Ut frå feeden til enkelte vener av meg skulle ein tru at det var Jesus himself som var på veg tilbake. Forsidebilete, avatarar, statusar, tweets, e-post, og sikkert til og med faks har blitt nytta for å evangelisere om attendekomsten til det ein skulle tru var ei ny tidsrekning. Kva er årsaka til denne viraken? Ein fjerde sesong av tv-serien Arrested Development.

Historia om den éine sonen som må halde saman sin ekstremt dysfunksjonelle familie fekk mange fans då det gjekk på tv fram til 2006, og ikkje minst då etterslengarar kunne kjøpe serien til heimekinoen og studere dei mange intrikate internvitsane i detalj.

Via Netflix har serieskapar Mitchell Hurwitz fått lov til å lage ein ny sesong, som har endt opp med å ta både det beste – men òg det verste frå serien – vidare til strøymetenesta.

Les også: Hemlock Grove slår House of Cards på sjåartal

Arrested Development. (Foto: Netflix)
I all hovudsak er det slik me får sjå dei kjende figurane – éin om gangen. (Foto: Netflix)
Meir plott, meir alt, men mindre mellommenneskeleg

Fjerde sesong tek utgangspunkt i det same universet, dei same figurane og den same humoren – men rokkar ved nokre grunnvollar. «Straight man» Michael (Jason Bateman) bryt i første episode med familien han nytta tre sesongar på å halde saman, og kvar av dei 15 episodane i serien tek no utgangspunkt i eitt anna familiemedlem og korleis dei taklar den oppløyste familien.

Heile sesongen tek stad i nokolunde det same tidsrommet, men kvar episode følgjer handlinga frå den eine figurens synsvinkel.

Det er vanskeleg å skulle samle plottet i det heile teke, men utgangspunktet er at den velståande Bluth-familien – dersom familie i det heile teke er dekkjande for gjengen – er i finansiell, emosjonell og spirituell trøbbel. Det involverer tre generasjonar, tryllekunstar, pedofilianklager og reiser til India. Det er ikkje vits å nytte plass på å oppsummere alt, fordi det er mykje. Og på sitt beste er det heilt fantastisk morosamt.

Mange av kjenslene frå sniktitten vår ligg framleis og vaker, men etter endt sesong er eg meir positivt innstilt. Hurwitz, som etter å ha gått hardt ut mot tradisjonell seriestruktur i tida før premiera, har moderert seg og anbefalt folk å sjå sesongen i framlagt rekkjefølgje. Sesongen startar med å veve eit nett som ikkje heilt får utfolde seg før vel halvveges.

Videointervju: Skodespelarane: – «Arrested Development» blir annleis

Michael Cera speler George-Michael Bluth. (Foto: Netflix)
Michael Cera speler George-Michael Bluth. (Foto: Netflix)
Startar sakte, tek av i eit bad av internvitsar

Det etter kvart litt slitne «Me såg på det som ein kjempelang film»-premisset som alle Netflix-serieskaparane har nytta i PR-arbeidet det siste året, gjelder i høgste grad i Arrested Development. Faktisk vil eg moderere fråsegnet mitt frå sniktitten, eg er viss på at ein eller anna dedikert fan kjem til å mikse, klippe og redigere saman heile sesongen til ein 8 timar lang film. Og kanskje eg vil like det betre?

Pay-offen kjem eigentleg ikkje før du har sett alt, og så gløtta attende på eit par episodar igjen, for å plukke opp artige ting i bakgrunnen du gjekk glipp av første gong. Du må nesten gjere litt tolkingsarbeid sjølv for å avgjere om det er verdt det. Første halvdel av sesongen vert eit oppspark til resten, som er vél verdt ein kikk. Det vert herleg mørkt til tider, den svarte humoren til Mitchell og manusforfattarane er glimrande.

Det som først og fremst skildrar sesongen – og for så vidt, Arrested Development som heilskap – er eit bad i eigne interne vitsar. Uforståelege spørsmål vert klargjort fire episodar etter, kameracrew i bakgrunnen får plutseleg sin tur framfor kameraet, og strutsar – strutsar, over alt.

Nye figurar kjem òg til – heldigvis. Her Isla Fisher. (Foto: Netflix)
Nye figurar kjem òg til – heldigvis. Her Isla Fisher. (Foto: Netflix)

Vel, serien har alltid vore for dei som nyt gleda av å pause filmar for å sjå om det er nokre såkalla «easter eggs» i bakgrunnen, men er ein serie ein god serie når ein må sjå den halvanna gong for å få ta poenget?

