken og Annas danske kjæreste.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Inviterer til fundering
Disse menneskene beveger seg i et stort og åpent landskap (Stokkøya i Sør-Trøndelag), som nærmest inviterer til fundering over livet, døden og kjærligheten.
Omgivelsene er blendende vakre, og fotograf Philip Øgaard vet å gjøre nytte av dem, uten og nødvendigvis gjøre filmen til et eneste langt postkort.
Det kunne for så vidt vært interessant med en forklaring på hvorfor folk som har vokst opp sammen på dette stedet snakker vidt forskjellige dialekter. Og jeg skulle gjerne hatt en indikasjon på hvordan svenske Johannes havnet dit.
Men jeg slår meg til ro med at det ikke er viktig for historien. Denstad Langlos manus økonomiserer godt med slike detaljer.
Jag etter vind burde ha en fair sjanse til å nå et publikum av en viss størrelse. Rune Denstad Langlo har laget to gode filmer med et kjærlig fokus på mennesker i norsk natur og miljø, som ikke nødvendigvis er så gode til å kommunisere med hverandre.
Nord var en lovende debut, og Jag etter vind viser at han har et talent som absolutt må dyrkes videre. Vi trenger filmskapere som utforsker den norske folkesjela, med all dens positive og negative sider.
