Prinsesse Dianas siste år skildres altfor forsiktig av Oliver Hirschbiegel, en regissør som vanligvis trår hardere til.
Naomi Watts gjør en ganske troverdig figur som den Diana vi kjenner gjennom media, og filmen gjenskaper flere kjente situasjoner fra hennes siste tid.
Men jeg føler meg ikke riktig klokere på henne. Filmen handler om hennes hjerte og smerte, men historien fortelles uten de store følelsene.
LES: – Stakkars prinsesse Diana!
Innleder hemmelig forhold
Filmen starter med noen forvarsler i Paris 1997, men spoler så to år tilbake i tid. Diana er separert fra prins Charles, distansert av Buckingham Palace og har liten kontakt med sine barn.
Hun forsøker å finne ut hva hennes plass skal være, samtidig som hun møter hjertekirurgen Hasnat Khan (Naveen Andrews).
Det innledes et hemmelig forhold, men Hasnat er usikker på om han er beredt til å ofre det det vil koste å være kjæresten til verdens mest berømte kvinne.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det var riktignok Dodi Fayed som døde sammen med Diana i bilulykken i Paris, som for øvrig ikke skildres her, men filmen argumenterer med at Hasnat Khan var Dianas store kjærlighet.
I sine beste scener ser vi hvordan Dianas kringvern faller i møte med en person som ser henne, ikke publikums bilde av henne. Men når tvilen kommer til overflaten, reduseres begge til bjeffende figurer i en ukebladnovelle.
Og når hele forholdet til Dodi Fayed skildres som et slags hevnangrep rettet mot Khan, ser filmen ut som en billig kioskroman.
Kommer ikke bak fasaden
Naomi Watts gjør altså en figur det i perioder går an å tro på, med innstudert kroppsspråk, mimikk og talemåte. Men det kan virke som respekten for tittelfiguren er så stor at hun ikke helt tør tre ut av publikums oppfatning av hvordan hun kanskje var privat.
Den offentlige stive tilbakeholdenheten, den kongelige verdigheten, er også til stede bak lukkede dører. Kanskje var det slik hun faktisk var, men det gjør at jeg som publikummer ikke føler at jeg kommer bak fasaden.
Diana forblir en flyktig skikkelse, basert på hva jeg har plukket opp i sladderpressen.
LES: Anmeldelsen av En kongelig affære
Filmen om Diana gir et ufullstendig bilde av hvem hun var og hvordan hennes siste år forløp.
Tekstplakater før rulleteksten påpeker hennes arbeid for å bekjempe utbredelsen av landminer, men det er et villspor i filmen.
Kjernen er hennes kjærlighetsforhold. Dessverre har ikke dette nok dramatikk i seg til å være interessant for andre enn de mest innbitte anglofile royalister.
