2013 har vore eit steg fram i utviklinga for TV-serien. Ikkje berre fordi det har kome gode forteljingar for episodemediet – anten det er mørkt, morosamt, tragisk eller spennande – men fordi TV-serien i år vart mindre avhengig av TV-en, og gav oss meir fridom som sjåarar.
Seriar lanserte heile sesongar på éin gong, seriar som aldri har gått på tradisjonelle TV-kanalar vant Emmys for første gong, og dei som føretrekk å velgje sjølv når dei vil sjå seriar – gjerne via nett – får stadig fleire lovlege tilbod. Alt i alt eit godt år for teknologien.
Det er alltid vanskeleg med kåringar, men dette er våre 10 favorittar frå året som har gått. Nokre nykomarar, nokre som har vore med nokre år, og nokre avslutningar.
Er du ikkje einig? Er det noko du meiner mangler? Noko som burde ha vore borte frå lista? Flott! Kast deg inn i kommentarfeltet vårt med dine favorittar, så er me gjerne med i diskusjonen om kva det beste av seriar har vore i 2013.
Så gjenstår det berre å glede seg til serieåret 2014, som vert sparka i gang med ei rekkje storsatsingar allereie i løpet av årets to første månader – deriblant HBOs True Detective, og ein ny sesong av House of Cards.
Enlightened S02
Amy ferd mot å rasere kosmetikkselskapet hun jobber i, som i første sesong plasserte henne i kjelleren til å knatte med tall og statistikk under et tyrannisk lederskap, er herlig. Hennes mål mot å få selskapet til å erkjenne sitt samfunnsansvar gir sårt trengt driv til serien, samtidig som forholdene til de hun har rundt seg blir satt på prøve.
Vi trenger flere positivister som Amy, og i sesong 2 får vi endelig belønning for å ha «holdt ut», den er nemlig langt mer strukturert og plotbasert enn den første. Det er som når doktoren i Deadwood danser med den CP-ramma vaskedama Jewel, og hele verden faller på plass i vakkerhet og lykke.
Om andresesongen av Englightened skrevet av Maria Lindberg.
Det kan ta litt tid å falle for Amy også. Hun har et krevende vesen med en irriterende positivitet som gang på gang slår henne i fjeset, og vi himler med øya når hun naivt legger ut om rettferdighet og solskinn.
Det er risikabelt å lage en litt småkrevende serie om en litt småkrevende dame. «Enlightened is the best show nobodys watching» sies det på internett. Den bruker lang tid på å bestemme seg hvor den egentlig vil, og hva det er vi skal forvente oss.
Har du enda ikke sett Enlightened, har du en glimrende mulighet nå i jula. Bare gjør det.
Les også: Topp 5: Skjulte TV-serieperler
Arrested Development S04
Det som først og fremst skildrar sesongen – og for så vidt, Arrested Development som heilskap – er eit bad i eigne interne vitsar. Uforståelege spørsmål vert klargjort fire episodar etter, kameracrew i bakgrunnen får plutseleg sin tur framfor kameraet, og strutsar – strutsar, over alt.
Når det fungerer, så fungerer det knallbra. Episodane til Buster – som diverre er litt lite i sesongen generelt, Maeby – som trekkjer trådar, og ikkje minst Gob – som nesten dukkar opp i Entourage – er rett og slett meir morosamt enn det meste anna på TV for tida.
Les hele anmeldelsen av Arrested Development, skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Mitchell Hurwitz er ein lettare gal mann. Når Netflix gav han fridomen til å gjere (nesten) akkurat det han ville, gjekk han hardt ut og lova at fjerde sesong av Arrested Development skulle vere ein TV-serie du kunne sjå i kva rekkjefølgje som helst. Han fira etter kvart tilbake på den bombastiske utgangen, men må likevel berømmast for modigheita si.
Den fjerde sesongen røskar i tradisjonelle dramaturgigrep, dedikerar kvar episode til einskildkarakterar, og frivilligtvinger deg til å sjå heile greia minst to gonger for å få med deg alt. Det er ei gal, gal verd me får presentert.
Intervju med Mitchell Hurwitz: – Den dårlege nyheita er at eg kjem til å gjere det same neste gong!
