Inside Llewyn Davis

Ethan Coen og Joel Coens nye film bærer på alle måter preg av at de er mestere i sitt fag.

Inside Llewyn Davis er kanskje en liten film i Coen-universet, men inneholder deres vante kjennemerker som særegen humor, skarp dialog og et velskrudd, men skjevt persongalleri. Spesielt Oscar Isaac får sitt definitive gjennombrudd i en fantastisk hovedrolle.

Dette er en veldig søt og hyggelig film, fabelaktig filmet, godt fortalt og tonesatt av nydelig musikk. Ja, dette er en anbefaling!

Står ved et veiskille

Historien foregår i New York i 1961. Llewyn Davis (Oscar Isaac) lever fra hånd til munn og sover på venners sofaer.

Samtidig forsøker han å gjenskape seg en karriere som folk-musiker, etter at duoen han utgjorde med sin bror, opphørte å eksistere ved brorens plutselige død.

Men i 1961 er ikke folk music en særlig populær sjanger. Få bryr seg. Llewyn står ved et veiskille, men nøler med å velge. Han legger ut på en reise som han håper kan forandre alt.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Helt fra det første bildet av en vibrerende mikrofon er det klart at Coen-brødrene har full kontroll over måten de forteller historien på. Billedutsnittene og klippingen er rolig og stødig, uten unødig prangende grep.

De introduserer hovedpersonen ved å la ham fremføre en lang og rolig folk music sang med stor innlevelse. Fremføringen får all tid den trenger.

Også senere i filmen lar Coens scener få utspille seg i et bedagelig tempo, uten at det overhode blir kjedelig.

Et minneverdig persongalleri

Oscar Isaac har jeg lagt merke til i biroller i filmer som Drive, Robin Hood og Body of Lies. Men Inside Llewyn Davis er hans gjennombruddsfilm på alle måter.

Llewyn er en umiddelbar antihelt, en slacker med et udiskutabelt talent, men kanskje ikke med evnen til å realisere det. Isaac spiller ham med den rette tilbakelente slepenheten som en Coen-film behøver.

En Coen-film hadde ikke vært en Coen-film uten et minneverdig galleri av skrudde figurer. Inside Llewyn Davis er full av dem. John Goodman er selvsagt med som djevel i baksetet.

Justin Timberlake og Carey Mulligan har morsomme scener som folk-syngende samboere. F. Murray Abraham er stor i liten rolle som folk music-impresario. En nydelig katt er, utrolig nok, sentral i noen av filmens beste scener.

Og filmen har flere andre scener som veksler lekende lett mellom å være rørende og morsomme på samme tid. Se for eksempel sekvensen der Llewyn spiller en gammel låt til en gammel mann, og hvordan den emosjonelle balansen kastes overende i ekte Coen-stil.

Et troverdig lydbilde

Inside Llewyn Davis er også Coen-brødrenes kjærlighetserklæring til det gamle New York. 1961 er gjenskapt ned til detaljnivå, og alt er filmet i filtrert nostalgi (Bruno Delbonell er solid stand-in-fotograf for Roger Deakins, som var opptatt med å filme Skyfall).

T-Bone Burnett har selvsagt produsert lydsporet, akkurat slik han gjorde på Coen-filmen O Brother, Where Art Thou?, og gir oss et troverdig lydbilde av hvordan folk music-scenen sannsynligvis hørtes ut før den faktisk ble en suksess senere samme tiår.

Her er det bare å klappe i hendene og konstatere at brødrene Coen nok en gang har levert og prestert!

(Inside Llewyn Davis ble anmeldt da den deltok i hovedprogrammet i Cannes i mai 2013)