Les også: Hva betyr et terningkast?

Har endra dynamikk sidan TV-sesongane

Den største skilnaden frå dei tidlegare sesongen er kva som får kome i fokus. Borte er mykje av persondynamikken mellom familiemedlemma, fordi dei stort sett er på kvar sin kant av landet – i all hovudsak fordi skodespelarane var opptekne med kvar sine prosjekt. I staden er internvitsane i større grad enn før fokus, og til tider litt vél opplagde. Når ein figur irriterer seg over ein ikkje vist person bak seg på flyet i ein episode, så veit ein at ein seinare får sjå kven provokatøren er.

Nokre av figurane, som den overflatiske Lindsay og bestefar George Senior, klarar ikkje heilt å halde episodane oppe på eiga hand. Difor verkar nokre av hendingane meir som ein episode av spinoffserien Joey oppimot Friends enn det som gjorde Arrested Development så bra. Ensemblet har ikkje heilt grunn å stå på, og eg saknar fleire samhandlingar mellom familiemedlemma.

M-m-m-mamma! (Foto: Netflix)
M-m-m-mamma! (Foto: Netflix)

På den andre sida, når det fungerer, så fungerer det knallbra. Episodane til Buster – som diverre er litt lite i sesongen generelt, Maeby – som trekkjer trådar, og ikkje minst Gob – som nesten dukkar opp i Entourage – er rett og slett meir morosamt enn det meste anna på TV for tida. Den observante sjåar vil finne at alle desse episodane er mot slutten av sesongen.

Intervju: Mitch Hurwitz om sesong 4: – Den dårlege nyheita er at eg kjem til å gjere det same neste gong

Eg klarer ikkje å stille meg heilt heilhjarta bak tv-serien, men om ein grev lenge nok vil ein til slutt finne gull. Spørsmålet om det er ok å sjå seg gjennom «ok» underhaldning eit par timar før vert fantastisk mot slutten er eit som framleis består usvart.

Det er alltid gøy med nye tv-serieformater. Men, er dette framtida?

Fjerde sesong av Arrested Development vart lansert 26. mai for alle Netflix-regionane – òg Noreg.

Om SERIEN

Arrested Development
  • Arrested Development
  • Slippdato: 26.05.2013
  • Sesong: 4
  • Regi: Mitchell Hurwitz, Troy Miller m.fl.
  • Utgiver: Netflix
  • Originaltittel: Arrested Development
  • Sjanger: Komedie

  • Og berre før nokon angrip terningkastet: Det var tett på eit hakk lenger oppe, men eg klarar ikkje å forsvare dødpunkta – enn så «planlagde» – sjølv kor mykje eg gjerne hadde lyst.

  • siggmunn

    Jeg støtter ditt terningkast! Er det bare jeg som tenkte, da rulleteksten kom på siste episode: «Det skjedde egentlig veldig lite!»? Overbevisst om at det ville vært bedre med Arrested Devolopment slik vi kjenner det fra de tre første sesongene.

    Gob, Buster og Tobias var de beste episodene!

    • Folk vil ha mer av det samme – jeg setter pris på at de valgte å lage noe helt banebrytende innen sitcoms.

      • siggmunn

        Har ingen ting i mot folk som forsøker å gjøre noe nytt, men det bør gjøres med nye serier. Arested Development er jo godt etablert med den stilen og fortellermåten den har hatt fra før, skjønte ikke helt vitsen med å forandre på det nå. Det kan også være at det først og fremst er motivert av at de slet med å få alle skuespillerne samtidig, ikke fordi de hadde et genuint ønsket om å gjøre noe nytt.

  • dave0505

    Jeg må si meg enig der, altså! Jeg koser meg masse, men det er stunder i starten av sesongen hvor jeg tar fram Quizkampen og knuser noen av vennene mine. Will Arnett er helt fantastisk i denne sesongen! Mimikken hans når Tobias sier «You look like I feel» og GOB svarer «Gay?» er «top shelf acting» i mine øyne!

  • Først og fremst, så må jeg si at jeg syntes ting ble veldig fornøyelig fra og med den første Tobias-sentriske episoden og hele veien ut. MEN: Skal ikke spoile, men jeg må si at jeg lurte littegrann på hva de mente med den siste episoden. Ble sittende igjen med en aldri så liten «jammen..» på leppene.

