Det er meg du vil ha fremstår nettopp som det denne novellefilmen faktisk er, nemlig et uferdig eksperiment. Rammen rundt virker litt vag og tilfeldig.
Men Andrea Bræin Hovig spiller med høy autentisitet i rollen som Henriette. Hun serverer en historie som man ikke kan forholde seg likegyldig til.
Filmen tvinger publikum til å ta stilling til rett og galt. Men selv om det er spennende å høre henne fortelle, er disse 53 minuttene litt lite å dra på kino for.
LES: Anmeldelsen av Som du ser meg
Følelser for 15-åring
Henriette (Andrea Bræin Hovig) forteller sin historie rett i kamera.
Hun forteller hvordan hun var på vei mot et ekteskap hun egentlig ikke ønsket, og hvordan hennes følelser gikk i en uventet retning, nemlig mot en 15 år gammel gutt som var hennes elev.
Henriette beskriver godt hvordan hun ble revet mellom egen etikk og moral og en gryende kjærlighet med en alt for ung gutt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Dette fortelles altså til oss av Henriette i en slags dokumentarisk form, der hun sitter i egen leilighet og snakker til kamera, med regissør Dag Johan Haugerud bak.
Cecilie Semecs bilder er sort/hvite, med unntak av noen fargeinnslag fra miljøet rundt.
Disse innklippsbildene virker sammenraskede, tilfeldige og umotiverte, og jeg forstår ikke helt hensikten med dem, annet enn å dekke over klipp i tagningene.
Glimrende spilt
Andrea Bræin Hovig spiller svært stødig og overbevisende som Henriette. Hun lar oss forstå at denne figuren har slitt med egen tvil, og er fullt klar over at hun har tråkket over samfunnsnormene.
Det finnes visse elementer ved hennes historie som kanskje ikke virker veldig sannsynlige, som for eksempel at en 15 år gammel gutt reiser seg i klasserommet og roper «Du ser meg ikke, du!»
Men Bræin Hovigs gode skuespill gjør selv slike små humper spiselige, med avmålt stemmeleie, troverdig mimikk og søte forsnakkelser.
LES: Anmeldelsen av Heart Of Lightness – Søvnløs i Lofoten
Regissør Dag Johan Haugerud imponerte film-Norge med spillefilmdebuten Som du ser meg. Når han nå kommer med enda en «meg»-film, er ikke tittelen den eneste parallellen. Også her handler det om en kvinnes ugreie møte med hverdagen.
Filmen er basert på en enakters monolog som ble skrevet av Sonja Evang for Norsk Dramatikkfestival, som igjen er basert på et intervju med en virkelig person. Og selv om jeg synes mye av innholdet er interessant, har jeg en følelse av at dette er for smalt for kino. Kanskje hadde dette egnet seg bedre på en scene.
Uavhengig av arena, er dette uansett en glimrende showcase for Andrea Bræin Hovigs kvaliteter!
