Blå er den varmeste fargen vant Gullpalmen under årets filmfestival i Cannes – en av klodens mest prestisjetunge priser. Men det er ikke årsaken til at filmen har fått stor oppmerksomhet, både i Norge og resten av verdenen. Nei, det er fordi de to kvinnelige hovedpersonenes kjærlighetsforhold skildres intimt i en femten minutter lang sexscene.

– Min rollefigur oppdager alt for første gang. Det er første gang jeg har sex med en jente, og jeg er forelsket, litt flau, men synes også det er fantastisk. Han (Abdellatif Kechiche, journ.anm.) snakket ikke til oss under innspillingen, men fortalte oss litt om hvilken sinnsstemning vi skulle være i på forhånd, og at vi måtte la kroppene ta over og improvisere, fortalte hovedrolleinnehaver Adèle Exarchopoulos til Filmbonanza.

INJTERVJU: Se klippet fra Filmbonanza | – Vi måtte gjøre det igjen, og igjen, og igjen

Det naturlige skuespillet til Exarchopoulos og Léa Seydoux (i rollene som henholdsvis Adèle og Emma), forholdet dem imellom, og hvordan regissør Abdellatif Kechiche fremstiller dette, kommer helt i bakgrunnen.

Slik er det ofte med filmer som tar opp temaer som kjønnsidentitet, seksualitet og kropp. Derfor har vi plukket ut en liste med LGBT-filmer som på hver sin måte tar opp disse temaene, men som også er sterke filmopplevelser.


Boys Don’t Cry (1999)
Boys Don't Cry. (Foto: Kommunenes Filmcentral)
Boys Don’t Cry. (Foto: Kommunenes Filmcentral)

Andreas: Boys Don’t Cry er historia om nokon som så veldig, veldig gjerne ville bli ein gutt. Filmen er basert på Brandon Teena (Hilary Swank) sitt liv, ein transmann som rømmer for å skape eit nytt liv då han vart jaga vekk frå heimstaden på grunn av kjønnsidentiteten.

Miljøet, Nebraskas bygdelandskap, er skildra så dystert og jævlig at ein omtrent kan kjenne den mørke himmelen trykke folk ned i normens støypeformer. Her er det ikkje mykje rom for å røyre seg utanfor kjernefamiliens boks.

– Who are you?

Men det er verken fordømming av samfunnet rundt Brandon, eller hylling av Brandon som ein slags form for martyr som vert hovudfokuset. Saman med forelskinga Lana (Chloë Sevigny) er han det sentrale paret i historia, to utruleg sterke rollerolkingar som driv den tragiske historia framover.

Samtidig er det små glimt av vanleg kvardag som klarar å gjere filmen så sterk. Kampen om å bli godkjend for det han er gir små belønningar undervegs – som mogelegheita til å kunne sovne med forelskinga i armkroken framfor TV-en, eller berre få vener som ikkje ser på mannlegheita hans som noko unaturleg.

Regissør Peirce var fascinert av historia om Brandon, og klarte verkeleg å gjennomføre i sin første spelefilm. Det tok fire år å få tak i den rette personen for hovudrolla, og sjølv om blant anna Drew Barrymore på eit tidspunkt var aktuell for rolla, var det eit glimrande val. Swank mottok si første, men langt frå siste, Oscar for rolla – i ein film som viser kor sterkt håp kan vere, og kor gale det kan gå når verda ikkje er klar for endringar.

Les også: Tre damer du kommer til å elske – blant anna Chloë Sevigny

(lista fortsetter under traileren)


Laurence Anyways (2012)
Laurence Anyways. (Foto: Cinematekene)
Laurence Anyways. (Foto: Cinematekene)

Marte: Den fransk-kanadiske dramafilmen Laurence Anyways fra 2012, er en varm, sår og intim historie om kjærlighet, identitet og transformasjon.

Vi følger kjærlighetsforholdet mellom Laurence (Melvil Poupaud), en 35 år gammel litteraturlærer fra Montreal, og den fargerike kjæresten hans Frédérique (Suzanne Clément), og blir med på deres emosjonelle reise, fra dagen der Laurence forteller Fred at han føler han er en kvinne fanget i en manns kropp.

Filmen utspiller seg sent på 80- og 90-tallet, og over en periode på ti år får vi se hvordan Laurence tar stegene han må for å bli kvinnen hun føler at hun er, og filmen utforsker hva som skjer med kjærligheten når den ene parten i et forhold skifter kjønn.

Melvil Poupaud og Suzanne Clément leverer strålende skuespillerprestasjoner og jeg tror på dem i alle de forskjellige stadiene av forholdet, enten det er vill forelskelse, dyp kjærlighet, hat, bitterhet eller forsoning som formidles.

Laurence Anyways er en forbløffende prestasjon av den 24 år gamle Xavier Dolan som både har skrevet og regissert filmen. Han har laget en nær og intim historie som fortelles med et svulstig og teatralsk filmspråk. Dette gir filmen en rekke vakre scener som gjør Laurence Anyways til en film du ikke vil gå glipp av.

