Ideen er like god som den er original. Robert Bogerud, en detektiv med Downs syndrom, er en forfriskende annerledes filmhelt, godt spilt av Svein André Hofsø.
Historien han er satt i, kunne nok vært noen hakk mer interessant. Den er ganske tynn, og er mer basert på noir-stemninger enn filmatisk spenning.
Hofsøs spill og figurens appell gjør likevel Detektiv Downs til en publikumsfrier av det behagelige slaget.
LES: Detektiv Downs vant pris på Fantastic Fest
Må finne gammel helt
Robert Bogerud (Hofsø) er privatdetektiv, men oppdragene er få. Han har nemlig Downs syndrom og bor på et hjem.
Men mot alle odds blir han hyret av overklassekvinnen Rita Stjernen (Liv Bernhoft Osa) for å finne hennes forsvunnede ektemann, den gamle skøytekongen Olav (Sven Nordin).
Bogerud innser snart at familien egentlig ikke vil at Olav skal bli funnet, og han søker hjelp hos sin far, politietterforsker Eddy Bogerud (Per Schaanning) for å komme til bunns i saken.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Utgangspunktet er altså noe utenom det vanlige. Og det er fornøyelig å følge Bogeruds uortodokse detektivmetoder. Hans fremgangsmåte er avvæpnende, både for filmens figurer, og for meg som publikummer.
Men mysteriet er ikke særlig mystisk, klimakset er ikke spesielt spennende og filmen lider i blant av generell energimangel. Dialogen minner også innimellom om norsk films mer teatralske tidsalder.
Men Hofsø er filmens stjerne med Bogart-hatt og frakk, mens Bernhoft Osa oser av glamorøs noir-mystikk. Sammen har de en av filmens morsomste scener med stikkord sengehygge!
Jeg liker også godt samspillet mellom Hofsø og Per Schaanning som detektivens far, en politietterforsker som har møtt karriereveggen.
En særegen identitet
Filmen er innspilt i Praha, som kanskje ikke ser helt ut som en norsk by, men som gir et litt mer gammeldags preg som passer filmens atmosfære.
Fotograf Gaute Gunnari fanger inn suspekte figurer i et betonggrått bymiljø i smakfull cinemascope, uten å overdrive noir-elementene.
Komponist Chris Minh Doky har laget et slepende slow jazz-inspirert lydspor, blant annet med coverversjoner av kjente hits, som bidrar til filmens atmosfære av billig sprit, barsk by og løse fugler.
LES: Anmeldelsen av spillet L.A. Noire
Utseendet og lydene er med på å gi filmen en særegen identitet. Det samme gjør det uvanlige valget av hovedfigur, som fungerer overraskende godt.
Detektiv Downs ville vært enda bedre med en mer spennende og utfordrende historie.
Men regissør Bård Breien er ute etter å hygge oss, og greier det langt på vei, ved hjelp av en fin hovedfigur, et fornøyelig pek mot en kjær sjanger og en god sans for gråsvart humor.
