Oppgradert grafikk i Pokémon X og Y til tross, kjernen i det globale spillfenomenet har vært uendret siden debuten i 1996: Gotta catch ’em all!

Konseptet er det samme snart 20 år etter Pokémon Blue og Red: Velg din figur. Små skapninger – Pokemons – må samles inn, tren og bruk dem i en avansert form for stein-saks-papir-lek.

Beseir åtte hovedmotstandere, redd verden, og bli en Pokémon-mester. Pokémon X og Y, første spill i serien til 3DS– og 2DS-konsollene og etterlengtede som sådan, følger seriens tradisjonsrike historie til punkt og prikke.

I «Pokémon X» kan du helt i starten velge mellom Chespin, Fennekin og Froakie. (Foto: Nintendo)
I «Pokémon X» kan du helt i starten velge mellom Chespin, Fennekin og Froakie. (Foto: Nintendo)

3D-modeller presenterer Pokémon-skapningene og kampene på en helt ny måte, og resten av verdenen ser bedre ut enn tidligere.

Nytt er også «Mega Evolutions» som legger til enda en mulighet til å utvikle og tilpasse Pokémon-skapningene til vanskelige kampsituasjoner.

Det som ikke har blitt forbedret fra tidligere spill i serien er dialogen, den er elendig.

Et ganske kritisk punkt for et rollespill av denne størrelsen. Kanskje det er en sjargong – en måte å snakke på – som er kjent for fans av spillserien, men den er overforklarende og jeg opplever det som om Nintendo har brukt Google Translate.

ANMELDELSE: Pokémon Black & White Version 2 – monstertråkk i velkjende farvatn

(anmeldelsen fortsetter under traileren)

 Ny type Pokémon

Det høres kanskje ut som en liten nyhet, men introduksjonen av «Fairy»-skapninger i spillet endrer den kjente balansen i spillserien. For erfarne Pokémon-spillere betyr det nye utfordringer, mens for ferske spillere byr det på større variasjon. For veteraner er det 69 nye skapninger å fange.

En stor del av opplevelsen er å oppdage på egen hånd hvilke Pokémon-skapninger som er best i ulike situasjoner, og læringskurven er ekstremt bratt for nybegynnere. En rekke minispill lar deg trene opp og leke med Pokémon-skapningene, som for eksempel «Pokémon Ami». Her kan du i ren Tamagochi–stil få ekstra bonuser ved å knytte bånd til skapningene du har i din stall. Dette gir god variasjon for dem som trenger tid til å lære seg de forskjellige figurene å kjenne.

Kompliserte og kaotiske menysystemer gjør likevel terskelen svært høy. Valgmulighetene er mange og presenteres på innviklet vis. For å hente opp noe så grunnleggende som et kart over området må jeg trykke hele fire ganger innover i menyene, men mindre du definerer snarveier.

Flerspillermulighetene, som er mer omfattende enn noensinne, blir også unødvendig utilgjengelig på grunn av dette. Både via internett og StreetPass kan du møte andre spillere, og ikke minst handle eller utfordre dem til kamp.

Eh, ok? Professor Sycamore fra «Pokémon X og Y». (Foto: Nintendo)
Eh, ok? Professor Sycamore fra «Pokémon X og Y». (Foto: Nintendo)

Sammen med den elendige dialogen utgjør dette de mest kritiske svakhetene til Pokémon X og Y, for spillene inneholder mye mer enn hva første øyekast gir inntrykk av. Det er lett å overse eller gå glipp av sentrale deler av spillet.

Takket være spillseriens gamle mantra – gotta catch ’em all – er jeg likevel ikke i tvil.

De åpenbare svakhetene falmer i møte med den fengende spillopplevelsen som ligger til grunn.

Pokémon X og Y finner sin plass på Nintendos håndholdte 3DS- og 2DS-konsoller, tilhengere har timevis med underholdning i vente.

Denne anmeldelsen er basert på «X»-utgaven av spillet. Forskjellene mellom «X»- og «Y»-utgaven er minimale og dreier som om et knippe unike skapninger.

Er du enig i min kritikk? Legg inn din mening om spille(ne) i kommentarfeltet.

Om SPILLET

Pokémon X og Y

  • Eirik Uthus

    Jeg vet ikke helt om jeg deler vurderingene på at dette spillet er så komplisert og kaotisk i forhold til meny-system. Dette må jo være det klart største fremskrittet i serien når det kommer til online-opplevelsen. Og alt er tilgjengelig på touchscreen fra og med ditt første skritt ut i spillet. Snarveidefinisjonene er spillskapernes måte på å gi spilleren friheten til å definere de fire viktigste meny-tingene for sin spillestil. Mange spillere trenger ikke kartet så lett tilgjengelig. Jeg la først til kartet på snarvei når jeg begynte å nærme seg siste Gym, siden spillet er veldig «flink» (som de fleste Pokemonspill) å peke deg i riktig retning fra det stedet du er på.

    Det er mange småting de har fikset og justert på fra tidligere som gjør flyten i spillet så mye bedre. Nå er det nesten bare en ting jeg ønsker at de fikser for å kunne løfte det småpraktiske på et nytt nivå: Behandingsverktøyet for å bytte pokemons du har på hånden med de som er liggende i boksen i datamaskinen er fortsatt utrolig teit. Du må fortsatt bruke et verktøy for å sette inn pokemons, og den andre for å ta ut pokemons.

    Men grafisk er dette en stor opptur. Jeg har desverre klart å ødelegge 3D-skjermen. Det klarte jeg på dag to med spillet. Men heldigvis har ikke 3D-funksjonen så mye å si i dette spillet. Har dog notert meg at det finnes en save-bug i en den største byen som kan ødelegge mye, men jeg lagrer stort sett inne på Pokemon-senter.

    Pokemon har vel aldri vært sterk på dialog/historie, men det er jo et utrolig koselig samfunn man beveger seg i. Alle er snille, og alle elsker å snakke om Pokemon. Spillet er ganske lett å spille igjennom «historien» på og jeg har vel funnet ut at den klassiske jakten på å få pokemons opp i erfaringsnivå for å komme videre gjør at spillet blir veldig lett om man gjør akkurat det. Og mer enn noen gang, kanskje siden Red/Blue, virker det som de igjen har myntet spillet på litt yngre barn og unge? Jeg føler ikke læringskurven er så bratt? Uansett så lærer man best av å tape noen slag, som de fleste trenerne du møter på veien i spillet sier det 😉

    Jeg har det uansett veldig moro med spillet, og jeg tror sikkert at fireren er fair, for det er jo et signal om at dette er et bra spill, men den overbeviser jo langt fra å være et kjempespill. Men det er jo morsomt å leke med de små pokemons og sette sammen lag på seks som skal gjøre deg til den beste.

    Minor spoilers:
    Et pluss som jeg kanskje opplever som et minus, er at du tidlig får tak i Generasjon 1.-starterne. Dette har i mitt lag endt med at jeg har fokusert mere på min Charizard enn min Greninja ut av nostalgi. En megapluss var at Pidgey var den første ville Pokemonen jeg møtte på – også av samme nostalgifaktor og har fått plass i mitt team på seks, litt som i rød/blå 🙂 Har også lest at Snorlax står på to ben for første gang i en Pokemon generasjon, og det er vel et framskritt for Pokemonhelsa?