The Butler prøver hardt å være et historisk drama med dype hjerterøtter. Men regissør Lee Daniels har laget en glansbildevakker film som er temmelig forutsigbar.
Den er sågar så pompøs til tider at den motarbeider sin egen historie. De emosjonelle høydepunktene og bølgedalene preller av på meg.
Filmen føles derfor litt tom, til tross for alt føleriet som foregår på lerretet. Jeg har følelsen av å ha sett dette før, bare mye bedre.
LES: Anmeldelsen av Barnepiken
Butler i turbulent tid
Filmen er inspirert av den sanne historien om hvordan Cecil Gaines (Forest Whitaker) arbeider seg oppover som tjener og butler, helt til han får jobb i Det hvite hus på 1950-tallet.
Men det er turbulente tider i USA, der afroamerikanere kjemper for sine rettigheter i sør.
Sønnen Louis (David Oyelowo) kaster seg inn i kampen, mens Cecil selv fortsetter å tjene presidentene som kommer og går gjennom tre tiår.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jeg får assosiasjoner til Forrest Gump, etter hvert som filmens figurer krysser flere historiske hendelser. Men serien av situasjoner mangler en klar overhengende historie.
Det vanskelige far-sønn-forholdet blir ikke utforsket nok. Og Cecil Gaines’ yrkesutøvelse har tilsynelatende liten sammenheng med kampen for de svartes rettigheter i USA, selv om historien får selveste Malcolm X til å forklare hvordan en butler likevel skulle kunne være et våpen.
Lignende tematikk skildres bedre i filmer som Mississippi Burning, Malcolm X og To Kill a Mockingbird.
Whitaker er essensiell
Flere av skuespillerne imponerer, som Oprah Winfrey som butlerens alkoholiserte kone, David Oyelowo som den samfunnsengasjerte sønnen, Robin Williams som president Eisenhower og, ikke minst, Alan Rickman som Ronald Reagan!
I scener fra Det hvite hus får vi også et hyggelig gjensyn med Cuba Gooding Jr. Men Forest Whitaker er selvsagt essensiell i hovedrollen, som han skjøtter godt med trygghet og erfaring.
Det er ikke hans skyld at historien ikke fenger meg hele veien.
Lee Daniels har regissert for trygt denne gangen. Jeg burde blitt mektig provosert, men forholder meg oppsiktsvekkende rolig.
Filmen krysser av de fleste punktene på sjekklista over filmer om nyere amerikansk historie, men uten å pushe grenser eller fortelle historien med friske vinklinger.
Dette er den pene, glatte rosaversjonen av en stygg og spennende periode i USAs historie, og burde grepet meg så mye mer.