    • Alexander Karlstad

      De som vet, de vet. A new start osv.

  • Hva skal man si? Ekte kunst blir ofte ikke verdsatt før mye senere. Sesong 4 av AD er en av de modigste og beste timene med TV jeg noensinne har sett.

    • Modig, absolutt. Og veldig mykje bra. Men er det ikkje greit at nokon ikkje liker det like godt som du, sånn at du kan seie at du elska det før det vart kult?

      • Fair enought 🙂

        Du spør forresten om det er en bra serie om man må se den halvannen gang for å få fullt utbytte. Jeg vil si ja, det er det.

  • Eirik Andreas Vik

    Synes ikke terningkast 4 er så urettferdig. Det er nok det samme terningkastet jeg selv satt med etter første gjennomgang, selv om jeg etter nye gjennomganger vil oppgradere det til en femmer. Mange av øyeblikkene som virket som dødpunkter første gangen viste seg å ha skjulte aspekter som gjorde dem langt mer spiselige under gjensyn. Problemet er jo at det ikke er så lett å oppdage dem uten å vite alt som har skjedd, gjennom å ha sett hele sesongen minst en gang.

    Om en serie er en god serie dersom man trenger å se den halvannen gang for å få med seg alt, får være opp til den enkelte å avgjøre. Ikke at jeg synes Two and a Half Men er en god serie, selv om jeg trolig får med meg alt til tross for at jeg kanskje sover 90% av tiden. Grunnidéen bak Arrested Development var jo å lage en serie med masse detaljer og skjulte vitser/sammenhenger som bare kunne bli plukket opp dedikerte seere. Poenget var å oppfordre til å se episodene flere ganger, og belønne de som gjorde det. Derfor føler jeg personlig at det er disse premissene man må ta utgangspunkt i når man skal vurdere serien, og jeg visste at jeg ikke kunne gi en endelig dom etter å ha sett den bare én gang. Den største styrken til Arrested Development har alltid vært å se den flere ganger. Mange av mine favoritter innen film, serier, musikk osv har faktisk ikke nødvendigvis vært noe jeg forstod/likte så godt aller første gang, men som har vokst noe voldsomt på meg i ettertid.

    Når det er sagt, så synes jeg ikke sesong 4 er like morsom som sesong 1, 2 og 3. Sesong 4 blir riktignok morsommere når man ser den på nytt og de nye vitsene har sunket bedre inn, men de tre første sesongene var nokså konstant hysteriske hele veien, selv første gang man ser serien. Både de originale sesongene og denne nye blir bedre når man ser dem på nytt, men de tre originale sesongene fungerer bedre som noe man ser bare én gang enn det sesong 4 gjør. Det er mitt eneste ordentlige problem med sesong 4. Det er nok en del årsaker til at humoren ikke sitter fullt så godt, som at de jobber rundt skuespillernes timeplaner, og at det blir mindre interaksjon mellom karakterene. Episodene er også mye lengre enn i sesong 1, 2 og 3, og en god del av scenene kunne med fordel vært litt strengere klippet, for bedre humoristisk effekt der det bare blir unødvendig tværing. Det blir litt mye fillers. Noen av referansene til eldre vitser føles også noe anstrengte. Men det er hele syv år siden forrige episode, så kan forstå at det ikke er så enkelt å finne tilbake til akkurat den samme magien. Og selv om serien kanskje ikke når helt opp til humornivået som før, så er det definitivt en like SMART serie, kanskje også enda smartere enn før.

    Totalt sett er jeg fornøyd, og jeg håper på en femte sesong. Har ønsket meg en film i mange år, men nå som Arrested Development faktisk har blitt gjenopplivet i serieformat igjen, så håper jeg de fortsetter med serieformatet så lenge som mulig. Håper også at hele familien blir mer samlet, som i de tre første sesongene. Sesong 4 var et veldig spennende eksperiment med hele TV-serieformatet, et eksperiment jeg satte mer og mer pris på etterhvert som puslespillbitene falt på plass, men føler at de kanskje ikke bør kjøre den samme gimmicken neste gang. Men det kommer vel an på hvor tilgjengelige skuespillerne er. Tror ihvertfall at det er lettere for forfatterne å komme opp med flere gode vitser om de har anledning til å skrive flere scener med karakterene samlet, og isåfall blir det nok nødvendig å være strengere på klipperommet for å gi alle akkurat tilstrekkelig med plass i episodene, noe som er en god ting.