Runes favoritt blant TV-seriene som ikke kom med på lista:
MARVEL’S Agents of S.H.I.E.L.D. bygger videre på de enorme superheltfortellingene som har dominert kinolerretet de siste årene. For det lever jo tross alt mennesker der også. Og noen av dem er spesialagenter med mystiske, overnaturlige og superheltaktige hendelser som område.
Budsjettet i serien er kun en brøkdel av filmene, men når en ond forretningsmann i tredje episode forsøker å ta over jordklodens gravitasjonsfelt med en monster-dommedags-maskin, får serien toppkarakter på både spenning, effekter og underholdning.
Jeg håper på mange festlige opplevelser med agent Coulson og resten av laget i 2014.
Anmeldelse: Marvel’s Agents of S.H.I.E.L.D S01 E01: – En herlig start på en etterlengtet superserie
Mad Men S06
Mad Men viser ingen tretthetstegn i sin sjette sesong. Det er fremdeles den mest sofistikerte serien som produseres for tiden, med sitt stilsikre blikk på noen kompliserte mennesker i New Yorks reklameverden mot slutten av 1960-tallet.
I denne sesongen foregår handlingen mellom desember 1967 og november 1968. Den største hendelsen er fusjonen mellom Sterling Cooper Draper Pryce og konkurrenten Cutler, Gleason and Chaough, som gir en hel rekke utfordringer for Donald Draper (Jon Hamm).
Han er fremdeles en svært kontrastfylt figur. Han kan være rasende intelligent, men også svikefull og ansvarsløs. Don er en skygge av seg selv gjennom det meste av sesongen, hvor han strever med å finne sin plass i et miljø i rasende utvikling. Har tiden løpt fra Don Draper?
Sesong 6 er dermed ikke den lystigste i Mad Men-serien, men har nok av interessante problemstillinger satt mot et levende bakteppe av det sene 1960-tallets opprørske ungdomskultur.
Om Mad Men sesong 6, skrevet av Birger Vestmo
Serien sirklar rundt reklameselskapet Sterling Cooper, og spesielt reklamemannen Don Draper (Jon Hamm). Frå nyttårsaftan 1959 i sesong 1 har serien vist hans oppgang og nedgang, og i sjette sesong har han verkeleg gått i ein nedadgåande spiral av alkoholmisbruk og sjølvhat.
Sisteepisoden tok denne historia eit hakk vidare – utan at eg skal seie korleis. Den sjuande og siste sesongen sendast i to deler. Den første delen i 2014, den andre i 2015. Det er berre å glede seg!
Jon «Don Draper» Hamm: – Mad Men forandret livet mitt
Girls S02
Når det er like før jeg klikker på Hannah, og begynner å tvile på om Lena Dunham fortsatt er like skarp, kommer imidlertid en mer sårbar side av Hannah frem som avslører usikkerheten som ligger til grunn for mange av de tullete problemene hennes. Jeg rekker akkurat å få sympati for henne igjen, før serien haster videre.
For tempoet i Girls er høyt, så høyt at vi bare har tid til å skrape i overflaten på det jentene i gjengen sliter med. Jeg aner ofte at noe dypere ligger bak når en av jentene strever med noe som ved første øyekast kan virke trivielt, men serien tar seg ikke tid til å utdype det.
Les hele anmeldelsen av andresesongen av Girls skrevet av Marte Hedenstad.
Lena Dunhams Brooklyn er flaut, morosamt, og til tider frykteleg sårt. Andre sesong tok ei litt meir alvorleg vending enn den første, men klarar likevel å halde på dei sprudlande, deprimerte og usikre hovudfigurane sine.
Komikongen Judd Apatow (Superbad) har teke serien til sitt bryst, og byrja arbeidet på ein tredje sesong lenge før andre sesong var over. Hannah, Shoshanna og dei andre dukkar opp like over nyttår igjen – den 12. januar.
Les også: Mener Girls er gammeldags
Orange is the New Black S01
Strukturelt sett er kanskje Orange is the new black den mest tradisjonelle av Netflix sine TV-seriar hittil. Den manglar det visuelt slåande i House of Cards, den har ikkje det ufiltrerte kaoset i Hemlock Grove, og den er årevis bak formeksperimenteringa til fjerde sesong av Arrested Development.
