Regissør Gavin Hood (Tsotsi, Rendition, X-Men Origins: Wolverine) har hatt store ambisjoner med Ender’s Game.
Dette er ikke bare en science fiction-film med fantastiske effekter, den forsøker også å kommunisere tanker, idéer og temaer i et større perspektiv. Det er modig gjort, men gir ikke full uttelling.
Noe av historien fremstår som en science fiction-film fra 1950-tallet, med en litt naiv fremstilling av menneskers møte med utenomjordisk intelligens. Filmens emosjonelle kjerne virker også en smule distansert. Men Hoods ambisjoner gjør likevel filmen verdt å se.
LES: Anmeldelsen av X-Men Origins: Wolverine
Rekruttert til romkrig
Jorda har slått tilbake et angrep fra en utenomjordisk rase kalt formikene. Nå bruker menneskene ungdom i den datakontrollerte kampen, fordi de er i stand til å ta harde, strategiske avgjørelser kjappere enn voksne.
Ender Wiggins (Asa Butterfield) blir rekruttert av oberst Graff (Harrison Ford), og vi følger hans vei opp i det militære systemet, mot en kamp i verdensrommet som blir annerledes enn han hadde forestilt seg.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Jeg kjøper historiens utgangspunkt. Fremtidige kriger blir utspilt foran dataskjermer, og hvem er bedre i krigsspill enn ungdom?
Filmen bruker mye tid på å vise Enders motgang og fremgang i en vektløs øvingsarena, som ikke er ment å trene dem i fysisk krigføring, men i strategitenkning.
Disse scenene har et visst spenningsnivå, men skikkelige sci-fi-smell blir det først når Ender og hans ungdomssoldater går inn i tøffe simulasjonstrefninger mot fienden.
Uinteressert Harrison Ford
16 år gamle Asa Butterfield (The Boy in the Striped Pyjamas, Hugo Cabret) er kanskje ikke fullvoksen som skuespiller, noe rollen hans bærer litt preg av, men har like fullt kvaliteter som gjør ham interessant.
Harrison Ford, derimot, virker å være uinteressert i å bruke mer energi enn høyst nødvendig i sin rolle som Graff.
Her hadde filmen behøvd sterkere innsats i rollen for å øke den emosjonelle risikoen. Forholdet mellom Ender og Graff blir for vagt.
Ender’s Game er basert på en bok av Orson Scott Card, som visstnok skal være anbefalt lesning i US Marine Corps på grunn av tematikken rundt strategitenkning og lederskap.
Jeg har mistanke om at boka stikker dypere enn filmen, selv om forfatteren selv er en av produsentene.
Men den er severdig, både fordi den inneholder heftig romkrig, og fordi den tør forsøke å være mer enn «bare» det.