    Krysser fingrene, samtidig som jeg tar flere gjensyn med sesong 4 og koser meg med detaljnivået, som er helt INSANE.

    • Eirik Andreas Vik

      Og oi, er det bare meg, eller kommer fortsettelsen til å bli The Trial of Captain Hook? 🙂

  • Saliph

    Du har glemt å påpeke i artikkelen at terningkast 4 til AD er det samme som terningkast 7 for alt annet.

  • Kristin Halvorsen

    Denne sesongen var lenge etterlengtet 😀 Ja, det var noe annet enn originalen, men etter 7 år hadde det nærmest vært rart om de gjorde det samme som tidligere. De beste episodene kom mot slutten, men det har jo egentlig litt å gjøre med at vi allerede vet mer og mer av det som gjer i bakgrunnen. Forøvrig likte jeg Lindsey’s episode 3, men Buster er som altid best. For de som ble overasket over slutten og eventuelle ting de ikke fikk svar på, så er denne sesongen en opptrapping til en film som kommer (i følge ryktene) Etter å ha sett episodene halvannen gang så er det fremdeles noen få ting som ikke helt henger sammen *Spoiler alert* Hvorfor kjører Gob rundt med et kors i en limosin når dette er flere år etter sitt bryllupsstunt? Når Michael møter Gob i The model home i episode 1. (og flere ganger senere i sesongen) har han på seg Frozen Banana stand uniformen! Her er det klart at en film og/ eller sesong 5 må til 😀

  • Blue Man

    Som vanlig er det vanskelig å ta Filmpolitiets anmeldelser helt seriøst, og det blir ikke bedre når de
    rammes av nynorskkvoten, slik som her. De har en eim av politisk korrekthet over seg som tar brodden fra de poengene som eventuelt måtte komme frem. Hvis noen fremdeles skulle være i tvil om hva jeg sikter til, kan de ta en titt på kåringen av fjorårets beste TV-serie og se på alle kvoteordningene som måtte hensyntas der: http://p3.no/filmpolitiet/tag/2012-arets-beste-serier/

    En anmelder bør ha baller nok til å mene ting selv; her bades vi i retoriske spørsmål. Da får heller jeg trå til med svar på dem:

    «Faktisk vil eg moderere fråsegnet mitt frå sniktitten, eg er viss på at ein eller anna dedikert fan kjem til å mikse, klippe og redigere saman heile sesongen til ein 8 timar lang film. Og kanskje eg vil like det betre?

    Det finnes mange dyktige fans der ute, så hvem vet? Jeg for min del sliter med å se hvor de skal gjøre av alle «i neste episode»-segmentene i så fall. Og jeg ser ikke hvordan det skal gjøre sesongen så mye bedre, sett under ett. Det er ikke klippingen som er det underliggende svakheten ved sesongen sammenlignet med de foregående; det er det at ikke alle skuespillerne er til stede sammen.

    «Men er ein serie ein god serie når ein må sjå den halvanna gong for å få ta poenget?»

    Er svaret nei, så kjenn ditt nivå og meld deg på et kurs i Anger Management. Ikke alt skal være lettbent underholdning. Så kan vi som evner og ønsker å investere den tankekraften som skal til for å ha glede av serien, kose oss med den for det (post)modernistiske prosjektet den er. At serien har nok i seg til å være verdt å se flere ganger, klarer ikke jeg å se som noe annet enn et pluss. Jeg ser gladelig en middelmådig Arrested Development- eller Community-sesong om igjen fremfor å måtte lide meg igjennom en halv episode med Charlie Sheen og en latterboks.

    «Det er alltid gøy med nye tv-serieformater. Men, er dette framtida?»

    Det er vel snarere snakk om å gjøre det beste ut av det man har. I dette tilfellet vil det si, som nevnt ovenfor, begrenset tilgang på skuespillere som kan spille sammen. I tilfellet Arrested Development fungerer det bedre enn det ville gjort i de fleste andre serier, siden det bestandig har vært en running gag at det skjer ting i bakgrunnen som man først ved nærmere ettersyn kan sette i sammenheng med noe annet. Det nye serieformatet blir en forlengelse av dette.

