Woody Allen har forflyttet seg til San Francisco. Jammen greier han å lage god film, der også. Blue Jasmine er en interessant klassereise, med flere sterke skuespillerprestasjoner.
Cate Blanchetts innsats holder en såpass høy kvalitet at vi likegodt først som sist kan kalle henne Oscar-kandidat. Hun er sterk som forfengelig kvinne som plutselig må forholde seg til et liv uten penger.
Noen manusdetaljer virker litt konstruerte, men Blanchetts kanonrolle løfter hele opplevelsen, og Woody Allen viser seg fremdeles som en vital filmskaper med noe på hjertet.
LES: Anmeldelsen av Woody Allens To Rome With Love
Lever på illusjoner
Overklassekvinnen Jasmine (Cate Blanchett) må flytte fra New Yorks sosietetsliv til San Francisco, der hun flytter inn hos sin mindre bemidlede adoptivsøster Ginger (Sally Hawkins).
Ekteskapet med den rike finansmannen Hal (Alec Baldwin) ryker når han avsløres som svindler. Jasmine har store problemer med å nedjustere livet til arbeiderklassenivå, og fortsetter å leve på illusjoner basert på rikdom hun ikke lenger har.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det kan fortone seg som poetisk rettferdighet når Jasmine blir revet bort fra det priviligerte rikmannslivet. I tilbakeblikk opplever vi hennes ubegrensede forbruksliv blant fiffen, der hun bevisst ignorerer ektemannens lyssky virksomhet.
Men samtidig er det umulig å ikke ha medfølelse for hennes brå virkelighetsforandring. Hun har hatt så mye, og har plutselig ingenting.
Og Jasmine er ikke i stand til å se realiteten i øynene. Hun lever fremdeles på drømmen om et bedre liv. Det er sterkt å se henne etterstrebe et liv som ikke lenger er innen rekkevidde.
Slående kontraster
Det er en slående kontrast mellom Blanchetts Jasmine og Sally Hawkins portrett av Ginger. Den ene med fisefine vaner, den andre med en smak og vaner fra lavere arbeiderklasse.
Det kan virke litt kunstig at to adoptivsøstre velger to helt forskjellige veier, men det resulterer i flere interessante poenger og konfrontasjoner.
Det er også morsomt å se Andrew Dice Clay som Gingers ekskjæreste, både fordi jeg fikk fryktelig lyst til å se The Adventures of Ford Fairlane igjen, og fordi han gjør en fin liten rolle som representerer den amerikanske mannen i gata som er blitt tatt rotta på av finanseliten.
LES: Anmeldelsen av Woody Allens Midnight in Paris
Det finnes ting å pirke på. Jasmines nye bekjentskap i filmen har mistenkelig liten lyst til å spørre om hennes fortid, slik at det kommer som en bombe den dagen uunngåelige fakta legges på bordet, for øvrig i en scene som er avhengig av ekstremt uheldig timing for å kunne fungere.
Og Alec Baldwins figur forsvinner for fort fra handlingen. Men Blanchetts sterke prestasjon i hovedrollen overskygger eventuelle betenkeligheter.
Filmen fungerer som en trist skildring av menneskelige tragedier i kjølvannet av økonomisk kriminalitet. Og Woody Allen viser igjen at han har mer inne som regissør!
