Et særdeles vanskelig dilemma behandles varsomt i den vakre filmen Som far, så sønn, skrevet og regissert av Hirokazu Kore-eda.
Og filmen er fri for tradisjonell japansk overspill, slik det også har vært gjennom hele Kore-edas filmografi.
Denne historien kunne blitt et tåredryppende melodrama i andres regi. Men Kore-eda trår varsomt i et emosjonelt minefelt, der eksplosjonene gir få synlige resultater, men føles langt inn i sjela.
LES: Anmeldelsen av japanske Wara no tate
Forbyttet på fødestua
Ekteparet Ryota og Midori (Masaharu Fukuyama og Machiko Ono) får sjokkbeskjeden om at seks år gamle Keita (Keita Ninomiya) ikke er deres biologiske sønn.
Han ble nemlig forbyttet med deres egentlige sønn på fødestua.
De settes i kontakt med den andre familien, og starter prosessen med å finne ut hva de skal gjøre. Skal de fortsette som før, eller bytte til sine biologiske sønner?
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Koreeda forteller denne utrolige historien med avdempet temperament. Her er ingen rasende over situasjonen, men reagerer med resignert vantro.
Det er en smart måte å fortelle historien på. Vi trenger ingen skrikende grimaser for å forstå den følelsesmessige berg-og-dalbanen dette er.
Skuespillerne er overbevisende nok i de mest krevende scenene, der små forandringer i ansiktsuttrykk kan avsløre deres forvirring og rådløshet.
Opprører og beveger
Jeg liker måten de to familiene beskrives på. De har helt forskjellige levesett og intern dynamikk.
Mens velstående Ryota og Midor lever svært rolig og velordnet, er den andre familien mindre bemidlet, men langt mer lekende og impulsive i sin væremåte. Kore-eda formidler dette kløktig i små, hverdagslige situasjoner.
Det blir en slags kulturkollisjon som innledningsvis fører til problemer, men som på sikt kanskje kan få Ryota og Midori til å revurdere sine foreldreroller.
Som far, så sønn er en stillfaren film, som tar seg god tid til å etablere figurene og diskutere problemstillingen.
Enhver forelder som ser filmen, er nødt til å stille seg samme spørsmål som figurene er nødt til å ta stilling til. Og her finnes det ingen enkle svar.
Og med dette fortsetter regissør Hirokazu Kore-eda sin sterke rekke av gode filmer. Den opprører og berører meg, samtidig som den gir meg verdifullt tankegods. Som far, så sønn er derfor sterkt anbefalt!