    Savnet av mer samspill mellom karakterene er helt berettiget, la det være sagt – og sesongen behøver noen episoder før den setter seg, det er jeg enig i. Men etter mitt syn har de lykkes godt ut fra forutsetningene de hadde, og det er fremdeles Arrested Development slik vi kjenner det. Hvordan du kan påstå at George senior ikke klarer å holde oppe en episode på egen hånd, forstår jeg ikke, for av de innledende episodene er den hvor vi introduseres for hans nye liv på grensen til Mexico den som står seg klart best. Den setter opp de sentrale konfliktene for resten av sesongen og tar forviklingene mellom George senior og Oscar til nye høyder. Det var her jeg begynte å føle at det borget for en god sesong allikevel.

    Dette er selvfølgelig bare min personlige mening, på lik linje med det som står i anmeldelsen – men i motsetning til anmelder backer jeg opp mitt synspunkt ved å vise til konkrete eksempler. Det er greit nok at Filmpolitiets medarbeidere ikke liker karakteren George senior, men det er fryktelig uinteressant for andre. Hvordan Maeby på sin side trekkes frem som en sterk karakter, er for meg uforståelig – av hovedensemblet er hun etter min mening den klart svakeste. Rollen hennes var omtrent bare å være der for George-Michaels del. Jeg skal imidlertid si meg enig i at episoden med henne i fokus var bra.

    • Thomas Heger

      You had me at «nynorskvote». Usaklig, ass.

    • Takk for inngåande kritikk-kritikk, sjølv om eg hadde sett pris på ein meir koseleg tone i starten. Det verkar eigentleg som me i hovudsak er samde om nokre hovudpunkt, men delast om nokre ting som kva figurar me likar best – det er jo vanskeleg å diskutere slike preferanser, men here goes:

      George-episoden er den eg tykkjer viser svakheitsteikna til det nye serieformatet best, og dermed òg klippinga, gjennom mangel på framdrift. Det at den set opp viktige hendingar hindrar ikkje at historia hadde hatt godt av å kunne skifte til andre stader for å halde på sceneskiftemekanikken dei tre første sesongane gjorde så godt.

      Samd i at Maeby tidlegare har vore omtrent berre ein støttefigur for George-Michael, men denne sesongen synest eg ho tek steget ut av skuggen (eller inn i skuggen) – spesielt som manipulator, men framleis til støtte for George-Michael.

      Det er heller ingen vits å anta at eg føretrekk Two and a Half Men over til dømes Community, ein serie eg tykkjer på sitt beste har fått til balansen mellom det post-modernistiske og det meir tradisjonelle tv-formatet veldig bra, sjølv om det til tider fell over i metarunking (ofte morosam metarunking, men likevel).

      Og til sist, ja, eg overdreiv kanskje litt med retoriske spørsmål denne gongen, men dog, kvar hadde vel verda vore utan retoriske spørsmål?

      😉

  • Garben

    Det er mye en kan si, men dette er virkelig en god humorserie. Synd det tok så lang tid å få AD tilbake på TV-skjermen, men sesong fire viser at de har prøvd å beholde humoren slik en husker fra de tre andre sesongene.

    Med tanke på hvordan sesong tre avsluttet, synes jeg de har klart å lage en veldig god sesong fire. Dessuten var det ikke en overraskelse at det skulle være karakterfokusert per episode da dette ble annonsert for en god stund tilbake. Det samme gjelder hva som skal skje etter sesong fire….

    Om AD sesong 1-3 får terningkast 6, er sesong 4 en klar 5’er. Det gjenstår bare å se hva som skjer videre, selvsagt ;-]

    p.s. George-Michael episodene var best, imho! Snakk om å få klarhet i mange av de tidlige scenene og slikt. Og Carlos The Ticklemonster og Sudden Valley-gjengen var fantastiske!

  • Mitchell Hurwitz uttalte i midten av mai til blant andre Vulture at du absolutt ikkje bør sjå dei i tilfeldig rekkjefølgje.

    «I’m really doing everything I can to put out that misconception that it can be watched in any order. Although I really did have that ambition at one point.»

    Dette nemnde me òg i sniktitten vår, der eg forsøkte å sjå dei fem første episodane i litt omvelta rekkjefølgje. At ein bør sjå episodane igjen etterpå, er ei heilt anna sak. Det er eg samd i.

  • Aiwendil

    Psst. Man bruker ikke apostrof ved fremmede genitivsformer som Kristi og Jesu. Kun Jesu enkelt og greit. Men kudos for at du fant ‘ (apostrof) og ikke ´ (accent aigu) eller ` (accent grave) da, som alle andre tydeligvis ikke klarer. 😉

    http://www.sprakrad.no/Aktuelt-ord/Kristi-himmelfart–og-andre-fremmede-genitiver/