12 Years a Slave gjør meg akkurat så sint, frustrert, sjokkert og forbannet som jeg hadde forventet. Regissør Steve McQueen vet hvordan han skal engasjere sitt publikum.
I blant føles filmen en smule kalkulert og unyansert. Men det er umulig å forholde seg likegyldig til den sterke historien.
Og Chiwetel Ejiofors hovedrolle er litt av en opplevelse. Han gjør en enorm prestasjon, som er med på å gjøre 12 Years a Slave til et kruttsterkt drama.
LES: Anmeldelsen av Django Unchained
Selges til slavearbeid
Filmen er basert på den sanne historien om afroamerikanske Solomon Northup (Ejiofor), en fri mann i slavetidens USA.
Han lever et lykkelig familieliv i New York, men kidnappes under en reise til Washington og selges til slavearbeid i Georgia. Her blir han utsatt for flere harde slaveeiere, mens han stadig håper på en vei ut.
Men årene går, og nå tilhører han den tøffe plantasjeeieren Epps (Michael Fassbender), som tyr til ekstreme midler for å holde sine slaver i sjakk.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Siden filmen heter 12 Years a Slave, og er basert på boka skrevet av Solomon Northup selv, er utfallet kanskje ikke så overraskende. Men hans opplevelser i fangenskap er dømt til å gjøre stort inntrykk.
Menneskesynet vi blir vitne til er hinsides vanvittig. Det gjør spesielt vondt å være vitne til skjebnen til Patsey, hjerteskjærende godt spilt av Lupita Nyong’o.
Samtidig synes jeg at historien er i overkant sort/hvit. Alle hvite er, med få unntak, sleipe, kalde og brutale psykopater som snøvler frem sine fornærmelser. Alle svarte er, med få unntak, edle, noble og verdige individer som snakker med et nærmest Shakespearesk ordforråd.
Jeg får inntrykk av at McQueen og manusforfatter John Ridley har skrudd til litt ekstra for å tydeliggjøre frontene, noe som strengt tatt kanskje var unødvendig.
Men det virker. Fassbenders figur blir et svært effektivt hatobjekt i denne filmen.
Verdt inngangsbilletten alene
Skal jeg sette fingeren på noe mer, må det være at filmens tidsoppfatning er en smule forvirrende. I følge tittelen tilbringer Solomon Northup 12 år i fangenskap, men det virker av en eller annen grunn som mye kortere.
Historien er selvsagt konsentrert rundt de mest dramatiske begivenhetene. Slik måtte det kanskje bli når 12 år skulle bli til to timer.
12 Years a Slave har også mange av de samme velkjente elementene i seg som andre slavefilmer satt til USAs sørstater på 1800-tallet, som Django Unchained, Purpurfargen og Røtter.
Men den er uhyre sterk, og Chiwetel Ejiofors hovedrolle er verdt inngangsbilletten alene.
LES: Anmeldelsen av Shame
12 Years a Slave kunne ha blitt fortalt som storslått drama med hjerte og smerte. Men siden regissøren er Steve McQueen, mannen bak Hunger og Shame, blir det ikke slik.
Sammen med fotograf Sean Bobbitt går han ubehagelig tett innpå figurer og situasjoner. Torturen av slaver viser med all tydelighet hva en pisk kan utrette.
Den stadige undertrykkelsen lyser i ansiktene til resignerte slaver. Selv skovlene på en hjuldamper blir et forstyrrende og urovekkende element for øynene mine.
Historien er et virkelig mareritt, og er virkningsfullt billedlagt deretter.
