Robert De Niro, Diane Keaton og Susan Sarandon leder an i den florlette komedien The Big Wedding. Som du forstår av tittelen, handler dette om et bryllup, og omstendighetene rundt.
Filmen starter med den typen lystig musikk som jeg instinktivt forstår vil etterfølges av en fortellerstemme, og ganske riktig kommer De Niros røst inn for å slå an tonen, uten at historien trenger det.
LES: Anmeldelsen av Wedding Band S01
Og slik fortsetter det i et svært forutsigbart spor, der ingen av filmens 12 hovedfigurer får tid til å få fortalt sine historier skikkelig. I stedet får vi smådrypp fra ulike skjebner med varierende grad av interesse. Dermed blir også filmens kvalitet varierende, og jeg føler jeg godt kunne vært den foruten.
Kunstige omstendigheter
Handlingen er innfløkt, men kan beskrives omtrent slik. To skal gifte seg, brudgommen er adoptert, og hans biologiske mor kommer fra Colombia for å være med på bryllupet.
Hun er svært katolsk kristen, og derfor må brudgommens adoptivfar late som han fremdeles er gift med brudgommens opprinnelige adoptivmor, mens hans nåværende adoptivmor, som kun er adoptivfarens samboer, må late som hun bare er cateringansvarlig.
Resten av familiene har også ting å slite med, men det trenger jeg ikke fortelle om her.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Filmens tone er lett og lystig. Ingen av familiens problemer behandles særlig troverdig. Selv alvorlige omstendigheter skildres som om det egentlig er ganske morsomt, som Katherine Heigls samlivsproblemer, De Niros utroskap og det forestående bryllupet, som ingen ser ut til å være slitsomt opptatte av.
Det er ikke så rart, for når tiden kommer, ser det ikke ut til at familien egentlig kjenner en eneste av gjestene. De er bare tilfeldige statister.
Og tror vi egentlig på at fødselslegen, spilt av Topher Grace, er en nesten 30 år gammel jomfru? Nei, og der har han noe til felles med de fleste andre figurene i filmen: de fremstår som konstruerte figurer i kunstige omstendigheter.
En unødvendig nyinnspilling
De navnene jeg nevnte innledningsvis, Robert De Niro, Diane Keaton og Susan Sarandon, ser heldigvis ut til å kose seg i sine roller.
De må riktignok spille seg i gjennom flere teite situasjoner, men tilfører filmen nødvendig humør. Spesielt De Niro er lystigere enn på lenge.
Resten av ensemblet, jeg har fortsatt ikke nevnt Amanda Seyfried, Robin Williams og Ben Barnes, presterer helt greit i roller med små utfordringer.
LES: Anmeldelsen av I Give It a Year
The Big Wedding er basert på en fransk-sveitsisk film fra 2007 som jeg riktignok ikke har sett, men det virker på meg som en litt unødvendig nyinnspilling.
Den har ingenting spesielt å melde, intet særpreg, ingen minneverdige prestasjoner eller noe annet den kan huskes for.
Regissør Justin Zackham, skaperen av TV-serien Lights Out, skal ha kred for å ha samlet litt av et stjernelag til filmen sin, jeg skulle bare ønske han hadde en bedre historie å bruke dem til.
