Pionér

Pionér starter med orddelingsfeil i forteksten. Heldigvis er det ikke betegnende for kvaliteten på resten av filmen.

Regissør Erik Skjoldbjærg gir oss tette og klamme bilder av hvordan det må ha vært å jobbe i en dykkerklokke på havbunnen utenfor norskekysten, helt på starten av 1980-tallet.

Handlingen holder på trykket gjennom store deler av filmen, men det er åpenbart at hovedpersonen er en liten mann mot den store makta, og at han er offerbar i påvente av enorme rikdommer.

Derfor blir det aldri neglebitende spennende, selv om manuset forsøker å holde oss i tåka lengst mulig.

Likevel er dette så avgjort verdt å se, fordi det er en stor produksjon, med flott scenografi, overbevisende tidskoloritt og intenst skuespill av Aksel Hennie i hovedrollen.

Tragisk ulykke røyklegges

Det norske oljeeventyret er i startfasen. Nordmenn og amerikanere samarbeider om å dykke dypere enn noen har gjort før dem for å forberede legging av en gassledning.

Men Petter (Aksel Hennie) opplever en tragisk ulykke under et avgjørende forsøksdykk.

Når han etterpå forsøker å finne ut hva som egentlig skjedde, opplever han at både myndighetene og hans kollegaer forsøker å røyklegge saken. Det store spørsmålet er hvorfor?

Svaret er kanskje innlysende. Olje- og gasseventyret er for viktig til å stoppes av en ulykke. Det skjønner ikke Petter, men det forstår vi. Derfor er ikke motivasjonen et særlig spenningsmoment.

Men akkurat hvordan ulykken kunne skje, er et mysterium som Skjoldbjærg nøster opp på dyktig vis. Den ene avsløringen fører oss over på den andre, ikke alltid like spennende, men underholdende nok.

Og selv om det store eureka-øyeblikket ikke har den store slagkraften, er historien interessant nok til at filmen lever.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

En viktig årsak til at Pionér fenger, er Aksel Hennies gode spill. Petters sorg, sinne, pågåenhet og vilje til å komme til bunns i saken er enkel å spore i Hennies stemmebruk, kroppsspråk og mimikk.

Han er publikums øyne i historien, lett å forstå og sympatisere med. Og vi vet at han dessverre har ekstra gode forutsetninger til å vite hva hovedpersonen opplever i forbindelse med ulykken.

Flere av de andre figurene blir etter min mening litt for unyanserte og firkantete. Stephen Lang (Avatar) og Wes Bentley (The Hunger Games) får ikke gjøre stort annet enn å te seg truende, og blir lettere karikerte som amerikanske bad guys. Men de fungerer i det minste godt som det.

Jørgen Langhelle, Ane Dahl Torp, Endre Hellestveit og Eirik Stubø er også flinke, og gjør gode figurer, selv om de ikke har albuerom til å utfylle rollene sine. De er ubestemmelige personer man ikke helt vet hvor man har, men det er jo også med på å holde spenningskurven oppe.

Betatt av undervannsbildene

Filmens musikk av den franske duoen Air er fin og stemningsskapende, men kan også fortone seg som litt tam i flere partier. Jallo Fabers foto, derimot, er glimrende i all sin styggvakre, post-70-tallske fargepalett.

Jeg blir også svært betatt av undervannsbildene, filmet både på Island og i et tysk basseng. Her får jeg virkelig følelsen av å være omsluttet av det store mørket på havbunnen. Disse sekvensene er nydelige i all sin hydrofobiske prakt, og minner meg ikke rent lite om den beste undervannsfilmen av dem alle, James Camerons The Abyss.

Miljøet rundt dykkerne virker ekstremt troverdig, og er for meg et godt tidsbilde på oljepionérenes farlige arbeidsforhold. Jeg synes også at Norge rundt 1980 skildres tilfredsstillende, uten merkbare tidsbrudd. Det eneste er at NRK ikke brukte hjørnelogo på den tiden, altså flisespikk.

Pionér er i sine beste stunder en medrivende thriller om en manns kamp mot makta. I andre øyeblikk ligner den på en gjennomsnittlig Varg Veum-film.

Men denne historien fortelles mot et velgjort bakteppe, nemlig en politisk og industriell situasjon av stor betydning for Norge.

Og med en sedvanlig sterk Aksel Hennie i hovedrollen og en potent Erik Skjoldbjærg bak kamera, er dette så absolutt verdt å oppleve på kino!