Det spesielle denne gongen er faktisk at kvinner er figurane, uavhengig av stereotypar og former ein skal presse dei inn i. Den tek seksuelle handlingar og legningar i alle former på alvor (og ofte med humor) – anten det er overgrep, forhold eller «one-night-stands».
Les hele anmeldelsen av Orange is the new blacks første sesong, skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Hovudpersonen Piper er det minst interessante med Orange is the new black. Rett og slett. Det kan omtrent verke som at serieskapar Jenji Kohan har nytta ho som ei orsaking for å skrive om ei rekkje spennande figurar me ikkje får sett så mykje av på TV.
Andre sesong dukkar opp i løpet av 2014. Då får me sjå kor vidt dei klarar å halde det like spennande heile vegen, i den opphavlege boka var ho berre i fengsel i eitt år.
Andreas favoritt blant TV-seriene som ikke kom med på lista:
Om du likar sci-fi satt i «vår tid», sjå den første episoden av Orphan Black utan å lese noko om serien.
Sarah Manning tek identiteten til ei kvinne som ho ser ta sitt eiget liv – og som ho merkar liknar spesielt på seg sjølv. Førsteepisode legg eit spennande premiss for resten av første sesong, og den siste scena bør huke deg inn.
Den amerikansk-kanadiske serien er spennande, morosam, og presenterer eit nytt, friskt rollegalleri med Tatiana Maslany i spissen – som får lov til å vise eit breidt spekter av skodespelarkunster.
Derek S01
Derek er kanskje for smal for den store allmennheten, men er gull for Gervais-fans. Som hovedrolleinnehaver, manusforfatter og regissør, viser han en mer avdempet side av sitt komiske talent.
Derek selv er kanskje ikke den mest interessante figuren, men han er den som får situasjoner til å oppstå. Han er også seriens emosjonelle kjerne. Og den synes jeg er god å føle på.
Les hele anmeldelsen av førstesesongen av Derek skrevet av Birger Vestmo.
Der The Office var inspirert av Ricky Gervais hat til eitt system, er Derek minst like påverka av hans kjærleik til eit anna system. Oppgjennom åra har han hatt mange slektningar som arbeidde på pleieheimar, og sentralt i serien har han satt Derek, ein enormt snill mann med visse tilpassingsproblem.
Gervais har blitt anklaga for å gjere narr av funksjonshemma, men har avfeid kritikken:
– Eg lagde han slik fordi eg ville at godheit skulle trumfe alt. Om du alltid er snill, så er det på ein måte ingenting anna som betyr noko. Det er beskjeden eg vil ha fram, sa Gervais til Filmpolitiet tidlegare i år.
Intervju med Ricky Gervais: Taushetsbelagt inspirasjon fra gamlehjemmet
Game of Thrones S03
Forfatteren George R. R. Martins univers i bokserien A Song of Ice and Fire er stort og det er mange rollefigurer å holde styr på i Game of Thrones, så det gjelder å holde tunga rett i munnen, men serieskapere David Benioff og D.B. Weiss sjonglerer alle de forskjellige historielinjene på en mesterlig måte.
Spesielt var den fjerde episoden, når Daenerys tar kontroll over slavehæren i Astapor, et høydepunkt. Her viser den unge, men sterke kvinnen hvor skruppelløs og beinhard hun er villig til å være i kampen for makt og rettferdighet, og episoden endte med at jeg og mannen min satt og jublet i stua.
Les hele anmeldelsen av tredjesesong av Game of Thrones skrevet av Marte Hedenstad.
«Kan det bli bedre?» skreiv Marte i si anmelding av Game of Thrones. Det er iallfall lov å håpe at det nådelause fantasyuniverset held fram på same måte, med intrigemakeri, svik, politisk manipulasjon, og… stadig større drakar.
Westeros dukkar opp igjen på vårparten i 2014, mest sannsynleg rundt mars/april, og nytt av året er at det òg vil kome eit peik-og-klikk-spel som er knytt opp mot TV-serien på ein eller anna måte.