P3 Dokumentar: Mann uten penis – Et nært og nakent møte med transmannen Luca

(lista fortsetter under traileren)


Fucking Åmål (1998)
Fucking Åmål. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)
Fucking Åmål. (Foto: Norsk Filmdistribusjon)

Maria: Fucking Åmål var en ungdomsfilm som ungdommer faktisk ville se. Forfriskende fri for pekefingre og moralske baktanker ble Fucking Åmål filmen som virkelig gjorde regissør og manusforfatter Lukas Moodysson kjent, og som ga åttitallsbarna en ungdomsfilm som hverken var klein eller moralistisk.

Heltinnene er vakre og populære Elin, ei prinsesse ment for større ting enn «Fucking jævla kuk-Åmål», og sjenerte, triste og usikre Agnes, som selvfølgelig er forelska i Elin.

Sett bort ifra den svært gjenkjennbare settinga og korrekt vinkla flaskeføring på fest, var det beste med filmen den fine og fæle ungdomskjærligheten. Og, ikke minst – uten å vifte med flagg eller stereotyper – den homofile ungdomskjærligheten.

Å få hjertet sitt knust gjør aldri vondere enn når man er tenåring – og en kan nesten ikke se Fucking Åmål uten å sukke, og kjenne det stikke litt i hjertet når man tenker tilbake på hva som skjedde da man blanda forelskelse med hormoner og dårlig hjemmebrent.

TOPP 5: Vill ungdom – sjekk hele lista her

(lista fortsetter under traileren)


Hedwig and the Angry Inch (2001)
Hedwig & the Angry Inch. (Foto: SF Norge)
Hedwig & the Angry Inch. (Foto: SF Norge)

My sex-change operation got botched
My guardian angel fell asleep on the watch
Now all I got is a Barbie Doll-crotch
I got an angry inch

Fra sangen «Angry Inch» av John Cameron Mitchell.

Rune: Hansel Schmidt, en ung mann fra Øst-Tyskland, forelsker seg i en amerikansk soldat. To menn kan ikke gifte seg og reise til USA sånn uten videre – Berlin-muren står fortsatt og fordommene er sterke.

Så for å få et pass, for en mulighet til å reise til det forjettede landet som mann og kone, får Schmidt gjennomført en kjønnsbekreftende operasjon. Den går til helvete. Alt han har igjen mellom beina er en «angry inch». Hansel er blitt til Hedwig.

Et knallsterkt lydspor – med låter om usikkerhet, kjærlighet, frustrasjon og kropp – akkompagnerer Hedwig and the Angry Inch reisen til en person fanget mellom to kjønnsidentiteter.

Regissør, manusforfatter og hovedrolleinnehaver John Cameron Mitchell skrev først boka, fikk den satt opp som musikal, før han selv tok full styring og fikk historien om Hedwig filmatisert. I hovedrollen er Mitchell nærmest elektrisk, hans karisma stråler, og hans såre spill fører Hedwig rett inn i hjertet til alle som ser. Med en film som dette har Mitchell klart å formidle usikkerheten, ulykkeligheten, gleden og latteren – ja – hele det følelsesmessige spekteret til filmens kompliserte hovedperson.

Hedwig and the Angry Inch har kanskje en glamorøs og dundrende fremtoning, men sannheten er at filmen er intim og varm.

ANMELDELSE: Hedwig and the Angry Inch – han skildrer henne på en beundringsverdig måte

(lista fortsetter under traileren)


Weekend (2011)
Chris New og Tom Cullen i dype samtaler i Weekend (Foto: Arthaus).
Chris New og Tom Cullen i dype samtaler i Weekend (Foto: Arthaus).

Birger: Den britiske filmen Weekend av Andrew Haigh er fullpakket av emosjonell slagkraft i stille sekvenser.

Jeg stilte meg spørsmålet ved filmens start om hvorfor jeg egentlig skulle bry meg om disse figurene, men 90 minutter senere sto mine følelser i kok. Denne filmen kryper tett inntil, og beveger stadig mer.

Russell (Tom Cullen) er ukomfortabel med sin homofile legning, og er åpen om den kun for sine nærmeste. Så møter han Glen (Chris New), tilsynelatende hans rake motsetning. Jeg liker måten disse to karene tilnærmer seg hverandre på. Russell er på jakt etter ekte kjærlighet, mens Glen påstår han klarer seg godt uten.

Etter den innledende nølingen morgenen etter, vekkes anelsen av at de kanskje kan bety mer for hverandre enn en natt med sex. Og de kaster seg ut i dype samtaler om noen av livets store spørsmål.

Dette kan på mange måter oppleves som homovarianten av Richard Linklaters Før soloppgang. Også Weekend handler om to mennesker som har et kort tidsrom på seg til å bety mye for hverandre.

Denne filmen vil også kunne bety mye for mange, for det er nært og inderlig, det vi får fortalt her. Weekend er en sober historie om hvor fantastisk vanskelig det kan være å la kjærligheten slippe til.

Intervju med Andrew Haigh: – Eg vil ikkje alltid lage filmar om homofile karakterar

(kommentarfeltet finner du under traileren)

Hei! Les dette før du skriver en kommentar:
Vi vil gjerne ha engasjerte debattanter og setter pris på konstruktive bidrag til samtalen. Det er lov å være kritisk eller uenig, men hold deg til tema og vær saklig i dine begrunnelser (husk at det er lett å bli misforstått). Personangrep og trakassering er ikke greit - slike innlegg blir slettet. Vi vil også gjerne at du bruker ditt fulle navn når du kommenterer. Takk for dine bidrag, hilsen oss i P3 Filmpolitiet.