Er det én film som har ordet «pensjonistkino» skrevet over hele seg, så er det Sang for Marion. Den henvender seg kanskje først og fremst til et eldre publikum, de som begynner å føle alderdommens konsekvenser på kropp og sjel.
Den forsøker å fortelle veldig søtt og sympatisk om alderdom, kjærlighet, død og savn, men jeg føler regissør Paul Andrew Williams overdriver litt i sitt forsøk på å løfte humøret mot en noe grått bakteppe.
Filmen har likevel et ess i ermet, og det er ikke lite: Terence Stamp spiller hovedrollen!
Dras med på korøvelse
Stamp spiller den innesluttede grinebiteren Arthur, som misliker at den skrantende kona Marion (Vanessa Redgrave) bruker kreftene sine i et pensjonistkor, som ledes av idealistiske Elizabeth (Gemma Arterton).
Men Marion drar ham med seg, og litt etter litt tør Arthur opp. Men det skal komme utfordringer som står i fare for å få Arthur tilbake på gamle spor.
LES: Anmeldelsen av The Best Exotic Marigold Hotel
Det er fryktelig lett å se hvor filmen vil hen. Forutsigbarheten er stor. Det er bare å sette seg tilbake og vente på Arthurs oppblomstring og noen velplasserte hindre.
Men Terence Stamp er veldig god, og gir nødvendig tyngde til en rolle som kanskje mangler de store utfordringene. Det er mulig jeg overanalyserer, men det er som om selv furene i ansiktet hans sier noe om Arthurs sinnstilstand.
Og Stamps røst har lite som minner om sangstemme, noe som gjør utviklingen senere i filmen enda mer imponerende.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Følelsesladet øyeblikk
Ved siden av solide Stamp, gjør Vanessa Redgrave en rørende rolle som Marion, mens noe mangler i Gemma Artertons figur.
Jeg trenger en forklaring på hvorfor Elizabeth ikke har noen venner på egen alder, eller hvorfor hun bruker fritiden på et pensjonistkor. Figuren blir for lite utforsket til å være en så stor del av filmen.
Resten av koret består av lystige personligheter som åpenbart har fått i oppgave å være comic relief. De er så hyggelige at det nesten føles litt suspekt.
LES: Anmeldelsen av Kvartetten
Sang for Marion har noen vakre høydepunkter, spesielt i samspillet mellom Stamp og Redgrave. Også Christopher Eccleston gjør noen fine scener som sønnen som strever med forholdet til faren.
Og når korspenningen er på sitt høyeste, får vi et følelsesladet øyeblikk som i alle fall rørte meg.
Pensjonistkinosuksessen er allerede i boks, og om du er yngre, har filmen også noe for seg. Vi skal alle bli gamle.