Les også: Pek-og-klikk-spill av Game of Thrones fra skaperne av The Walking Dead
Top of the Lake
Mye bygger opp mot en klassisk krimfortelling, men Top of the Lake er ikke interessert i et vanlig politidrama. Når Robin Griffin henger opp et bilde av Tui på veggen, var jeg sikker på at veggen snart ville bli dekt av kart, bilder og tråder – men nei. Bildet forblir alene, ensomt, lik den savnede jenta.
Regissør og manusforfatter Campions tilbakeholdenhet, og evne til å fokusere, gir Top of the Lake en særegen identitet. Sannheten om hvor dypt mørket strekker seg er rystende.
Les hele anmeldelsen av Top of the lake skrevet av Rune Håkonsen.
Campion set ein hard kontrast mellom det menneskeskapte innomhus, og den frie naturen i Top of the lake, som er eit krimdrama utom det vanlege. Dei mørke hendingane som arter seg i naturskjøne New Zealand ligg i ein del av mennesket som normalt sett burde ligge skjult.
Etter kvart vert òg anmeldarar lei av å referere til Twin Peaks når det gjeld mørke understrøymar i små bygdesamfunn på TV, men her er det heilt berettiga. Elisabeth Moss, Holly Hunter og dei andre skodespelarane framstiller eit fengslande miljø som du lett blir borte i i 7 episodar.
Les også: Augnar «Top of the lake»-regissør til filmatiseringa av «Shantaram»
Martes favoritt blant TV-serieen som ikke kom med på lista:
I løpet av The Walking Dead-episoden Too Far Gone snus hele tilværelsen til sheriff Rick Grimes (Andrew Lincoln) og gjengen hans på hodet. Flere figurer dør, og spesielt sjokkerende er det når The Governor (David Morrissey) halshugger en kjær figur.
Den fjerde sesongen av The Walking Dead har til nå vært The Governors sesong. Vi har blitt kjent med ham på flere plan og har fått se hans menneskelige sider i tillegg til det monsteret han også er. Nå har jeg store forventninger til hvor veien går videre for The Walking Dead, for så langt har det vært svært spennende.
Anmeldelse: The Walking Dead S04 E01-02: – En brutal virkelighet
House of Cards S01
Kevin Spacey følgjer i same ånd, men med ei herleg sørstatsdialekt. Punktleg, syrleg, og med fullstendig kontroll over omgivnadene. Å få fram så mykje kjensler med eit så kaldt ansikt er ei fantastisk styrke.
Velartikulert speler han seg ikkje berre gjennom den verkelege verda, men òg direkte til oss. Med jamne mellomrom bryt han ut av handlinga, ser direkte i kamera, og sjarmerer oss med den same sylvtunga som han driv Washington med.
Les hele anmeldelsen av House of Cards skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Med eit pang var TV-serieåret i gang. Netflix lanserte sin første heimebrygga TV-serie tidleg i februar, slapp heile sesongen på ein gong, og kickstarta dermed det som skulle bli eit godt år for strøymetenesta.
Hovudrolleinnehavar Kevin Spacey meiner sjølv at filmbransjen har hatt ei nedadgåande kurve dei siste åra, og at TV er staden for manusforfattarar no for tida.
– Det er iallfall openbert at det framleis er ein plass for godt drama, og gode figurdrivne kreasjonar.
Intervju med Kevin Spacey: – Nei, eg er ikkje interessert i å gjere fleire TV-seriar som skodespelar
Breaking Bad S05
Breaking Bad er oppnåinga av det som starta med Sopranos, feiringa av den manipulerande, slu, jævlige antihelten, med sin eigen form for moral, som me likevel heiar på. Med femte sesong har TV-serien hoppa glatt inn blant favorittane mine – som eit glimrande eksempel på ein TV-serie som slutta akkurat då den burde.
Det kjem ikkje an på mengda eller mangelen på vald, narkotika eller andre – det handlar om den mørke, vesle hemmelegheita alle menneske har ein eller anna stad inni seg. Den som insisterer på at «eg kunne ha kome unna med Det Perfekte Mord. «Om eg berre ville».
Les hele anmeldelsen av siste sesong av Breaking Bad skrevet av Andreas Hadsel Opsvik.
Ein månad seinare meiner eg framleis det same. Breaking Bad er ein av få TV-seriar som klarte å slutte på det perfekte tidspunkt.
Kva er dine favorittar blant årets serier? Legg att di liste i kommentarfeltet!